Erna Solberg (H): Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til finansministeren:

Flere rettsavgjørelser i Gulating lagmannsrett, som er blitt stadfestet i Høyesteretts kjæremålsutvalg, har gitt mastemontørene i Telenor skattefrihet for sine diettgodtgjørelser. Likevel skattlegger andre ligningskontor mastemontørenes diettgodtgjørelser.

Vil statsråden sikre at disse dommene danner grunnlag for likebehandling ved alle landets ligningskontor?

Statsråd Jens Stoltenberg: Spørsmålet gjelder hva ligningsmyndighetene har gjort for å følge opp mastemontørdommene i Gulating lagmannsrett, avsagt henholdsvis 27. mai 1988, 22. desember 1992 og 3. februar 1994. Ved fastsettelse av fradrag i utbetalt kostgodtgjørelse synes retten å ha lagt til grunn at ligningsmyndighetene har bygd på uriktig faktisk grunnlag. Det framgår av dommene at det var grunn til å tro at skattyterne hadde et høyere utgiftsnivå til kost enn det overnattingsstedet skulle tilsi.

Praksis før inntektsåret 1992 gikk ut på at en kunne få fradrag for utgifter til kost ut fra den type overnattingssted en hadde - hotell, pensjonat eller hybel/brakke. Etter dommene i Gulating lagmannsrett har legitimasjonskravene i forbindelse med fradrag for kost og losji blitt forskriftsregulert. Gjennom Skattedirektoratets takseringsregler er forskriften gitt anvendelse også hvor skattyter mottar en kostgodtgjørelse.

Det framgår uttrykkelig av forskriften at fradrag som hovedregel gis etter sats, og at valg av sats avhenger av skattyters sannsynliggjorte form for overnatting. Fradrag for høyere faktiske utgifter enn satsene gis når skattyter kan dokumentere utgiftene med kvittering, bilag e.l. Etter den siste telemontørdommen, avsagt av Gulating lagmannsrett 3. februar 1994, ble forskriften igjen endret. Det framgår nå klart at skattyter må dokumentere utgifter til kost i tilfeller hvor den påberopte sats avviker fra den aktuelle kategori av overnattingssted. Et unntak fra dette er likevel at ved overnatting på hybel eller brakke uten kokemuligheter, gjelder den høyere pensjonatsats istedenfor brakkesatsen, uten krav til dokumentering av et slikt høyere utgiftsnivå.

De spørsmål som ble tatt opp i telemontørdommene, er altså nå regulert gjennom forskrift som fastsetter visse krav til legitimasjon. Så framt de regler som forskriften oppstiller, samt de øvrige vilkår er oppfylt, vil dekning av merutgifter til kost være skattefri. De problemstillinger dommene omhandler, er derfor ikke lenger like aktuelle. Forskriften må antas å kunne bidra til mer lik behandling ved ligningskontorene.

De nevnte dommene bygger på konkrete bevisvurderinger av hvordan enkelte skattytere har innrettet seg ved sine arbeidsopphold utenfor hjemmet. Dommene gir derfor ikke generelt grunnlag for endring av ligning for andre skattytere med diettgodtgjørelse.

Erna Solberg (H): En dom - lik de dommene som har falt - kan deles opp i effekter for to områder. Det ene er effekten for fremtidig behandling i ligningsvesenet, det andre er effekten for likebehandling for de ligningsårene som dommen har fastsatt et regelverk for.

Situasjonen er slik at en rekke mastemontører som har hatt helt tilsvarende oppgaver, til og med arbeidet i samme arbeidslag, men er blitt lignet med ulike ligningskontor, har vært behandlet ulikt for ligningsår som disse dommene faktisk gjelder for. De har heller ikke fått medhold i klage for å få endret tidligere ligninger.

Så vidt jeg har forstått statsrådens svar, innebærer det at man nå har skjerpet legitimitetskravene i de nyere reglene. Mitt spørsmål er først og fremst: Hvordan ser statsråden på at man faktisk ikke har gjennomført likebehandling før den nye forskriftene kom, ved at man har sørget for at man kan få rette ligninger for andre mastemontører i helt tilsvarende situasjoner?

Statsråd Jens Stoltenberg: Så langt jeg vet, har det vært likebehandling hele tiden. Problemet har vært i hvilken grad det har vært stilt krav til dokumentasjon, og det har det altså vært strid om og også en del domsavsigelser knyttet til.

Utgangspunktet er at det er ulike diettsatser avhengig av hvor man overnatter. Bor man på brakke, er det én diettsats, bor man på pensjonat, er det en annen, bor man på hybel, er det en egen og bor man på fint hotell, er det enda en diettsats. Da er situasjonen at hvis man overnatter på brakke, har man lavere diettsats en hvis man overnatter på hotell. Hvis man så har overnattet på brakke, men krever diettsats som om man bodde på hotell, da må man altså dokumentere det. Den dommen som er avsagt, handlet om at skattemyndighetene mente at det ikke var sannsynliggjort at man hadde spist på hotell mens man altså bodde på noe som ikke var så fint som hotell. Der hadde dommerne den vurderingen at de som klagde, hadde rett, og det er i og for seg greit - men det betyr jo ikke at ligningsvesenet har feil i alle de andre sakene.