Lisbeth Holand (SV): Dette er et spørsmål jeg ønsket å stille til barne- og familieministeren, men som jeg nå stiller til justisministeren:

Utlendingsloven åpner for at det kan legges vekt på sterke menneskelige hensyn og tilknytning til riket ved vurdering av oppholdstillatelse i landet. Vi har flere eksempler den siste tida på at ei ny vurdering av foreldres oppholdsgrunnlag har ført til at familier har blitt nekta videre opphold i landet etter over 10-15 års opphold.

Mener statsråden at barns tilknytning til riket ved å ha vokst opp i Norge blir tatt tilstrekkelig hensyn til i slike tilfeller?

Statsråd Gerd-Liv Valla: Utlendingsloven skiller mellom to hovedtyper tillatelser. Det er de tillatelser som danner grunnlag for varig opphold, dvs. at de gir rett til bosettingstillatelse etter tre års opphold i Norge, og de tillatelsene som ikke danner grunnlag for varig opphold. Oppholdstillatelse gitt i studieøyemed er et eksempel på tillatelser som ikke gir grunnlag for varig opphold i Norge. Dette har bl.a. sin bakgrunn i at bestemmelsene om studieopphold har et bistandspolitisk formål. Studier i Norge skal bidra til kompetanseoppbygging i utlendingens hjemland. Det bistandspolitiske elementet gjenspeiles også i Lånekassens regler for studielån og stipendier.

Den situasjonen med langvarig opphold som representanten Holand beskriver, vil normalt bare oppstå der foreldrene har hatt oppholdstillatelse i Norge i studieøyemed. Ved slike tillatelser er det altså en forutsetning at vedkommende skal forlate Norge. Denne forutsetningen kommer klart til uttrykk i utlendingslovens regelverk, samt at den enkelte uttrykkelig blir gjort kjent med forutsetningen om retur i den gitte tillatelsen.

Studieopphold vil ofte kunne strekke seg over lengre tid, og her som i mange andre sammenhenger har man et dilemma. Skal man avskjære studenten muligheten for å ha familien hos seg i studietiden og derved styrke motiveringen for hjemreise, eller skal man la familien få oppholde seg her og derigjennom få sterkere tilknytning til Norge?

Det å ikke gi familien opphold er ingen god løsning. Studentens ektefelle og barn har derfor en mulighet til oppholdstillatelse under den andre ektefellens og foreldrenes studier. Til gjengjeld har man valgt å praktisere returforutsetningen relativt strengt, også i de tilfeller der oppholdet er langvarig og eventuelle barn er født i Norge. Dette bl.a. ut fra hva som er formålet med å gi studietillatelser, samt at familien hele tiden har vært kjent med at de må reise tilbake til sitt hjemland.

Jeg understreker at hensynet til barnet likevel blir vurdert i de tilfeller der oppholdsgrunnlaget i Norge ikke lenger er til stede. Det er også i tråd med FNs barnekonvensjon, som fastslår at hensynet til barnet skal være et viktig moment ved utøvelsen av alle offentlige handlinger. Her er det ingen motsetninger. Alle saker underlegges en konkret vurdering, og spesielle forhold kan gjøre seg sterkere gjeldende enn vanlig, da oftest forhold i tilknytning til barnas situasjon. Etter en samlet vurdering kan man da finne at det foreligger så sterke menneskelige hensyn at det gis fortsatt oppholdstillatelse.

Lisbeth Holand (SV): Det var to forhold som ble tatt opp. Det ene var: Hva er den som har opphold her, stilt til utsikt? Har en en midlertidig oppholdstillatelse, eller har en fått en oppholdstillatelse med sikte på varig bosetting? Det er klart det er veldig stor forskjell på disse to tingene.

Alt det statsråden sa om folk som er kommet hit i studieøyemed, er jeg helt enig i. Jeg synes det er rett at når folk har kommet hit midlertidig og det er en forutsetning at de skal returnere, er det forsvarlig ogsåå returnere dem selv etter lang botid, dersom det er rimelig at de kunne forvente det. Problemet oppstår når det har vært praksis over lang tid at de har fått bli, og en plutselig strammer inn praksisen også overfor dem som kanskje har bodd her i over ti år. Ut fra de erfaringene de har med andre i tilsvarende situasjon, hadde de en rimelig forventning om å få lov til å bli. Da mener jeg at vi ikke tar de menneskelige hensyn alvorlig nok.

Statsråd Gerd-Liv Valla: Jeg tror det er veldig viktig det representanten Holand nå tok opp, og jeg er enig i at den viktigste forutsetningen for oppholdet må være helt klargjort. Jeg har ikke hatt anledning til å gå gjennom praksis på disse områdene, men det er et felt jeg vil være spesielt opptatt av å følge. Og etter de opplysningene jeg har, har man også vært mer påpasselig i de senere årene med å klargjøre forutsetningene. Dette er så langt jeg kjenner opplysningene på dette feltet.

Lisbeth Holand (SV): Jeg velger å se på statsrådens svar som positivt, fordi jeg synes at overfor folk som får studietillatelse og har fått det de siste årene, med beskjed om at vi har strammet inn, er det rimelig å praktisere regelverket strengt. Men problemet er at en har begynt å praktisere det overfor dem som har kommet hit i en tid og i en situasjon der det var vanlig at de ville få bli. Så får en da - etter at en har etablert seg og har forventet å få bli - beskjed om at nå er det slutt.

Det andre jeg vil ta opp, er at statsråden viste til Barnekonvensjonen som vi har sluttet oss til. Det var bakgrunnen for at jeg stilte spørsmålet til barne- og familieministeren. Norge har fått kritikk for at vi ikke har fulgt opp Barnekonvensjonen. Det gjelder forhold under asylavhør, og det gjelder skolegang til barn i kirkeasyl. Her er det en konkret bestemmelse i Barnekonvensjonen der det sies at barn skal bli hørt. Er barna konkret hørt når det tas avgjørelser med så stor betydning for deres situasjon?

Statsråd Gerd-Liv Valla: På hvilken måte dette rent faktisk foregår, har jeg ikke oversikt over. Det jeg har fått brakt på det rene, er i hvert fall at det er ingen motsetning mellom utlendingsloven og FNs barnekonvensjon.

Jeg synes at forutsigbarhet er viktig. Det er en viktig del av rettssikkerheten for oss alle sammen. Det er et moment som selvfølgelig må tillegges vekt i en samlet vurdering.