John Alvheim (Frp): Jeg skal få stille et nytt spørsmål til den ærede helseminister:

Er det riktig at Sosial- og helsedepartementet nå arbeider med forslag til Stortinget om å frata privatpraktiserende psykiatere, psykologer og fysioterapeuter refusjon fra folketrygden, og hva er begrunnelsen for å frata hundrevis av pasienter den behandlingsmulighet de i dag har?

Statsråd Gudmund Hernes: Departementet arbeider med en ny avtalepolitikk for privatpraktiserende helsepersonell som vil bli lagt fram for Stortinget fredag 18. april.

Forslaget er todelt. Refusjonsretten for leger, psykologer og fysioterapeuter uten driftsavtale med kommune/fylkeskommune fjernes fra 1. juli 1998. De innsparte ressursene skal benyttes til en øremerket tilskuddsordning for kommunene og fylkeskommunene til opprettelse av nye driftsavtaler med leger, psykologer og fysioterapeuter. I tillegg skal det gis trygderefusjoner til virksomhet basert på de nye driftsavtalene, og det skal overføres midler til fylkeskommunene til økt arbeidsinnsats av spesialister.

Prinsippet om at det bare er leger, psykologer og fysioterapeuter som har avtale med det offentlige som skal få trygderefusjon, ble innført fra 1. januar 1993. Det ble gjort unntak for dem som hadde etablert seg før 10. oktober 1992. Til tross for dette har utbetalingene til de avtaleløse legene, psykologene og fysioterapeutene fortsatt å stige. For 1997 regner vi med at mellom 500 og 600 mill. kr blir brukt på denne måten. Med andre ord blir betydelige midler til spesialisthelsetjeneste kanalisert til de avtaleløse spesialistene.

Mange pasienter med store behov må vente for lenge på behandling. Fra 1. juli i år skal det innføres en ny ventetidsgaranti, og fra 1. januar 1998 skal det innføres en vurderingsgaranti for alle pasienter som henvises til spesialisthelsetjenesten. Det er nødvendig å sikre at helseressursene styres inn mot å innfri disse garantiene og å legge mulighetene til rette for fylkeskommunene til å ivareta den plikt de vil bli pålagt. Det kan i dag ikke stilles krav til hvilke pasienter som skal prioriteres, krav om åpningstider, medvirkning til ferieavvikling e.l. til avtaleløse spesialister.

Det er mange ubesatte stillinger i offentlige helseinstitusjoner. Det er nødvendig å se på hvordan offentlige helseressurser i større grad kan medvirke til at disse stillingene kan fylles med kvalifisert personell for å sikre de pasienter som har størst behov for behandling, tilgang på den hjelp de trenger. Mange ubesatte stillinger fører også til dårlig utnyttelse av helseressursene ved at store midler går til å betale overtid og vakansevakter.

De ressursene som i dag går til avtaleløs virksomhet, er geografisk svært skjevfordelt. 40 % av ressursene går til personell i Oslo, 60 % av ressursene går til personell i Oslo, Akershus og Østfold. I flere fylker er innbyggernes muligheter til å få helsehjelp av privat praktiserende helsepersonell tilnærmet fraværende. Det skjer altså på denne måten en geografisk skjevfordeling av folketrygdens ressurser til landets sentrale strøk, uten at dette har vært gjenstand for politisk behandling.

Målet med endringsforslaget er å etablere en avtalepolitikk for privatpraktiserende helsepersonell. Dette vil ikke, som representanten Alvheim hevder, føre til at pasienter vil miste sitt behandlingstilbud. I dag har offentlige myndigheter ingen muligheter til å knytte vilkår til de midler som betales ut i refusjoner. Ved å knytte utbetalingen av refusjonene til avtaler kan kommuner og fylkeskommuner sikre behandling til prioriterte pasientgrupper, stille krav om åpningstider, deltakelse i ferieavvikling og legge til rette for at disse tjenestene inngår i et helhetlig helsetilbud.

John Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Svaret var dessverre som jeg hadde fryktet, men jeg får rikelig anledning til å komme tilbake til saken når den kommer til Stortinget.

Privatpraktiserende psykiatere og psykologer står i dag for ca 40 % av den polikliniske behandlingen av psykiatriske pasienter. De privatpraktiserende psykiatere og psykologer behandler poliklinisk i snitt dobbelt så mange pasienter pr. årsverk som ved de offentlige psykiatriske poliklinikkene. Fjerner en nå refusjonen, vil det ramme flere tusen pasienter, og krisen i psykiatrien vil bare bli vesentlig forverret. Det er vel riktigere å si at de 500 til 600 millionene som statsråden mente gikk til de avtaleløse legene, går til pasientene, for det er jo pasientene som har refusjonsretten, ikke legene.

Mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden er da: Mener virkelig helseministeren at det er å prioritere psykiatrien å frata tusenvis av pasienter deres nåværende behandlingstilbud hos private psykiatere og psykologer?

Statsråd Gudmund Hernes: Det er mulig at jeg leste såpass raskt at det var vanskelig å oppfatte det jeg sa. Det er altså ikke slik at vi legger opp til at pasienter som er i behandling, skal miste det tilbudet de har, så her vil man sørge for en overgangsordning. Det er tre prinsipper som legges til grunn for det vi vil foreslå. For det første at når det offentlige bruker midler på pasienter, så skal de i første omgang rettes mot de prioriterte pasientgruppene, og jeg vil tro at Alvheim og jeg er relativt enige om hvilke grupper det er. For det andre at vi skal få en bedre geografisk fordeling, og for det tredje at vi bør ha et ensartet regelverk for de ulike profesjoner som berøres.

Det er ikke her et ønske om å redusere den innsatsen som de private yter. Det er et ønske om å rette denne innsatsen mot ulike prioriterte pasientgrupper for de profesjonene som berøres, altså leger, fysioterapeuter og psykologer.

La meg også si at vi har hatt en løpende dialog med de berørte organisasjonene om dette, så jeg tror ikke at den uro og angst som Alvheim her uttrykte, vil vise seg å være så begrunnet når han ser det endelige forslag.