Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne få lov å stille følgende spørsmål til landbruksministeren:

Styret i Norske Meierier har vedtatt å flytte 20 forskningsstillinger fra Brumunddal. Samtidig endres næringspolitikken for primærnæringene til kompetanseoppbygging med særlig vekt på å utvikle distriktenes egne fortrinn. Hedmark er landets største landbruksfylke, men de lokale næringsrettede forsknings- og utviklingsaktiviteter er for svake i forhold til behovet.

Hvilke virkemidler innenfor rammen av landbrukspolitikken kan fremme en positiv utvikling av forskning, miljø og produktutvikling i Innlands-Norge?

Statsråd Dag Terje Andersen: Forsknings- og miljøinnsatsen på landbruksområdet er en del av den helhetlige og nasjonale forsknings- og miljøpolitikken. På det offentlige landbruksområdet har Landbruksdepartementet et sektoransvar som utøves innenfor rammen av de overordnede nasjonale målsettinger knyttet til forskning og miljø. Vi legger vekt på samarbeid og dialog med andre departementer, Norges forskningsråd, direktorater, tilsyn og brukerne for å legge til rette for målrettede og effektive virkemidler på områdene.

Departementet har for øvrig ingen innflytelse over styrebeslutninger i selskapet Norske Meierier, men må ta slike beslutninger til etterretning.

Landbruksdepartementet legger imidlertid stor vekt på at den private innsatsen innen forskning og utvikling skal øke. Dette gjelder særlig den anvendte forskningen. Her er landbrukets medvirkning lavere enn det som ellers gjelder i næringslivet.

Gjennom de siste tiårene er det bygd ut et nett av regionale høgskoler. Disse høgskolene har i stor grad sin faglige forankring i det regionale behov for kunnskap. Hedmark, den regionen som er utgangspunkt for spørsmålet, har en høgskole hvor et av de tunge fagområdene er landbruk og miljø. Regionens behov for kunnskap ligger til grunn for et slikt valg. I samarbeid med bl.a. disse høgskolene er det vokst fram forskningsinstitusjoner som har tatt regionenes kunnskapsbehov som basis. Norge er et lite land, og tilgangen på ressurser er begrenset også når det gjelder utvikling av kunnskapsområdet. Denne erkjennelsen ligger til grunn for Norgesnett-tanken om arbeids- og ansvarsfordeling i utdannings- og forskningssektoren. Moderne teknologi gjør det mulig å ta i bruk kunnskapen i alle regioner i Norge, uavhengig av hvor den har sitt faglige utgangspunkt.

For å styrke kunnskapsoverføringen mellom FoU-institusjoner og næringslivet og bl.a. bidra til produktutvikling, er ulike virkemidler tatt i bruk. Norges forskningsråd har etablert forskningsprogrammer som legger til rette for et samarbeid mellom brukere/næringsliv og forskere, f.eks. et forskningsprogram for næringsmiddelindustrien. Landbruksdepartementet legger økende vekt på bruk av dette virkemidlet innen forskning og utvikling via Norges forskningsråd. Vi legger også vekt på å øke samhandlingen mellom forskere, virkemiddelapparat og næringene. Forskningsmidlene over jordbruksavtalen har dette som siktemål. Forum for grønn verdiskaping i regi av Statens Landbruksbank er etablert for å skape en møteplass med det som formål.

Nettverksprogrammet ved Matforsk er etablert for å fremme produktutvikling i direkte samarbeid med småskala næringsmiddelindustri. Videre er det i tilknytning til flere av høgskoleneog universitetene etablert forskningsparker, som f.eks. Forskningsparken i Ås. Deres formål er å bidra til at kunnskapsmiljøene og brukere i fellesskap kan løse utfordringer knyttet til næringsutvikling. Gjennom de senere år er det gjennomført en rekke prosjekter over hele landet som har ført til verdiskaping og sysselsetting primært i regionene.

Til slutt vil jeg nevne at landbruket har et velkjent og etablert kunnskapsmiljø i Planteforsk, som er lokalisert over hele landet, og som forsker på regionale utfordringer knyttet til planteproduksjon. Planteproduksjon er antagelig et av de få områder hvor det er helt nødvendig å ha et forskermiljø over hele landet, fordi klima og vekstvilkår er veldig varierende.

På andre fagområder knyttet til landbruk mener jeg at vi er best tjent med å bygge opp sterke fagmiljøer lokalisert til et fåtall av steder. Gjennom et tett samarbeid mellom næringene og forskere og bruk av moderne teknologi, ligger det til rette for å bidra til regional verdiskaping, uavhengig av hvor forskere og brukere er lokalisert. Denne type virkemidler vil vi satse på også framover.

Bjørn Hernæs (H): Jeg vil takke statsråden for svaret.

Norge er et lite land, sa statsråden, og denne erkjennelsen synes også å prege det svaret jeg fikk. Her er det ikke mye oppmuntring å finne i forhold til det faktum at det vi gjør på dette området, har vist seg rett og slett å være for lite.

La meg først si at jeg selvfølgelig er enig i at vi ikke kan spille overdommere i forhold til næringens beslutninger. Men det betyr ikke det samme som at det ikke er lov til å gjøre seg sine tanker. Da mener jegå måtte konkludere med - jeg foretrekker å konkludere i spørsmålsform: Finnes det ikke noen strategier for kompetanseutvikling, f.eks. i samarbeid med næringen selv,med fylket og med Landbrukssamvirket, utover det som finnes i dag, og som allerede har vist seg ikke å være tilstrekkelig?

Det er vel unødvendig å minne om den negative næringsutviklingen i innlandsfylkene. Hvis vi ikke skal kunne satse mer på det området hvor vi er best fra før, og hvor vi er størst fra før, er det vanskelig å se at det finnes noen offensive strategier fra departementets side.

Statsråd Dag Terje Andersen: Det siste som ble påstått, er jeg helt uenig i, at vi ikke skulle ha offensive næringsstrategier for utviklingen i Distrikts-Norge med utgangspunkt i forsknings- og utviklingsmiljøer, som var bakgrunnen for spørsmålet.

Jeg har med meg en liste over hva vi bruker av penger innen forskning, høgskolesektoren osv. i Hedmark, og også Oppland, som er en del av den innlandsregionen som her ble nevnt. Vi bruker 210 mill. kr på Høgskolen i Hedmark, som bl.a. har dette som fagområde, som jeg nevnte tidligere, og vi bruker 91 mill. kr på Høgskolen i Gjøvik, der både landbruk og skogbruk er sentralt. Vi bruker 134 mill. kr på Høgskolen i Lillehammer. Til Planteforsk bruker vi 17,5 mill. kr. Vi bruker ytterligere 3 mill. kr i forhold til samme prosjekter. På Østlandsforskning bruker vi diverse millioner, og slik kunne jeg ramse opp tiltak som faktisk er med på å utvikle innlandsområdet.

I tillegg vil jeg peke på Landbruksdepartementets bygdeutviklingsmidler, som faktisk gir veldig gode resultater nettopp i Innlands-Norge. Får jeg et tilleggsspørsmål til, kan jeg gi ytterligere eksempler.