Statsråd Thorbjørn Berntsen: Fylkesmannen i Vestfold har i denne konkrete saken besvart en henvendelse fra Andebu kommune med en - etter min mening - helt korrekt redegjørelse for friluftslovens bestemmelser om ridning.

Det følger av friluftsloven § 2 at ridning inngår som en del av allemannsretten. Ridning er tillatt på veg eller sti i utmark og overalt i utmark på fjellet, såframt det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Kravet til hensynsfull og varsom ferdsel er ytterligere understreket i den generelle bestemmelsen i friluftsloven § 11. Den enkelte rytter må opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade, jf. friluftsloven § 11. Dette gjelder uansett om rytteren ferdes alene eller sammen med andre på ridetur. Hvorvidt kravene til god ferdselskultur er oppfylt i det enkelte tilfellet, vil måtte vurderes konkret. Ved omfattende ferdsel vil kravene til aktpågivenhet bli skjerpet.

Ridning skjer ofte i organiserte former. Det er ingen spesielle regler i friluftsloven om organisert eller kommersiell ridning, bortsett fra tilfeller som må karakteriseres som idrettsstevner, friluftsmøter e.l. Her stiller lovens § 10 krav om grunneierens samtykke dersom arrangementet kan føre til nevneverdig skade eller ulempe. Men samtykke kreves bare der avsperring foretas, samling, start eller innkomst finner sted, eller hvor det ellers må reknes med sammenstimling av folk.

Jeg vil understreke at det er viktig at det søkes best mulig samarbeid med grunneiere i forbindelse med organisert ridning. Norges Rytterforbund har i samarbeid med Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag utarbeidet et avtaleformular for bruk av privat grunn til ridning.

Dersom ridning på spesielle steder blir problematisk, åpner friluftsloven i § 2 for å regulere aktiviteten. Den enkelte kommune kan med samtykke av eieren eller brukeren forby ridning på nærmere angitte strekninger. Dette kan være aktuelt dersom ridning skjer i løyper som benyttes til andre former for aktiviteter, som skigåing eller turgåing, og det oppstår konflikter som ikke lar seg løse frivillig. Det samme gjelder dersom ridning gir terrengskader av betydning. Friluftsloven §§ 15 og 16 gir også adgang til å fastsette atferdsregler for utfartsområder og bestemmelser om sperring i helt spesielle tilfeller.

Eva R Finstad (H): Jeg takker statsråden for svaret, som jeg faktisk er både skuffet og litt overrasket over, selv om vi etter hvert kjenner statsrådens stilling til eiendomsretten. Han sier at miljøvernavdelingen i Vestfold fylke har tolket bestemmelsene helt riktig. Det de sier, er at denne retten ikke er avgrenset verken i forhold til organisert bruk eller næringsmessig bruk. Hvordan rimer dette med det flertallet i komiteen sier i Innst.O.nr.60 (1995-1996), og som Stortinget har vedtatt:

En slik styrking er viktig sett i forhold til den utviklingen som skjer på dette området. Økende turisme og mer kommersiell utnyttelse av naturen, økende masseferdsel og nyere former for friluftsliv og bruk av natur kan sies å være en trussel mot allemannsretten.

Her setter flertallet i komiteen masseutnyttelse og kommersiell utnyttelse opp mot allemannsretten. Mener ikke statsråden også at dette kan komme i konflikt med hverandre?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Jeg gikk nå gjennom friluftslovens bestemmelser på disse områdene, så jeg tror ikke det kan være hensiktsmessig å gjøre det en gang til. Men helt på slutten av innlegget nevnte jeg alle de mulighetene som kommunene har for å gripe inn og regulere virksomheten, bl.a. der hvor ridning, som er temaet her, kommer i konflikt med andre brukerinteresser, som skigåing og turgåing. Det er her opp til kommunene i samarbeid med grunneierne å fastsette retningslinjer som innskjerper bruken og forebygger skade. Dette har jeg nettopp stått og lest opp, jeg har gjentatt det her nå, og jeg synes dette er relativt klart.

Eva R Finstad (H): Jeg synes ikke dette er relativt klart.

Det som statsråden sier til å begynne med, er at han er helt enig i hvordan man har tolket bestemmelsene i Vestfold, og der tolkes de slik at denne retten ikke er avgrenset verken i forhold til organisert bruk eller næringsmessig bruk. Jeg ønsker å få et helt klart svar fra statsråden, om han virkelig mener at allemannsretten ikke er avgrenset i det hele tatt til organisert bruk eller næringsmessig bruk. I så fall, hvis han mener det, er han ikke enig i det som flertallet i komiteen har sagt, og hvor Arbeiderpartiet inngår som en del av dette flertallet, der man nettopp har satt allemannsretten på den ene siden opp mot organisert og næringsmessig bruk på den andre siden.

Jeg ønsker å få et klarere svar på hvordan han ser på dette. Riktignok tar statsråden seg inn igjen på slutten av innlegget, og jeg kan være enig i en del av det han der sier, men hans første uttalelse kan jeg ikke forstå.

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Det at representanten Finstad ikke forstår dette, er ikke mitt problem. Derfor vil jeg bare lese opp det jeg sa helt på slutten:

Dersom ridning på spesielle steder blir problematisk, åpner friluftsloven i § 2 for å regulere aktiviteten. Den enkelte kommune kan med samtykke av eieren eller brukeren forby ridning på nærmere angitte strekninger. Dette kan være aktuelt dersom ridning skjer i løyper som benyttes til andre former for aktiviteter, som skigåing eller turgåing » - som er spesielt når det gjelder utnyttelse av allemannsretten - « og det oppstår konflikter som ikke lar seg løse frivillig:

Så har jeg en henvisning til § 15 og § 16 som spesifiserer nærmere når man har anledning til og kanskje til og med bør gjøre avgrensninger. Så jeg synes ikke dette bare er relativt klart. Jeg synes at det nå etter hvert blir veldig klart.