Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg skal få stilla fylgjande spørsmål til helseministeren:

I Dagbladet 17. januar 1997 omtalar helseministeren Stortinget sitt vedtak om medisinar mot beinskjørhet på blå resept. Han seier mellom anna fylgjande: « Ingen har derimot vist hva man kan forhindre av beinbrudd og helseutgifter ved å brøyte og strø i gatene om vinteren. »

Meiner statsråden at brøyting og strøing er tilstrekkelege tiltak for å førebyggja osteoporose?

Statsråd Gudmund Hernes: Man burde kanskje vente at representanten leste det jeg sa, litt nøyere, før hun stilte spørsmålet. I det hun siterer fra Dagbladet, uttaler jeg meg ikke om sammenhengen mellom snøbrøyting og benskjørhet. Jeg snakker om snøbrøyting og benbrudd. Det er en annen, men ikke mindre viktig sammenheng.

Når det gjelder knokkelbrudd som skyldes en kombinasjon av skjøre knokler - osteoporose - og fysisk belastning, f.eks. fall, er det slik at vi i Norge har et årlig antall på ca 8.500 lårhalsbrudd, ca 15.000 underarmsbrudd og ca 8.000 hvirvelbrudd som krever sykehusbehandling. Det er antatt at ca halvparten av lårhalsbruddene tilskrives benskjørhet. Det er viktig å forebygge brudd, og da vil tiltak som reduserer problemet med benskjørhet være viktig, men også tiltak som reduserer fallulykker, vil være av betydning.

For å motvirke tendensen til benskjørhet er det viktig å drive fysisk aktivitet, sørge for et godt kosthold, redusere røykingen og redusere misbruk av alkohol.

Fallforebyggende tiltak er viktig for eldre. Det kan pekes på at hjemmene må tilrettelegges med håndtak, fjerning av terskler, løse tepper osv. Det er også viktig at steder der de eldre ferdes, er godt opplyst. Bruk av legemidler som påvirker balansen og gir sløvhet, må man være spesielt oppmerksom på.

Enkelte legemidler brukes for å forebygge og behandle benskjørhet. Det viktigste er østrogenbehandling til kvinner. Hos enkelte er dette ikke egnet medisin, og da kan legemidler av typen bisfosfonater - Didronate og Fosamax - være aktuelle. Disse legemidlene reduserer risikoen for brudd med ca 50 % etter tre års behandling.

Spørsmålet om bevilgning til refusjon av utgifter til behandling med bisfosfonater, vil jeg komme tilbake til Stortinget med i form av en egen proposisjon.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg har lese alt det helseministeren uttala til Dagbladet, og eg er einig i at det er viktig med førebyggjande tiltak for å hindra beinbrot, og at brøyting og strøing er eitt av mange tiltak. Her kan Arbeidarpartiet og Senterpartiet i fellesskap syta for at fylkeskommunar og kommunar og Statens vegvesen har moglegheit til å sikra trygg framkomst.

Men slik som statsråden her har uttrykt seg, kan det oppfattast som om han set likskapsteikn mellom beinbrot og osteoporose. Då viser han for det fyrste ein total mangel på innleving med dei mange pasientar - i hovudsak kvinner - som lir av ein alvorleg og invalidiserande sjukdom. For det andre viser han òg mangel på respekt i forhold til Stortinget sitt vedtak om blå reseptordning. Han seier no han kjem tilbake med ein eigen proposisjon.

Mitt spørsmål er: Vil han i staden for å leggja fram eigne proposisjonar syta for at stortingsvedtaket no blir følgt opp?

Statsråd Gudmund Hernes: Representanten er sikkert kjent med at det er Stortinget som bevilger midler, og ikke statsråder. Og det er klart at dette også har en utgiftsside som må synliggjøres. Det er også andre sider ved denne saken som en statsråd, hvis han skal oppfylle sin informasjonsplikt overfor Stortinget, må komme til Stortinget med informasjon om. Det har jeg tenkt å gjøre i form av en egen proposisjon. Det er mange sider ved denne saken som jeg ikke er sikker på er tilstrekkelig bevist for Stortinget, men det skal jeg sørge for at det blir i denne proposisjonen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er eit og eit halvt år sidan Stortinget gjorde eit samrøystes vedtak om å be Regjeringa fylgja opp med blå reseptordning for osteoporosepasientar. Statsråden kan vedå opna for medisinar på blå resept for desse pasientane både syta for ei synleggjering av alvoret ved ein kronisk kvinnesjukdom, spare mange for kvardagslidingar og samtidig spara midlar på andre område, f.eks. når det gjeld sjukehusinnleggingar, sjukeheimsplassar og institusjonstenester. Eg oppfatta no at helseministeren arbeider med denne saka. Alt anna enn ei positiv tilråding her vil bli oppfatta som ei trenering frå helseministeren si side, så lang tid som her har gått.

Statsråd Gudmund Hernes: Det er jo her snakk om ulike legemidler, og det er også snakk om hvilken effekt de ulike legemidlene har. Det er noe som vi er i gang med en uavhengig undersøkelse av. Alle disse resultatene av effekten av disse legemidlene vil bli lagt fram for Stortinget, slik at det kan foreta sin egen vurdering av dette. Som sagt mener jeg det er et pålegg for meg - den alminnelige informasjonsplikt - å sørge for at Stortinget får disse opplysningene.

Når representanten peker på at man ved å gi de legemidler det her er snakk om, kan man redusere sykehusinnleggelser og også spare utgifter på andre områder, er jeg enig i det, men det var jo nettopp dette som var grunnen til at i den grad man går inn på en slik argumentasjon, kan det også tenkes andre tiltak som ikke bare kan gi en tilsvarende effekt, men kanskje også noen av dem en større effekt. Det er ikke ensbetydende med at man ikke skal innføre slike midler, men det er en betraktning som tilsier at man må føre en mer helhetlig politikk når det gjelder å motvirke de skader bruddskader og andre skader - som også denne lidelsen kan medføre.

Presidenten: Spørsmål 5, fra representanten Valgerd Svarstad Haugland til helseministeren. - Spørreren er ikke til stede i salen.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): (frå salen): Eg skal stille spørsmålet på vegner av Valgerd Svarstad Haugland.

Presidenten: Spørsmålet fra Valgerd Svarstad Haugland vil bli tatt opp av representanten May-Helen Molvær Grimstad.