Erna Solberg (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

Aftenposten kan 29. januar 1997 melde at forsøksprosjektet med alarmer for voldstruede kvinner er utsatt. Det siste året har gitt oss eksempler på at tidligere voldsutsatte kvinner er blitt offer for nye voldshandlinger, også med døden til følge.

Hvorfor tar det da så lang tid å få igangsatt dette prosjektet?

Statsråd Gerd-Liv Valla: Jeg kan berolige representanten Solberg med at prosjektet med alarmer for voldsutsatte ikke er utsatt.

Likestillingsrådet har utarbeidet en rapport om alarmbeskyttelse for voldsutsatte kvinner og eldre. Det er flere spørsmål rapporten ikke tar opp, og som man må ha svar på i forbindelse med etablering av et slikt prosjekt. Justisdepartementet har derfor, sammen med Barne- og familiedepartementet, hatt en selvstendig vurdering av prosjektet. Vi har sett på behovet for det og hvilke løsninger man skal bruke ved den praktiske gjennomføringen. Det gjelder tekniske løsninger, og det gjelder alarmterminalenes plassering. På bakgrunn av dette har det tatt noe lengre tid å etablere prosjektet enn det man først antok. Justisdepartementet ønsker at prosjektet skal kvalitetssikres før det blir iverksatt. Men jeg forventer at prosjektet kan iverksettes i løpet av våren og senest innen sommerferien. Jeg kan forsikre representanten Solberg om at jeg ser på dette som en viktig sak.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Erna Solberg (H): Jeg må si at jeg ble en smule forbauset over det justisministeren sa. Det er nemlig slik at det er et og et halvt år siden Likestillingsrådet fremla sin behovsrapport og sin rapport om hvilke tiltak som kunne gjennomføres. Det er også et helt år siden, nemlig 16. februar 1996, tidligere justisminister Grete Faremo gikk ut med gladmeldingen om at dette prosjektet skulle igangsettes i løpet av inneværende år, altså i løpet av 1996. Når det ikke er kommet i gang, kan det vel ikke tyde på noe annet enn at det iallfall er blitt utsatt i forhold til de løfter som tidligere justisminister Faremo har gitt.

Dette er et spørsmål om liv og helse. Det er et ganske viktig spørsmål for mange kvinner og eldre som tidligere har vært utsatt for vold. Behovsundersøkelser i Likestillingsrådets rapport viser at ca 137 kvinner hadde hatt et akutt behov for en slik alarm. Da må jeg stille spørsmålet: Hvorfor velger man å la et spørsmål om liv og helse av denne typen være noe som private skal løse, mens fangetransport er noe som politiet skal drive med?

Statsråd Gerd-Liv Valla: Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg legger vekt på at dette skal være på skinner til sommeren. Det er det viktige for meg. Hva som har skjedd og hvorfor, kan i hvert fall ikke jeg svare på. Det som er mitt svar, er at dette skal på skinner.

Så tok representanten Solberg opp spørsmålet om hvor disse terminalene skal plasseres. Der er et arbeid i gang. Jeg tror ikke det er helt opplagt at det beste er å plassere alarmer fra voldsutsatte direkte til politiet. Det er ikke gitt at det er den beste løsningen. Det har sammenheng med arbeidsbyrden til politiet og mengden feilalarm som sendes ut - enten det er tekniske feil eller at alarm utløses uforvarende. Da har det vært trukket fram at en nærliggende løsning kan være en direkte plassering inn til landsdekkende vaktselskap. Man vil da kunne oppnå mange fordeler som en direkte plassering til politiet ikke ville medføre. Dette er spørsmål som jeg vil se på, og jeg kan forsikre representanten Solberg om at jeg er like opptatt av å unngå unødig privatisering som jeg tror hun er.