Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg vil stilla fylgjande spørsmål til helseministeren:

Oppslag i media tyder på at delar av dei statlege overføringane til m.a. Haukeland sjukehus ikkje har blitt brukte slik Stortinget meinte.

Kva vil statsråden gjera for å syta for at pengane går til det vi har løyvd dei til?

Statsråd Gudmund Hernes: Sosial- og helsedepartementet yter i inneværende år ca 8,6 milliarder kr til fylkeskommunenes helse- og sosialtjeneste i form av ulike tilskuddsordninger. Den vesentligste delen av tilskuddene, ca 70 %, ytes som refusjonsordninger for polikliniske konsultasjoner og for behandling ved innleggelse.

For budsjettet 1998 vil en enda større del av tilskuddsordningene komme fylkeskommunene til gode i form av refusjonsordninger. Av samlede tilskuddsordninger fra Sosial- og helsedepartementet vil da mellom 80 og 90 % være basert på behandlingsaktivitet ved de fylkeskommunale sykehus.

Denne omleggingen av tilskuddsordningen vil i større grad sikre at statens økonomiske satsing gir flere behandlede pasienter. Dermed sikrer vi også at midlene går til det formål Stortinget har bevilget.

For de aller fleste andre tilskuddsordningene praktiseres i dag et rapporteringssystem hvor det også skal legges frem revisorattestert regnskap for bruken av midlene. Det er derfor god grunn til å hevde at vi samlet sett har god kontroll på hva de statlige overføringene går til.

Det finnes imidlertid områder hvor dette er vanskelig å praktisere. Det gjelder f.eks. tildelingen av regionsykehustilskuddet. Dette ytes fylker med regionsykehus for å sikre at høyt spesialiserte funksjoner og kompetanseoppbygging innen norsk medisin ivaretas. Tilskuddet er også rettet mot å kompensere for utdannings- og forskningsoppgaver som foregår ved alle regionsykehus. Det er viktig å presisere at universitetene gjennom sine ordinære budsjett får midler til å finansiere medisinsk forskning og utdanning på lik linje med andre forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Det øremerkede tilskuddet til fylkeskommunene er derfor bl.a. rettet mot den kliniske undervisning som må foregå ved sykehuset.

Det er vanskelig å lage et klart skille mellom det som er rene behandlingsoppgaver, og det som er undervisning og forskningsoppgaver ved regionsykehusene. Forskning og utdanning er en integrert del av behandlingen av pasientene og bør også være det.

Sosial- og helsedepartementet har forsøkt ulike tilnærminger for å følge opp denne spesielle tilskuddsbevilgningen, men har ikke vært i stand til å dokumentere at midlene er brukt slik Stortinget vil. Vi har på den annen side ingen dokumentasjon på at midlene er brukt til andre formål. Denne problemstillingen er også tatt opp av Hellandsvik-utvalget, og jeg vil legge frem forslag til forbedringer på dette punkt i en melding for Stortinget om kort tid.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg takkar statsråden for svaret og har lyst til å koma med to nye spørsmål til oppfylging.

Statsråden nemnde sjølv Hellandsvik-utvalet si innstilling, som snart i omarbeidd utgåve kjem til oss på Stortinget, og eg har lyst til å spørja statsråden: Kva for ein av dei tre ulike modellane som Hellandsvik-utvalet har lansert, vil vera den som best tryggjar at pengane går direkte til sjukehusdrifta, slik at ein ikkje begynner å lura på om dei har kome til rett formål, slik som desse spekulasjonane no har gått ut på, og som statsråden òg sa i svaret at det ikkje er så lett å kontrollera.

Det andre spørsmålet gjeld forslaget om innsatsstyrt finansiering, der statsråden og departementet ynskjer at den innsatsstyrte finansieringa skal gå via fylkeskommunen og ikkje direkte til det enkelte sjukehuset. Då er spørsmålet mitt: Ville eigentleg ikkje det å la den innsatsstyrte finansieringa gå direkte tilbake til sjukehusa òg vera med på å tryggja at vi visste at pengane går til dei formåla som vi eigentleg løyvde dei til?

Statsråd Gudmund Hernes: På det første spørsmålet om hvilken av modellene fra Hellandsvik-utvalget som best vil ivareta det formål som representanten her har tatt opp, tror jeg ikke det finnes noe enkelt svar. Vi har jo i og for seg et kontrollert eksperiment som pågår, i og med at ett av regionsykehusene, nemlig Rikshospitalet, jo får midler direkte fra staten, mens deøvrige i hovedsak får sine midler via fylkeskommunene. Jeg tror ikke vi kan si at det er en bedre oversikt over bruken av disse midlene ved Rikshospitalet selv om midlene kommer direkte fra staten. Så i den grad man bruker de eksisterende eierformer som indikasjon på hva som er best, er svaret på dette faktisk uklart.

Når det gjelder spørsmålet om innsatsstyrt finansiering, om man der er best tjent med at midlene går direkte til sykehusene, var det en løsning som jeg overveide veldig sterkt. Jeg endret selv standpunkt veldig sent før vi la meldingen frem for Stortinget, og det var ut fra flere hensyn: Hvis det går til fylkene, kan de prioritere bedre mellom sykehusene, og man slipper da å få uheldige spiralvirkninger hvor sykehus som i utgangspunktet kan være svake, blir ytterligere svekket på grunn av finansieringsordningen.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Ein liten kommentar til det siste svaret.

Eg trudde at ein av hovudintensjonane med den innsatsstyrte finansieringa var at dei sjukehusa som tener inn dette, òg skulle kunna utvikla sjukehuset vidare og bruka det i pasientbehandlinga til beste for pasientane, og ikkje at det var fylka som skulle dela det ut til dei sjukehusa som var svakast. Eg vil høyra om statsråden vil stadfesta ein slik teori, eller om dette faktisk skal bli brukt for å støtta opp under svake sjukehus som ikkje klarar å få den same innteninga som dei sjukehusa som vil dra nytte av den innsatsstyrte finansieringa?

Statsråd Gudmund Hernes: Hovedhensikten med den innsatsstyrte finansiering er det som ligger i selve ordet, at en skal anspore til økt innsats ved sykehusene. Ikke bare kan man bruke statlige midler, men det er helt klart at innenfor rammetilskuddenes grenser kan også fylkeskommunene på egen hånd ytterligere legge inn midler for å fremme den samme målsettingen. Men samtidig er det klart at det kan være situasjoner hvor andre hensyn, bl.a. fordelingen av sykehustjenester i fylket, også må være noe som fylkets myndigheter bør legge vekt på. Det er vurderinger som bedre kan tas i fylket enn på sentralt hold, rett og slett på grunn av summen av slike overveielser som gjøres, og at det derfor er hensiktsmessig at en slik myndighet ligger til fylket. Av disse grunner, og også av andre grunner som er listet i den meldingen som Stortinget fikk, kom vi til slutt til at det var best at dette gikk via fylket. Stortinget får for øvrig anledning til å diskutere dette om ikke så altfor lenge.