Rita H Roaldsen (Sp): Jeg vil få stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

Nye forskrifter for lekeplasser medfører at flere kommuner har planer om å legge ned lekeplasser fordi de blir for dyre å drive. Dette vil også få konsekvenser for utelekeplasser i barnehager og skoler.

Hva vil barne- og familieministeren gjøre for at ikke barns fysiske utelekemiljø blir dårligere?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad: Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr er utarbeidet nettopp med tanke på barns sikkerhet. Hvert år er det om lag 6.500 barn som må til legebehandling på grunn av skader i forbindelse med lekeplassutstyr. De fleste ulykkene skjer ved bruk av husker, klatrestativ og sklier. Hodet er den kroppsdel som oftest blir skadet. Fall fra lekeapparater mot hardt underlag gir de fleste og mest alvorlige skadene. I tillegg har det dessverre hendt at barn er blitt kvalt som følge av at de er blitt sittende fast i farlige åpninger, blitt hengende fast på utstikkende deler eller ved at snorer på klærne har kilt seg fast i utstyret.

Ifølge produktkontrolloven plikter kommunen som virksomhet å gjøre en totalvurdering av lekeplassarealene som tilbys barn. Kommunen må bl.a. ha en viss kunnskap om egenskapene til lekeplassutstyret og de vanligste risikoaspektene, slik at risikoen for ulykker blir minst mulig. Internkontrollforskriften, som bl.a. er hjemlet i produktkontrolloven, pålegger kommunen å ha systematiske rutiner og dokumentasjon på at sikkerheten ved lekeplassutstyr er ivaretatt. Forskrift om lekeplassutstyr er simpelthen en presisering av disse kravene.

For kommuner som har prioritert barnesikkerhetstiltak høgt og/eller har satt i gang kartlegginger og utarbeidet planer for barnas lekeplasstilbud, vil kravene i forskrift om lekeplassutstyr derfor ikke være nye og ukjente.

Dessuten er det slik at nye forskrifter gir kommunene tre år på å oppgradere lekeplassene, slik at de blir tryggere for barna. Kostnadene for den enkelte lekeplass/kommune vil variere. Kommuner som er kommet langt i oppgraderingen av gammelt utstyr, vil møte små kostnader. For kommuner som hittil har prioritert barns lekeområder lavt, vil det billigste alternativet for å oppfylle forskriftens krav være å fjerne farlig utstyr, også det som i prinsippet kan vedlikeholdes, og ikke sette opp nytt.

Jeg håper at kommunene bruker overgangsperioden på tre år til å kartlegge og foreta en risikovurdering av lekeplassutstyret som tilbys kommunens yngste innbyggere. På bakgrunn av de resultatene bør kommunen først og fremst sette inn tiltak der behovet for oppgradering av lekeplassutstyret er størst.

Til slutt vil jeg understreke at det å fjerne farlig lekeplassutstyr ikke medfører at barns fysiske utelekemiljø blir dårligere. Jeg vil hevde snarere tvert imot. Kravet om at alt lekeplassutstyr som tilbys barn, skal være forsvarlig og sikkert, viser etter min mening at vi tar barns sikkerhet og oppvekstmiljø på alvor. Og hvis alternativet er farlig lekeplassutstyr, er det bedre med ingenting. Jeg syns for øvrig at vi i flere sammenhenger burde spørre barna selv hva de ønsker seg - kanskje svaret fra noen hadde vært at de heller hadde ønsket et åpent areal uten noe som helst slags lekeplassutstyr.

Jeg syns at både det å la barn være i bevegelse og at de skal få bestemme noe mer selv hva de ønsker, er viktig i denne sammenheng, som i andre sammenhenger som angår barn og unge.

Rita H Roaldsen (Sp): Jeg takker statsråden for svaret.

Det er selvsagt prisverdig at vi har fått nye forskrifter for utelekeplasser som skal ivareta barns sikkerhet og trygghet. Det er det ingen som er uenig i. Problemet er at når kommunene skal legge til rette for disse lekeplassene og bytte ut de farlige og ikke godkjente lekeapparatene, har de ikke økonomi til å sette opp nye. Dermed kan barna få et dårligere utelekemiljø. De fleste utelekeplassene er også tidligere laget på dugnad av foreldrene; de har gått sammen og laget utelekeplasser. Men hvis man skal investere i og kjøpe slikt utstyr, er det veldig dyrt, og jeg kunne godt tenke meg at barneministeren nå viste vilje til å la også staten få et ansvar for at barna skal ha et bra utelekemiljø, ikke bare skyve hele kostnaden over på kommunene.

Vil da statsråden ta initiativ til en delfinansiering fra statens side for at kommunene skal ha mulighet til å oppfylle de sikkerhetskravene som er forskriftsfestet?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad: Jeg håper vi i hvert fall kan være enige om at det viktigste er at barn sikres både ufarlige og sikre lekeapparater og lekeområder. Da er det selvfølgelig viktig at vi har et lovverk som gjør at vi kan ivareta dette.

Jeg vil også understreke det jeg sa i hovedsvaret mitt, at denne forskriften er en presisering av det som egentlig burde ha vært praksis i alle kommuner fra før, og at den overgangsperioden en har lagt opp til - treår - gir en rimelig mulighet for de enkelte kommuner til å tilpasse seg de nye forskriftene.

Jeg minner om at det hvert år altså er over 6.500 barn som må til lege på grunn av skader ved bruk av lekeapparater. Det har vi tatt på alvor ved å innføre de nye forskriftene. Jeg mener at de enkelte kommuner innenfor de rammer de har, har mulighet til å iverksette det som er nødvendig, og jeg vil derfor ikke gå inn for at vi skal ha noen delfinansiering her. Jeg minner også om at kommunene, gjennom det stortingsforliket som bl.a. vi var med på her i huset før jul, fikk godt over 4 milliarder kr mer - og noe av det bør kunne brukes også til dette formålet.