Annelise Høegh (H): Jeg skal få stille helseministeren følgende spørsmål:

Multippel sklerose er en alvorlig, invalidiserende, kronisk lidelse som det inntil det siste ikke har vært behandlingsmuligheter for.

Hvordan kan statsråden forsvare at Norge snart er det eneste vestlige land som ikke gir refusjon til de nye lovende medikamenter for MS-pasienter?

Statsråd Gudmund Hernes: Multippel sklerose er en kronisk sykdom. Den kan ha svært varierende forløp, fra lette, godartede former hos enkelte pasienter, til alvorlig, stadig forverrende forløp og tidlig død hos de hardest rammede. Invaliditetsgraden vil variere sterkt, men øker utover i sykdomsforløpet. Multippel sklerose debuterer vanligvis i 20-50-årsalderen. Antall syke personer i Norge er ca 4.300 pasienter. Tallet er ganske stabilt. Antall nye tilfeller pr. år er ca 170.

MS kan ha flere former inndelt etter utviklingen av sykdommen. Det vil først og fremst være nydiagnostiserte pasienter innenfor en gruppe som har et svingende sykdomsforløp før sykdommen har fått et alvorlig invalidiserende forløp, som vil være aktuelle for behandling. Vi må i tillegg regne med at en del pasienter som har hatt diagnosen en stund, vil få behandling med Betaferon. Legemidlet Betaferon kan mildne og til dels forebygge de anfallsvise forverringer hos denne gruppe pasienter med MS. Man har ikke dokumentert at selve sykdomsprosessen, altså utviklingen av uførhet, påvirkes av behandlingen. På den annen side kan det påvises at sykdomsrelaterte forandringer blir mindre uttalte. Det er imidlertid ikke noen kjent behandling som kan helbrede pasienter med MS.

Statens legemiddelkontroll har på bakgrunn av henvendelse fra Sosial- og helsedepartementet vurdert spørsmålet om refusjon for Betaferon. Statens legemiddelkontroll anbefaler at Betaferon ikke gis dekning etter lov om folketrygd, da det ikke er dokumentert effekt på utviklingen av sykdommen. Rikstrygdeverket har derimot gått inn for refusjon for Betaferon.

På bakgrunn av den usikkerhet som foreligger med hensyn til hvilken effekt Betaferon har på sykdomsutviklingen for den aktuelle gruppen av MS-pasienter, har Sosial- og helsedepartementet til nå ikke funnet å kunne tilrå at det gis refusjon for Betaferon.

Spørsmålet om refusjon vil bli vurdert i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1997.

Annelise Høegh (H): Jeg må si at dette var et lite oppløftende og skuffende svar på et spørsmål jeg til overmål egentlig ikke stilte. Jeg stilte nemlig ikke spørsmål om Betaferon alene, jeg tror ikke det er nevnt i spørsmålet i det hele tatt. Jeg konstaterer at Norge nå ved siden av Albania og Russland er det eneste land i den vestlige verden som ikke gir refusjon for Betaferon, for å nevne det eksemplet. Jeg trodde det var tverrpolitisk enighet om å prioritere kroniske lidelser.

Jeg må da spørre statsråden: Mener han at det skal være krav til helbredelse for kroniske lidelser for at disse pasientene skal få refusjon for medikamenter som han selv i sitt svar innrømmer har mildnende og forebyggende effekt? Det betyr at det utsetter sykdomsforløpet. Derfor er det svært tvilsomt om det er riktig, som statsråden sier, at det er tvil om det er dokumentert effekt på selve sykdomsprosessen. Blir anfallene færre og kommer med lengre mellomrom, er det klart det har betydning for utviklingen av sykdommen.

Statsråd Gudmund Hernes: Før jeg svarer på spørsmålet, må jeg kanskje tillate meg å bemerke den interessante utenrikspolitiske nyorientering som kom til uttrykk i innledningen av spørsmålet, i og med at Russland og Albania nå inkluderes i den vestlige verden.

Så til selve spørsmålet. Det er helt klart at det ikke bare er krav til helbredelse som kan ligge til grunn når det gjelder tilgang til legemidler og at disse skal kunne fås på blå resept. Situasjonen her er, som representanten vil være kjent med, at det fagkyndige organ ikke har villet anbefale at det for dette legemiddelet, som jeg refererte til, skal gis dekning etter lov om folketrygd fordi det ikke påvirker selve sykdomsutviklingen. Departementet må selvsagt legge stor vekt på de anbefalinger som kommer fra Statens legemiddelkontroll. Samtidig er det klart at hvis det er andre sider enn sykdomsutviklingen som påvirkes, f.eks. ved at legemidler kan ha en mildnende eller lindrende effekt, eller at de kan bidra til å redusere anfall, må vi se på det. Det er derfor jeg i mitt svar sier at vi må vurdere dette på nytt, om det er andre momenter enn det som Statens legemiddelkontroll har understreket, som vi bør legge vekt på. Dette er en alvorlig sykdom. Den fører til progressiv uførhet og et funksjonsfall over tid. Nettopp derfor er det jeg legger opp til en ny vurdering. Da er det naturlig å ta den sammen med den budsjettbeslutning som må følge med en slik vurdering. Det er ved revidert nasjonalbudsjett at vi har den første korsvei for dette.

Annelise Høegh (H): Det er kanskje von i hangande snøre. Vi får håpe at statsråden bruker de månedene nå frem til han og resten av Regjeringen skal legge frem revidert nasjonalbudsjett, til å foreta disse vurderingene. Men jeg merker meg at i forhold til det skriftlige spørsmål som Eva Lian stilte før jul, har det ikke skjedd noen utvikling. Det svar statsråden nå gav, var så å si identisk med det som ble gitt før jul.

Jeg syns det er viktig at han innrømmer at selvsagt skal mildnende og forebyggende effekt være en viktig del av vurderingen. Jeg håper også at han tar innover seg at det er alvorlig at Norge snart er det eneste land som ikke gir refusjon for godkjente produkter, og at han også følger med i den utviklingen som nå ser ut til å være rivende, det kan komme flere medikamenter, kanskje også billigere medikamenter. Jeg har en litt beklemmende følelse av at statsråden kamuflerer sitt nei i forbindelse med den omstridte påstand om tvilsom behandlingseffekt bak et nei som egentlig går på økonomi, fordi dette er dyre midler. Men i forbindelse med alvorlige kroniske lidelser bør det gis refusjon, selv om man kan forhandle på pris.

Statsråd Gudmund Hernes: For det første har jeg sagt at vi er i gang med en slik vurdering, og at den naturlige korsvei å ta det er i forbindelse revidert nasjonalbudsjett.

Så to prinsipielle kommentarer til representantens anførsler. For det første kan det ikke være noe argument i seg selv at vi i gitte situasjoner skulle være det eneste land som går inn for en annen holdning til legemidler enn andre land. For bare å ta ett eksempel: USA var et land som ikke godtok bruk av Thalidomid da det kom. Det viste seg å være en veldig klok beslutning. Så det kan ikke være noen automatikk i at vi godtar legemidler som er innført andre steder. Vi må foreta vår egen selvstendige vurdering.

Det andre er de økonomiske betraktningene. De utgifter som nye legemidler påfører oss, trekker midler bort fra andre behandlinger. Så det er helt klart at også de økonomiske vurderinger må telle med. Men når det gjelder akkurat denne saken, har jeg sagt at vi vil vurdere dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og da selvsagt også legge vekt på de lindrende effekter som dette legemiddelet kan ha.