Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til helseministeren:

Rikshospitalet har siden 1972 sendt aborterte fostre og lister med navnene til kvinnene som har tatt abort, til Østre gravlund.

Hvordan har dette kunnet skje?

Statsråd Gudmund Hernes: Da denne ordningen ble etablert i 1972, var hensikten å skape en felles gravminnelund for dødfødte og aborterte fostre. Ordningen omfattet fostre både fra spontanaborter og provoserte aborter. Kvinner som aborterte etter tolvte uke, fikk tilbud om begravelse.

For en del kvinner er det viktig at fosteret gravlegges i vigslet jord, og at de har et sted å gå til med sin sorg. Rikshospitalet mente at man med den ordning som ble innført i 1972, ivaretok dette behovet.

Bevisstheten om personvernhensyn hadde ikke samme styrke i 1972 som i dag. Man tok således ikke de nødvendige hensyn ved innføringen av ordningen når det gjaldt å ivareta taushetsplikten i forhold til kvinnene.

Etter hvert som bevisstheten om personvernhensyn har blitt sterkere fokusert, og etter at man fikk en klargjøring av taushetspliktbestemmelsene ved vedtak av ny legelov i 1980, burde man selvsagt ha endret denne praksis. Det synes imidlertid som om ordningen har vært lite kjent blant sentrale aktører på Rikshospitalet, og at dette kan ha vært noe av grunnen til at man ikke la om praksis.

Etter at jeg fikk opplysninger om denne praksis, har jeg skrevet til Rikshospitalet og gjort oppmerksom på at ordningen er i strid med taushetspliktbestemmelsene i legeloven og forvaltningsloven. Jeg har videre bedt sykehuset om å endre praksis og orientere departementet om de nye rutiner. Muntlig har sykehuset opplyst om at de allerede har endret sine rutiner slik at taushetsplikten nå overholdes. Jeg har også kontaktet KUF og bedt om at saken tas opp med Østre gravlund med sikte på å få etablert en praksis som er i samsvar med lover og vedtekter.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg takker for svaret, som jeg synes går inn i det som er sakens kjerne, nemlig at dette er en praksis som er helt uakseptabel ut fra personverninteresser i 1997. Men det har også hengt igjen en praksis her som jeg tror er ganske avslørende for to ting. Punkt en: Hvordan man har sett på kvinner i helsevesenet, og punkt to: Hvor lite verdt de kvinnene som har tatt abort, er, og hvordan de har blitt sett på. For dette var tydeligvis ikke damer som skulle respekteres på noe som helst slags vis. Dette var en ordning som noen over dem bestemte, og som de selv ikke hadde innsikt i eller ble spurt om. Derfor skulle jeg gjerne hatt helseministerens synspunkter på nettopp det. Er ikke dette en sak som avslører et kvinnesyn i helsevesenet - ikke bare mangelen på hensyn til personvern i helsevesenet - som det er oppsiktsvekkende at det henger rester igjen av i 1997? Mitt andre spørsmål er: Vil nå statsråden sørge for at de navnelistene som er sendt til Østre gravlund uten disse kvinnenes vitende, med kanskje en av deres livs største hemmeligheter, destrueres umiddelbart?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg er ikke sikker på at kvinnesynet i helsesektoren er mer gammelmodig enn ellers i samfunnet. Et av de gledeligste trekk i vårt helsevesen er nettopp at det nå på alle nivåer skjer en økende rekruttering av kvinner. Det er f.eks. innen legestudiet nå et flertall av kvinner som uteksamineres, og jeg vil tro at det « stoffskiftet » som her skjer i sammensetningen av personale, vil bidra til et mer moderne kvinnesyn.

Det at rutiner er blitt hengende fast, ser man mange steder i den offentlige sektor, og vel også i den private. Når man først har en rutine, er det først når det stilles spørsmålstegn ved den at den endres, altså at det som er, det fortsetter. Og det er klart at det er kritikkverdig. Det er det vi da har forsøkt å rydde opp i her ved de brevene jeg har sendt.

Det er også helt klart at man ikke etter noen registerlover kan oppbevare lister som ikke er godkjent av f.eks. Datatilsynet. Det er helt klart at de lister som det her ikke er hjemmel for å bevare, må slettes.

Presidenten: Vi går så til spørsmål 19.