Stortinget - Møte onsdag den 9. april 1997
Spørsmål 16
Eilef A Meland (SV): Jeg vil stille følgende spørsmål til finansministeren:
Den kraftige konsentrasjonen i finansmarkedet de siste årene med sammenslåingen av UNI og Storebrand, DnBs oppkjøp av Vital og nå den planlagte fusjonen mellom Kreditkassen og Storebrand har ført til at de største institusjonene får betydelig markedsmakt. Norge har i dag et av Europas relativt sett mest konsentrerte finansmarkeder.
Ser finansministeren betenkeligheter ved denne utviklingen, og vil ikke kundene og de ansatte kunne bli skadelidende dersom vi får nok en sammenslåing innenfor dette markedet?
Statsråd Jens Stoltenberg: Gjennom de siste tiår har det blitt en gradvis sterkere konsentrasjon på finansmarkedet i form av færre og større enheter. Denne utviklingen har funnet sted både i Norge og i flere andre land. Parallelt har vi fått mer integrerte internasjonale finansmarkeder og sterkere konkurranse på tvers av landegrensene. Både teknologiske nyvinninger og regelverksutviklingen i landene har bidratt til dette. Det er samtidig blitt mer åpen adgang til å etablere nye virksomheter i næringen. Konkurransen i finansiell tjenesteyting er til gavn for verdiskaping i landet vårt.
Oppkjøp og sammenslåing av finansinstitusjoner er konsesjonspliktig i Norge. Senest i nasjonalbudsjettet for 1996 ble det redegjort for Stortinget om hvilke kriterier som vektlegges ved konsesjonsbehandlingen. Den bærende retningslinjen for strukturpolitikken er at det skal være tilstrekkelig konkurranse i finansmarkedet. Samtidig er det et mål for utviklingen av finansmarkedsstrukturen at den har solide finansinstitusjoner.
Behandlingen av en konsesjonssøknad om oppkjøp eller sammenslåing består bl.a. i å analysere de konkurransemessige virkningene. Norges Bank og Kredittilsynet foretar vurderinger som ligger til grunn for departementets konsesjonsbehandling.
Kredittilsynet innhenter også vurderinger fra Konkurransetilsynet. Konkurransetilsynet har i tillegg en egen adgang etter konkurranselovgivningen til å ta fusjoner opp til vurdering. Finansdepartementet har uttalt at det må foretas en særlig grundig og kritisk vurdering av virkningene ved søknader om sammenslåing mellom store finansinstitusjoner. Det er videre uttalt at det er den samlede konkurransesituasjonen som bør være avgjørende for hvorvidt slike konsesjoner bør gis eller ikke.
Det finnes ikke noe godt entydig mål for hvor sterk konkurransen i finansmarkedet er. I nasjonalbudsjettet for 1996 ble det redegjort for noen indikatorer, bl.a. utviklingen i rentemarginen og finansinstitusjonenes kostnader. Også omfanget av utenlandske selskapers forretninger i Norge kan være en pekepinn på konkurranseintensiteten. Målt ved viktige indikatorer, som f.eks. rentemarginen og kostnader, har vi hatt en sterkt økende konkurranse i det norske finansmarkedet de senere årene, parallelt med færre og større enheter.
Alt i alt mener jeg at det systemet vi har for konsesjonsbehandling, sikrer at de sentrale samfunnsmessige hensyn blir ivaretatt på en god måte.
Eilef A Meland (SV): Jeg takker for svaret. Statsråden bekrefter det som ligger i spørsmålet, nemlig at det har skjedd en økt konsentrasjon på det norske finansmarkedet. Det første tilleggsspørsmålet som da er sentralt og naturlig, blir: Når departementet selv skriver til Stortinget i den refererte stortingsmelding at det ikke eksisterer stordriftsfordeler innenfor finansnæringen, hvorfor vil så Regjeringen eventuelt anbefale en fusjon?
For det andre er det naturlig å spørre om det overhodet eksisterer grenser knyttet til hvilke institusjoner som kan slå seg sammen med andre, dvs. fusjonere. Har statsråden noen konkrete tanker knyttet til hvor grensesettingen går på finansmarkedet når vi også ser på effektiv konkurranse kombinert med konsentrasjon av makt og beslutningsmakt i disse konsernene?
Statsråd Jens Stoltenberg: Spørsmålet om en eventuell fusjon mellom Storebrand og Kreditkassen er en stor og viktig sak. Derfor er det veldig viktig at Regjeringen håndterer den på en ryddig og ordentlig måte. Å starte konsesjonsbehandling før det foreligger en søknad og før det er innhentet vurderinger fra faginstanser som Kredittilsynet, Konkurransetilsynet og Norges Bank, ville være helt galt. Og derfor ville det være veldig galt om Regjeringen nå begynte å indikere hva som ville være konklusjonen av en konsesjonsbehandling. Det er en for viktig sak til å drive uryddig saksbehandling, og derfor er vi opptatt av ryddighet i denne saken. Dermed er det også altfor tidlig å si hvorvidt Regjeringen kommer til å gi konsesjon til en slik fusjon. Vi skal bl.a. vurdere de konkurransemessige sidene, og det skal vi gjøre bl.a. på grunnlag av vurderinger fra Konkurransetilsynet og Kredittilsynet. Når det ikke foreligger noen søknad, og langt mindre foreligger den type vurderinger, vil det altså være helt galt å indikere eller gi noen signaler om hvilken retning en slik konsesjonsbehandling vil ta.
Når det gjelder hvilke grenser som settes, er det nettopp det vi redegjør for i nasjonalbudsjettet for 1996, og en av de grensene er at vi skal ha tilstrekkelig konkurranse i det norske finansmarkedet, og det er også sagt at vi skal sikre nasjonalt eierskap til viktige institusjoner.