Jorunn Hageler (SV): Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren

Det har i den senere tid kommet fram informasjon om at funksjonshemmede kvinner i sterkere grad enn andre kvinner er utsatt for seksuelle overgrep.

Har statsråden tatt eller vil han ta noe initiativ til å få kartlagt omfanget av problemet, hva som kan gjøres for å forebygge det, og hvilket ansvar mener statsråden at Statens helsetilsyn bør ha på området?

Statsråd Gudmund Hernes: Seksuelle overgrep mot funksjonshemmede kvinner må ses i sammenheng med « seksualisert » vold generelt. Visse grupper funksjonshemmede synes å være særlig utsatt for seksuelle overgrep. Blant disse er kvinner med sansetap, psykisk utviklingshemmede og fysisk funksjonshemmede. Vi vet ikke nok om omfanget, men slike overgrep ble bl.a. avdekket i Sosial- og helsedepartementets prosjekt « Kvinne og funksjonshemmet ».

Seksuelle overgrep mot kvinner med funksjonshemming er en opprørende maktutøvelse som befester det avmaktsforhold disse kvinnene er i. Overgrepene utøves ofte av mennesker disse kvinnene har et tillitsforhold eller avhengighetsforhold til, noe som gjør det vanskelig, om ikke umulig, å ta opp overgrepene eller frykten for overgrep.

Forebygging av seksuelle overgrep har to siktemål - dels å forebygge at overgrep skjer, og dels å forebygge at kvinner som har vært utsatt for overgrep, utvikler sekundære skader eller symptomer.

Forebygging av seksuelle overgrep overfor funksjonshemmede kvinner må inngå som et ledd i det generelle voldsforebyggende arbeid, og også andre sektorer enn helsevesenet må inn. Helsevesenets særskilte oppgave vil her være å bevisstgjøre befolkningen om denne type vold i helseopplysningsarbeidet.

For å forebygge senskader må helsepersonell skoleres i å fange opp og tolke kvinners signaler om overgrep og i å gi adekvat helsehjelp.

Både det tidligere Helsedirektoratet og det nåværende Statens helsetilsyn har vært engasjert i arbeidet med denne problematikken. Flere forhold kan nevnes:

I 1986 utviklet det daværende Helsedirektoratet en handlingsplan om helsetjenesten og den skjulte seksualiserte volden, « Helsetjenesten og privat vold », med en rekke forslag til primær- og sekundærforebyggende tiltak. Noen av disse tiltakene er iverksatt, f.eks. fylkesvis skolering av helsepersonell.

Gjennom « Handlingsplan for forebygging av uønskede svangerskap » har Helsetilsynet satt i gang forsøk med særlige programmer for jenter og unge kvinner med selvtillitstrening og trening i å sette egne grenser. Programmene prøves i øyeblikket ut i forhold til jenter med ulike typer funksjonshemminger. Et program i forhold til gutter i skolen og unge menn i militæret som tar sikte på å forebygge at menn blir « voldsutøvere », er under oppstarting.

I regi av programmet « Kvinners helse » skal det tidlig på våren holdes en konferanse med sikte på å skolere primærhelsetjenesten i å identifisere kvinnelige pasienter som har vært utsatt for vold.

Helsetilsynet har ansvar for å påse at helsetjenesten har den nødvendige kompetanse for å kunne gi god helsehjelp til kvinner som har vært utsatt for seksualisert vold.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon i Oppland har fått midler til et nettverksprosjekt for kvinner med funksjonshemming, der kvinner bl.a. kan komme dersom de trenger hjelp av ulike slag. Prosjektet vant i 1996 bronse i en EU-konkurranse i klassen sosial integrasjon. Jeg vil også nevne at Sosial- og helsedepartementet i samarbeid med Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet finansierer et kompetansesenter for voldsofferarbeid. Senteret er et kompetansesenter for offentlige og frivillige virksomheters arbeid med voldsofre og voldsofferproblematikk. Det skal bl.a. systematisere og formidle og utvikle ny kunnskap om vold og voldsofre.

Jorunn Hageler (SV): Jeg takker statsråden for svaret og er godt fornøyd med den innsikt og den oppmerksomhet som det ser ut som departementet har rundt disse problemene.

Det som var mitt utgangspunkt, var at denne gruppen er helt spesiell. Det er ikke bare generelle voldsforebyggende tiltak som må settes i verk, men helt spesielle tiltak. Slik statsråden også nevnte, er jo det typiske at disse funksjonshemmede kvinnene opplever overgrep fra personer som de har et tillits- og avhengighetsforhold til. Det blir selvsagt ekstra vanskelig å fortelle om disse overgrepene hvis f.eks. overgriperen er pleieren eller drosjesjåføren, så det er klart mange kvier seg for å gå ut med dette. Derfor trenger vi kunnskap på området, og jeg er kjent med det prosjektet som er i ferd med å avsluttes, som statsråden nevnte.

Statens helsetilsyn har jo hovedansvaret for koordinering av kvinnehelsespørsmål, og jeg lurer på om man i tilstrekkelig grad har grepet fatt i de nye opplysningene i Statens helsetilsyn.

Statsråd Gudmund Hernes: La meg først si at jeg er helt enig med representanten Hageler i at de som utsettes for denne type vold, er i en særlig vanskelig situasjon nettopp fordi det dreier seg om personer som disse kvinnene er strukturelt avhengige av, og som de også ofte kan komme i et personlig forhold til, noe som gjør at overgrepene blir særlig belastende og samtidig særlig vanskelige å ta opp.

Når det gjelder spørsmålet om Helsetilsynets rolle, er det mitt inntrykk at de ser svært alvorlig på disse spørsmålene. Jeg kan også nevne at jeg får en del brev i slike saker direkte, og det er da saker som jeg videreformidler til Helsetilsynet. Noen av dem er vanskelige, fordi det jo er et spørsmål her om hva slags prov som kan gis på at overgrep er begått, og det gjør også at disse sakene er vanskelige. Men at de blir sett på med stort alvor, kan det ikke være noen tvil om.

Jorunn Hageler (SV): Jeg takker for svaret. Jeg kunne tenke meg bare kort å spørre statsråden om tiltak som f.eks. trygghetsalarm vil være egnet som ett av mange mulige tiltak for å forebygge og eventuelt avverge overgrep.

Jeg lurer også på om statsråden kjenner til hele omfanget av dette problemet. Hvor mange er utsatt for det? Hvem er overgriperne? Vet det offentlige helsetilsyn egentlig nok om dette problemet nå?

Statsråd Gudmund Hernes: På det første spørsmålet om trygghetsalarm er svaret at jeg skal ta med meg det tilbake som et forslag, slik at jeg da kan få en vurdering om det er et egnet hjelpemiddel her.

Når det gjelder spørsmålet om omfang, tror jeg at det realistiske svar er at det kjenner vi ikke. Jeg vil tro at det kan være betydelige mørketall her. Og det skyldes også det som både representanten Hageler tok opp innledningsvis og jeg berørte i mitt første svar, nemlig at det her er tale om en avhengighet som gjør at mange ikke tør stå frem med det de opplever som en umulig valgsituasjon. Men det er altså gjennom de ulike prosjektene gjort forsøk på å skaffe seg et overblikk over problemet og ikke minst finne tiltak for å motvirke at slike situasjoner oppstår. Det er selvsagt det viktigste, men en må også ha et opplegg for å gripe inn når overgrep har skjedd.