Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg vil gjerne høre statsrådens mening om dette spørsmålet:

Norge har gjennom EØS-avtalen påtatt seg visse økonomiske forpliktelser når det gjelder behandling av norske ventelistepasienter i andre EØS-land.

Hvordan tolker helseministeren disse forpliktelser, og hvordan skal de innfris og bekjentgjøres, slik at behandlingen fremstår som et aktuelt alternativ?

Statsråd Gudmund Hernes: Som forklart i spørretimen den 19. februar gir EØS-avtalen pasienter rett til behandling i et annet EØS-land dersom bostedslandet ikke kan tilby « behandling innen den frist som vanligvis gjelder for å oppnå den aktuelle behandlingen i bostedsstaten », hensyn tatt til pasientens helsetilstand og sykdommens mulige utvikling. Behandlingen må videre være blant de ytelser som skal gis i bostedslandet.

Det er ikke opplagt hvilken frist som skal legges til grunn for hva som er vanlig ventetid etter EØS-avtalen. Departementet tok i 1994 det standpunkt at seksmånedersfristen i ventelisteforskriften for pasienter i annen prioritetsgruppe - dvs. pasienter som trenger behandling i den forstand at svikt får katastrofale eller svært alvorlige konsekvenser på lengre sikt - var en rimelig norm for hva som er normal ventetid for disse pasientene. Regjeringen vil komme tilbake til hvordan EØS-avtalen eventuelt kommer til anvendelse i henhold til de endringer i ventetidsgarantien Stortinget har vedtatt.

Det er Rikstrygdeverket som administrerer og dekker utgiftene ved behandling utløst av EØS-avtalen. Dette vil medføre en uheldig vridningseffekt, ved at trygden blir ansvarlig for utgifter i samme utstrekning som fylkeskommunene sparer penger. Jeg vil som nevnt i spørretimen den 19. februar, komme tilbake til Stortinget med et forslag til løsning på dette problemet.

Departementets fortolkning av pasientenes rett til behandling i utlandet etter EØS-avtalen sammenholdt med ventelisteforskriftene er kommet til uttrykk i St.meld.nr.50 (1993-1994). Videre er ordningen omtalt i Statens Helsetilsyns utredning om EØS og helsesektoren som sendes alle landets fylkeskommuner.

Rikstrygdeverket har nylig sendt melding til trygdekontorene om gjeldende ordning, og jeg vil sørge for at sykehusene gis tilsvarende informasjon.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Som man hørte, sa han at de pasienter som skulle nyte godt av dette, skulle være slike som det ville få « katastrofale eller svært alvorlige konsekvenser » for på lengre sikt hvis de ikke fikk behandling.

Et naturlig spørsmål er: Hvorfor har man så strenge krav når det gjelder syke mennesker som har stått lenge på venteliste? Norge har store valutareserver, og det ville slett ikke virke inflasjonsdrivende å la slike pasienter få behandling i utlandet. Hvordan kan det ha seg at Regjeringen i løpet av så lang tid ikke har klarlagt hvilken pasientgruppe som skal kunne få behandling i utlandet, hvordan slik behandling skal finansieres, hvordan pasientene skal gjøres kjent med slike behandlingstilbud, og hvordan de rent praktisk skal kunne innrette seg? Hvorfor har det tatt så lang tid når det gjelder en internasjonal forpliktelse?

Statsråd Gudmund Hernes: Teksten i EØS-avtalen er rimelig klar. Derimot er de rettigheter som knytter seg til den norske garantiordningen, tilsvarende uklar. Det er ikke slik at garantien innebærer noen juridisk rettighet. Dette er også noe som Lønning II-utvalget har påpekt i de foreløpige uttalelser som er kommet. Men når det har tatt tid å klarlegge denne saken, er det bl.a. fordi vi har nedsatt et Lønning II-utvalg for å klarlegge hvilke rettigheter norske pasienter bør ha i tilknytning til en ny utforming av garantien.

Konsekvensene av det nåværende regelverk, inklusiv den rettighet som representanten skisserte ved mulige « alvorlige konsekvenser », er at det praktiseres svært ulikt. I Rogaland - hvis jeg ikke husker feil - er det oppimot 90 % av pasientene som får garantert behandling. I Finnmark ligger det på i underkant av 20 %, hvis jeg ikke husker feil. Det betyr altså at praktiseringen er svært ulik. Men jeg nevnte i mitt svar til foregående spørsmålsstiller at det også er avsatt egne midler til annen type behandling som faller utenfor dette.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg tror nok det er helt riktig at dette ikke er noen subjektiv rett for den enkelte pasient ifølge EØS-avtalen. På den annen side er det en forpliktelse for den norske stat å gi en gruppe pasienter anledning til slik behandling i utlandet. Derfor synes jeg det er så merkelig at det skal ta så lang tid å utarbeide regler som gjør at man kan oppfylle den forpliktelsen som den norske stat har. Jeg synes i og for seg ikke at det er en fullstendig begrunnelse og unnskyldning å si at det ikke er subjektive rettigheter for den enkelte pasient. Det som derfor forundrer meg, er at man her nå henviser til utredninger og enda flere utredninger, når man har hatt så god tid til å klarlegge og tolkeog oppfylle disse forpliktelsene på en slik måte at det blir praktikabelt her i landet.

Statsråd Gudmund Hernes: Det ser nå ut til å være rimelig enighet mellom representanten og meg når det gjelder tolkningen av rettstilstanden.

Når det gjelder måter vi tenker å gripe dette an på, vil jeg også her melde at vi nå i løpet av de nærmeste uker vil fremme en stortingsmelding om finansieringen av norske sykehus og hvilke rettigheter pasientene skal ha i forhold til dette. Da vil bl.a. dette spørsmålet bli tatt opp, slik at Stortinget vil få en mulighet til å ta stilling til dette nå i løpet av den aller nærmeste tid.

I tillegg vil jeg understreke at Stortinget har avsatt egne midler til behandling av norske pasienter i utlandet, 120 mill. kr, og at vi forhandler med bl.a. Sverige om de kan bruke ledig kapasitet på norske pasienter. Det er også en måte å imøtekomme behov på også hos pasienter som ikke faller innenfor den gruppen som det vil få katastrofale konsekvenser for dersom de ikke blir behandlet.

Presidenten: Vi går så til spørsmål 14.