Rolf Terje Klungland (A): Jeg vil stille statsråden følgende spørsmål:

Beboerne i St Hallvards gate i Gamlebyen må ut av leilighetene sine fordi Ungdommens Selvbyggerlag skal rehabilitere gården. Beboerne føler seg overkjørt fordi de ikke har fått nye botilbud eller tilbud om å delta i rehabiliteringsarbeidene. Mange har bodd i gården i over ti år.

Hvordan vurderer kommunalministeren denne saken, og hva kan gjøres for å sikre beboere i gårder som skal byfornyes?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Jeg svarer altså på vegne av kommunalministeren.

Det vil ikke være riktig av meg å gi noen særskilt vurdering nå av den konkrete saken som representanten viser til. Men det er vel ikke vanskelig i og for seg for noen å forstå at leieboere ikke ønsker å miste retten til den boligen de har hatt som sitt hjem gjennom mange år. Årsakene til at en leierett må opphøre, kan være mange. Rehabilitering og byfornyelse som innebærer at beboerne må flytte fra eiendommen, et ett eksempel. Beboernes interesser kan sikres på flere måter, alt avhengig av de foreliggende omstendighetene.

Forholdet mellom leietakerne og utleier er i utgangspunktet et privatrettslig forhold. Det er leieavtalen som først og fremst regulerer leietakernes rettigheter, men husleieloven har visse ufravikelige regler, bl.a. om oppsigelsesvern. Men dette vernet gjelder bare i liten grad der det er brukt tidsavgrensede leieavtaler.

Retten til erstatningsbolig vil som utgangspunkt være avhengig av at utleier vil tilby en slik bolig. Men her kan kommunene sette tvingende krav. Plan- og bygningsloven har regler som gjør det mulig for kommunene å fastsette i vedtekt at det kreves samtykke fra kommunen for bl.a. å gjennomføre en ombygging som medfører at boliger må fravikes. Kommunen kan da sette krav om erstatningsboliger for beboerne. Har kommunen ekspropriert eiendommer, f.eks. til byfornyelse, setter loven krav om at kommunen må skaffe midlertidig husværetil dem som mister boligen. Lovgivningen gir ikke beboerne noen generell rett til å delta i rehabiliteringer. Dette må bygge på avtale. Men når kommunen etter plan- og bygningsloven vedtar program om utbedring av én eller flere eiendommer, har beboerne rett til å medvirke. Der kommunen kan gjøre bruk av kommunal forkjøpsrett til eiendommen på vegne av beboerne, vil de kunne overta eiendommen enten som borettslag eller eierseksjonssameie, og stå for rehabiliteringen.

De bestemmelser som jeg har nevnt nå, vil etter min vurdering samlet sett gi muligheter for at interessene til en beboer i rimelig grad kan sikres, men det forutsetter at bl.a. kommunen bruker de virkemidler som her finnes.

Rolf Terje Klungland (A): Jeg vil takke statsråden for svaret.

Vi vet fra tidligere erfaringer at byfornyelsesprosjekter har blitt dramatiske for både staten, kommunen og beboerne. Mange har måttet flytte etter at de har blitt gjeldsslaver, og også vært gjeldsslaver etter at de har solgt sine boliger.

Mitt spørsmål i den forbindelse blir om hensikten med byfornyelsen skal være å ivareta hensynet til beboerne, eller om Regjeringen kommer til å tillate at det først og fremst er profitt og profittjag som skal styre byfornyelsen videre.

Det andre er at situasjonen er den at USBL den siste tiden har benyttet seg av kortsiktige leieavtaler for å unngå at leietakerne skal få de rettighetene som de har etter loven.

Statsråd Thorbjørn Berntsen: De videre resonnementer rundt dette vil jeg foretrekke å overlate til kommunalministeren.

Jeg tillater meg allikevel å si, siden jeg har en viss fortid med jobbing med disse boligsakene, at utgangspunktet for hele byfornyelsesspørsmålet ligger i den voldsomme ressursen som den gamle boligmassen er. Det er en veldig viktig samfunnsressurs. Men når den holder på å dette ned, må man få gjort noe med den. Der er det kryssende interesser. Det er noen som har et kortsiktig behov for å bo i en leiegård som holder på å dette ned. Men det er ikke automatisk sikkert at den type interesse er i samsvar med samfunnets interesse, å få boligmassen opp til en standard som gir høvelige boliger.

Alt dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Men i denne prosessen har det vært en forutsetning at beboernes interesser skal tilgodeses. Det skulle bare mangle! Jeg tror nok at Ungdommens Selvbyggerlag som boligorganisasjon har muligheter til å greie dette på en brukbar måte.

Rolf Terje Klungland (A): De som bor i denne leiegården i dag, har gjort en formidabel jobb både i forhold til å skape et miljø i leiegården og i forhold til å rydde opp i tidligere problemer med at det var en god del narkomane og andre som hadde tilholdssted der.

Nå har beboerne fått beskjed om at de skal ut av bygningen den 1. april. Noen av dem som bor der, har fått tilbud om alternativ bolig, men det er en god del som ikke har fått tilbud om det. De som bor der, ønskerå holde sammen, og de ønsker å rehabilitere gården ut fra sine egne ønsker.

Spørsmålet mitt helt på slutten blir om det er noen mulighet for at statsråden eller Regjeringen kan være med og påvirke sånn at beboerne virkelig blir med på rehabilitering av sin bolig.

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Jeg kan ikke gå inn i denne konkrete saken, men viser til de formalitetene som foreligger, de rettslige forhold og de muligheter som kommunen har til å påvirke saken - som jeg var inne på i mitt første innlegg. Men jeg vil jo si at det har vært et nokså grunnleggende prinsipp i alle disse byfornyelsessakene at beboerne skal trekkes med. De skal i alle tilfeller informeres og tas med på råd, og det forutsetter jeg er gjort. Men til sjuende og sist er det jo eieren, i dette tilfellet Ungdommens Selvbyggerlag, som har det avgjørende ord når det gjelder å beslutte hvorvidt gården skal fornyes eller ikke. Jeg vil ikke gå noe mer inn i den materien, for det vil ikke være riktig i forbindelse med denne konkrete enkeltsaken.