Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg tillèt meg å stilla fylgjande spørsmål til helseministeren:

Eg syner til oppslag i media i tilknyting til feil plassering av to døvblinde brør.

Kva kan statsråden gjera for å unngå denne type feilplassering, og vil statsråden ta noko initiativ for å endra regelverket, slik at vedtak i fylkeskommunale habiliteringsteam kan verta anka?

Statsråd Gudmund Hernes: Det pågår for tiden en omfattende lovrevisjon på flere områder i departementet. Flere av de forslag vi arbeider med, berører den type problemstilling representanten viser til.

I forbindelse med behandlingen av helsemeldingen gikk Stortinget inn for å innføre en rett til nødvendig spesialisthjelp. Det ble også bestemt å innføre en klageordning. Videre gikk Stortinget inn for å lovfeste en rett til fornyet vurdering. Departementet tar sikte på å innarbeide disse forslagene i utkast til ny pasientrettighetslov, og denne loven regner vi med å sende ut på høring nå til sommeren.

Den aktuelle saken reiser også spørsmål vedrørende gråsoner mellom kommunehelsetjeneste og fylkeshelsetjeneste. I forbindelse med utarbeidelsen av ny lov om spesialisthelsetjeneste vil det bli foreslått en bestemmelse som gir departementet myndighet til å avgjøre hva som er spesialisthelsetjeneste.

Begge de nevnte lover skal etter planen fremmes for Stortinget etter at høringen er gjennomført og sammenfattet våren 1998.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg takkar for svaret, men ynskjer å utdjupa saka noko nærmare enn det statsråden gjorde i svaret sitt.

Desse to brørne det er snakk om, har faktisk vorte plasserte slik at dei er fråtekne moglegheita til å praktisera språket sitt. Den eine broren har fått plass på Hjemmet for Døve - etter medieoppslag - mens den andre broren ikkje har fått det. Hadde ikkje media vorte brukte, hadde habiliteringsteamet si avgjerd stått ved lag, der ein faktisk har inntrykk av at dei faglege vurderingane vert tilsidesette, og at dei synte til fylket sin økonomi i avslaget.

Då vil eg spørja statsråden: Kan statsråden forsikra om at desse lovendringsforslaga som kjem tilbake til Stortinget, vil forhindra at liknande situasjonar kan oppstå?

Statsråd Gudmund Hernes: Først til den rolle som medieoppslag spiller i vårt samfunn. En hovedbegrunnelse for å ha en fri presse er jo nettopp at den skal kunne påtale og kritisere forhold hvor ikke minst det offentlige svikter, så dette er et eksempel på at pressen fungerer slik den er forutsatt å fungere, som et korrektiv til de offentlige ordninger.

Når det gjelder spørsmålet om vi her vil fremme forslag som imøtekommer det ønsket representanten Svarstad Haugland har og de problemer som denne pasientgruppen har stått overfor, regner jeg med at det vil inneholde slike forslag. Hvis representanten da mener at det departementet foreslår, er utilstrekkelig, vil hun ha anledning til å modifisere lovforslaget gjennom behandlingen her i Stortinget. Det er en annen del av vår forvaltningsskikk og konstitusjonelle skikk.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Media si rolle her er interessant, men media si rolle skal ikkje ta frå oss ansvaret vårt for å gjera det beste vi kan for pasientgruppene.

Eg reiser saka for å hindra liknande situasjonar i framtida, men eg er òg oppteken av at liknande lagnader eller feilplasseringar sikkert eksisterer rundt omkring i landet vårt i dag. Då ynskjer eg å spørje statsråden igjen om departementet vil gjera noko for å synleggjera eller kartleggja liknande lagnader eller feilplasseringar rundt omkring i landet, slik at vi kan retta opp dei feila vi gjorde i går.

Statsråd Gudmund Hernes: Nei, jeg mente ikke og jeg sa heller ikke at vi skal la mediene ta fra oss et ansvar. Men det som er medienes rolle, er å sørge for at vi tar på oss et ansvar som er gitt. Jeg tror også at representanten Svarstad Haugland vil kunne vise til mange tilfeller hvor mediene nettopp har spilt den fruktbare og gode rolle jeg mener de bør spille.

Når det gjelder kartleggingen, er det naturlig at det er et felt hvor de som har et tilsynsansvar overfor ulike institusjoner, både utfører dette tilfredsstillende og i den grad de kommer over tilfeller som er uheldige, melder fra om dette, først til dem som har ansvaret og siden til mer sentrale myndigheter, om det er nødvendig. Det kan f.eks. være fylkeslegene i den grad det er snakk om helsesiden, og andre organer dersom det er tale om sosialsiden. Det er et ansvar som de allerede har, og det er et ansvar som de selvsagt bør ta.

Presidenten: Vi går då tilbake til spørsmål 9.