Jorunn Hageler (SV): Jeg vil stille barne- og familieministeren følgende spørsmål:

En stor undersøkelse som ble lagt fram 26. februar 1997, viser at det fortsatt er betydelige forskjeller på kvinners og menns lønns- og karrieremuligheter i arbeidslivet, innenfor både offentlig og privat sektor.

Hva vil likestillingsministeren gjøre for at kvinner og menn skal bli likestilte i arbeidslivet?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad: De forskningsresultatene som representanten Hageler refererer til, kommer fra et forskningsprosjekt som Barne- og familiedepartementet sammen med LO, Norsk Kommuneforbund, Kommunal- og arbeidsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet har støttetøkonomisk og fulgt med stor interesse. Det er overraskende og sterkt beklagelig at prosjektet viser så nedslående resultater når det gjelder forskjellene i kvinners og menns lønns- og karriereutvikling. Når departementet har støttet dette prosjektet og arrangert avslutningskonferansen, er det nettopp for å fokusere på disse problemene. Det er viktig å ta opp slike problemer, og selv om noen av dem kan være ubehagelige for oss og viser at vi har en lang veg å gå, så er det viktig å gjøre det. Dette prosjektet viser derfor at vi er opptatt av problemer rundt forskjellsbehandling i arbeidslivet. Det hjelper lite å stikke hodet i sanden og håpe at det går over. Å skaffe kunnskap og sette problemer på dagsordenen er avgjørende for å kunne sette i gang de riktige tiltakene.

Vi vil i departementet nå ta for oss resultatene og vurdere hvordan vi kan bruke dette på en målrettet måte. Samtidig vil jeg også si at resultatene ikke bare er nedslående. De viser også at det har skjedd en positiv utvikling, særlig i offentlig sektor, selv om det også der gjenstår noe. Det viser seg bl.a. at kvinners og menns lønns- og karriereutvikling i kommunene og staten er ganske lik, og at uttak av permisjoner alene ikke har avgjørende negativ innvirkning på kvinners karriere. Men det er viktig at vi også greier å få flere fedre til å benytte seg av en del av de mange bra permisjonsordninger vi har fått til. Vi ser også at det for kvinner er vanskeligere å ta foreldrepermisjon i private bedrifter enn i det offentlige.

Et større problem er det at kvinner har lavere begynnerlønn, og at de ikke greier å ta igjen den forskjellen i løpet av yrkeslivet på grunn av at menn har større muligheter til å få opprykk. Vi må konstatere at problemene er betydelig større i privat sektor. Her viser det seg helt klart at kvinners karrieremuligheter er betydelig dårligere enn menns, og at kvinner får mindre lønnspålegg når de rykker opp i høyere stillinger, enn menn får. Det er etter min mening den enkelte virksomhet og partene i arbeidslivet som har hovedansvaret for å gjøre noe med dette. For å komme i dialog og diskutere virkemidler har Barne- og familiedepartementet etablert Forum for likestilling i arbeidslivet, som består av representanter for partene i arbeidslivet og meg som likestillingsminister. Vi arrangerer i disse dager en stor konferanse om fleksibilitet i arbeidet fordi vi vet at det er store omstillinger i familie- og arbeidsliv. Den 20. mars skal vi ha et nytt møte og diskutere tiltak på bakgrunn av hva som er kommet fram på de to konferansene vi nå har hatt, og hva vi i fellesskap kan gjøre med dette framover.

Til slutt vil jeg også nevne Arbeidsvurderingsutvalgets innstilling, som i disse dager blir sendt på tre måneders høring. Innstillinga avdekker mekanismer som kan forklare de kjønnsbaserte lønnsforskjellene og diskuterer bl.a. begrepet arbeid av lik verdi og partenes ansvar i så måte. Departementet vil på bakgrunn av de høringsuttalelsene som kommer inn, fremme forslag om nye tiltak. Prinsippet om lik lønn for arbeid av lik verdi og likebehandling i arbeidslivet er helt sentralt i Regjeringens arbeid for likestilling.

Jorunn Hageler (SV): Jeg takker statsråden for svaret og er glad over ordbruken, at dette var « overraskende », at det var « beklagelig », at det var « ubehagelig », og at vi nå ikke må « stikke hodet i sanden ».

