Annelise Høegh (H): Jeg skal få stille følgende spørsmål til helseministeren:

Det er slått fast at EØS-lovgivningen gir norske pasienter rett til å få innfridd sin ventelistegaranti i andre EØS-land på Rikstrygdeverkets regning. Tidligere helseminister Werner Christie var enig i denne fortolkningen, jf. intervju med Dagbladet 1. juli 1994.

Hvordan kan statsråden forsvare at denne rettigheten ikke er fulgt opp av departementet, men fortsatt er under utredning 4 år etter at Stortinget vedtok EØS-avtalen?

Statsråd Gudmund Hernes: Det er riktig at EØS-avtalen gir pasienter rett til behandling i utlandet dersom hjemlandet ikke kan tilby « behandling innen den frist som vanligvis gjelder for å oppnå den aktuelle behandling i bostedsstaten », hensyn tatt til vedkommendes helsetilstand og til sykdommens mulige utvikling. Behandlingen må videre være blant de behandlinger som blir gitt i landet. Ordningen ble omtalt i helsemeldingen, St.meld.nr.50 (1993-1994). Jeg vil også nevne at Statens helsetilsyn i en utredning om EØS og helsesektoren har omtalt departementets fortolkning av EØS-avtalen og forholdet til ventelisteforskriften. Denne utredningen er bl.a. sendt til landets fylkeskommuner.

Det er ikke uten videre gitt hvilken norm som skal legges til grunn for hva som er normal ventetid for behandling i henhold til EØS-avtalen. I 1994 tok som kjent departementet det standpunkt at brudd på ventelistegarantien for 2. prioritetspasienter var en rimelig norm å legge til grunn, altså pasienter som trenger behandling i den forstand at svikt får katastrofale eller svært alvorlige konsekvenser på lengre sikt.

Garantiordningen praktiseres i dag svært ulikt av norske fylker, f.eks. ved at om lag 30 % av pasientene i Telemark tildeles garanti, mens om lag 90 % av pasientene i Rogaland får det. Det er med andre ord store ulikheter og vilkårligheter i dagens praksis.

Dette er blant de forhold som det må ryddes opp i før man får en ordning som gir like behandlingsmuligheter for pasienter fra hele landet. Et slikt arbeid er underveis på grunnlag av innstilling fra Lønning-utvalgene I og II.

Samtidig må det utformes en finansieringsordning som forhindrer at fylkene ser seg tjent med å bryte ventetidsgarantien ved at Rikstrygdeverket da overtar ansvaret for behandlingen i utlandet, mens fylket sparer penger.

Jeg vil komme tilbake til Stortinget med forslag til avklaring av disse spørsmål.

Annelise Høegh (H): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg vil spørre om det er slik at den nåværende statsråd er uenig i det han selv refererte til at departementet hittil har ment, nemlig at det er en rimelig tolkning at brudd på ventelistegarantienfor 2. prioritetspasienter er en rimelig norm å legge til grunn. Selvsagt er jeg enig i at det er grunn til å rydde opp i den ulike praktiseringen av ventelistegarantien, men jeg kan ikke se at det er riktig at dette legges pasientene til last - enten har man en rett ifølge EØS-lovgivningen, eller så har man det ikke! Det kan ikke være pasientene som skal lide for at vi ikke greier å holde orden i de reglene vi faktisk har vedtatt. Da må man finne seg i at det eventuelt koster mer til å begynne med, før man får en lik praktisering.

Statsråden er kanskje kjent med at Høyre sammen med Fremskrittspartiet har fremmet forslag om at ventelistegarantien skal være slik å forstå at man skal få rett til behandling ved offentlig eller privat sykehus her i landet, og dernest i utlandet dersom man ikke får det her i landet. Hvordan stiller statsråden seg til dette forslaget?

Statsråd Gudmund Hernes: For det første er det omstridt hvorvidt den nåværende garantien som vi bruker når pasienter blir satt på en venteliste, er det samme som en juridisk rettighet, f.eks. som elever mellom 16 og 20 år har en rett til tre års videregående opplæring. Det er omstridt, og det er faktisk også et av de spørsmål som Lønning-utvalget har tatt opp, og som også utvalgets leder kommenterte i et brev til departementet om kriterier for hvordan man skulle utforme garantien. Men det er altså noe som Lønning-utvalget kommer tilbake til nettopp fordi dette er omstridt.

Når det gjelder det mer generelle spørsmålet om man bør åpne for adgang til behandling i utlandet, ser jeg at det kan ha mange positive sider. Jeg kan nevne at Oslo kommune er inne på en slik ordning i øyeblikket, og ikke bare det - også Sør-Trøndelag fylke vurderer å kjøpe behandlingsplasser i utlandet for å avbøte køene. Det kan være en interessant ordning.

Annelise Høegh (H): Jeg konstaterer at statsråden synes det er greit at norske pasienter ikke får en rett til behandling i utlandet før han selv har ryddet opp i hvordan ventelistegarantien praktiseres her i landet. Jeg synes det må være en utilfredsstillende situasjon. Man har en rett, enten den nå er juridisk begrunnet eller ikke. Man kan vedta et regelverk og løse disse problemene, men helseministeren skyver problemene foran seg, og det er pasientene som må vente i stadig lengre helsekøer.

Jeg kunne kanskje gi et lite bidrag til hvordan han kan løse noen av sine problemer. Han viser i sitt svar til at det er viktig å utforme en finansieringsordning som forhindrer at fylkene ser seg tjent med å bryte garantien. Det er selvsagt riktig. Da vil jeg nevne, som jeg også gjorde tidligere i dag, at jo større den innsatsbaserte delen av finansieringen blir, jo mindre grunn er det for fylkene til å tjene på ikke å behandle pasienter. Dersom pasientene fikk med seg pengene direkte til sykehusene, ville mange av disse problemene vært unngått.

Statsråd Gudmund Hernes: Når vi innførte den innsatsstyrte finansieringen, var det nettopp for å få opp volumet når det gjelder behandling av pasienter. Jeg tror at det i tillegg til dette også vil være gunstig med en ordning hvor fylket, hvis en garanti ikke blir innfridd av fylket, allikevel vil være forpliktet til å skaffe behandling, utenfor fylkets egne grenser og om nødvendig i utlandet. Men da må det også være slik at fylket må bære kostnadene ved dette i samme monn som det hadde måttet bære kostnadene ved å behandle pasienten i hjemfylket. En slik ordning, som også ville bidra til en omstilling når det gjelder sykehusene, anser jeg forå være svært nødvendig, altså at det vil virke tilbake både på fylke og på sykehus dersom de ikke løser de oppgaver de er pålagt, og ikke innfrir de garantier som er gitt. Dette er et spørsmål Stortinget får til behandling i forbindelse med meldingen om spesialisthelsetjenesten, som kommer hit om noen uker.