Når det gjelder forslag til tiltak for å rette opp disse skjevhetene, var jeg ikke særlig imponert. Undersøkelsen viser at kvinner og menn som står nokså likt når det gjelder alder, utdanning, ansiennitet og arbeidstid, er sammenliknet, og forskjellene er betydelige. Det gjelder ikke bare innenfor privat sektor, slik statsråden ville ha det til. De som var med i undersøkelsen, var Statoil, Shell, Postbanken, Telenor og Freia. Forskjellene når det gjelder lønn, opprykk og avgang, er til dels oppsiktsvekkende i 1997 - og det noen få dager før 8. mars.

Men jeg vil gripe spesielt fatt i at Telenor kom godt ut helt fram til omstillingsåret, 1994. Før det var det bare små forskjeller mellom kvinner og menn når det gjaldt likestilling. Nå - etter omstillinga - er forskjellene betydelige. Hvordan vil statsråden forklare denne utviklinga? Er det kanskje slik at mer markedsøkonomi fører til mindre likestilling mellom kjønnene?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad: Jeg har ingen forutsetning for å forklare hvorfor det er blitt som det er blitt bl.a. i Telenor, men jeg er også nylig blitt kjent med resultatene derfra. Jeg tror det er viktig at vi i den tida vi går inn i, hvor det kommer til å bli mer og mer omstillinger, har spesielt øye for nettopp det som dreier seg om likestilling og kvinner i arbeidslivet. En ting er at de kvinner som har - jeg hadde nær sagt - falt ut i denne omstillingsfasen, ofte er deltidsarbeidende kvinner med lav lønn og lite utdanning, og jeg mener at den utviklinga har vært bekymringsfull, ut fra de resultatene vi har sett. Men kanskje enda mer oppsiktsvekkende er det at bare 30 % av de nyrekrutterte i Telenor er kvinner. Derfor skal vi på bakgrunn av det vi nylig har sett presentert fra Telenor og en del andre bedrifter, sette oss ned sammen med bl.a. partene i arbeidslivet og de bedriftene dette gjelder, for å se på hva vi hver på vår kant kan gjøre for at utviklinga skal bli noe bedre i framtida.

Jorunn Hageler (SV): Jeg takker igjen for svaret og konstaterer at statsråden ikke vil være med på en ideologisk debatt i forbindelse med likestilling - tida er kanskje for kort til å ta det opp her nå, men det gis andre anledninger seinere.

Når det gjelder tiltak overfor f.eks. Telenor, har jeg ikke fått noe svar på hva man kan tenke seg å gjøre, annet enn å snakke med dem og konstatere at resultatene er oppsiktsvekkende. Bør kanskje Hermansen & Co. sendes på likestillingskurs? Kunne det være noe? Bør man endre lovverket, kanskje, for å styrke/forbedre likestillingsloven for å unngå det som undersøkelsen viser når det gjelder forskjeller mellom kvinner og menn? Bør kanskje statlige bedrifter som omstilles, pålegges visse likestillingskrav? Skal vi innføre krav om kvotering ved nyansettelser og avgang? Dette ble mange spørsmål. Jeg håper statsråden kan få tid til å gripe fatt i noen av dem.

Statsråd Sylvia Kristin Brustad: Nå ble undersøkelsen « Kjønnsforskjeller i yrkesløp presentert i Norge » presentert i forrige uke, og jeg håper representanten Hageler har forståelse for at vi ikke allerede i dag, omtrent en uke etterpå, kan komme med alle svarene når det gjelder ønskede forbedringer. Jeg syns det er bra at en del bedrifter har latt forskere komme dem så nært inn på livet at de har fått fram disse resultatene, som for noens vedkommende er ganske nedslående, og at vi i fellesskap ønsker å gjøre noe med det. Jeg styrer jo ikke Telenor, men det jeg og Regjeringa først og fremst kan gjøre, er å se på lovverket, og vi kan være pådriver i forhold til likestillingsarbeidet. Men når det gjelder arbeidslivet som sådant, er det klart at her hviler det et stort ansvar på partene i arbeidslivet. Og som jeg sa: Vi har når det gjelder arbeidslivet, etablert et forum for samtaler mellom partene og meg selv. Noe av det vi skal se på den 20. mars, er nettopp hva vi i fellesskap kan gjøre framover når det gjelder kvinner i arbeidslivet.