Eva R Finstad (H): Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren:

I en fredningssak i Tromsø, Grindøysund natur- og fuglereservat, brukte staten 6 år på saksbehandlingen. Grunneierne fikk presentert et utkast til verneplan i 1990. De protesterte skriftlig, men fikk ingen tilbakemelding. 6 år etter kom et rundskriv med beskjed om at Grindøysund natur- og fuglereservat var opprettet, ferdig med tinglyst heftelse på de berørte eiendommer. Grunneierne føler seg med rette overkjørt.

Hva mener miljøvernministeren om en slik behandling?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Grindøysund naturreservat er en av lokalitetene i våtmarksplanen for Troms som ble vernet i medhold av naturvernloven i 1995. Det er riktig at bl.a. grunneierne fikk denne planen på lokal høring i 1990. Vanlig prosedyre i slike saker er at etter den lokale høringen utarbeider fylkesmannen sin innstilling, som så oversendes Direktoratet for naturforvaltning. Direktoratet sender deretter saken på sentral høring før Miljøverndepartementet får den til sluttbehandling og det fattes endelig vernevedtak ved kongelig resolusjon i statsråd.

Når det gjelder saksbehandlingstid, er det beklagelig at denne i enkelte tilfeller kan ta lang tid, og jeg forstår at dette kan skape frustrasjon hos de berørte grunneiere. Saksbehandlingen rundt vernesaker generelt skal være så kort som mulig, og dersom saken trekker ut i tid, bør grunneierne og andre berørte parter holdes orientert om framdriften i saken. Gjennom alle stadier i verneprosessen foretas det avveininger mellom verneinteresser og andre brukerinteresser. I mange saker er det derfor viktig å bruke en viss tid for å minimalisere disse konfliktene. Når det gjelder Grindøysundet spesielt, kan jeg nevne at bl.a. grensen ble trukket slik at vernet i minst mulig grad skulle hindre næringsutøvelse, og at grunneierne skulle imøtekommes mest mulig. Det er imidlertid vanskelig å forutsi tidsperspektivet for vernesaker på forhånd, da uforutsette spørsmål som krever avklaring, kan oppstå i løpet av selve verneprosessen.

Eva R Finstad (H): Jeg takker statsråden for svaret.

Selvfølgelig er det nødvendig å verne områder. Men når man verner områder, betyr det så mye at man greier å holde kontakten med dem som eier områdene som skal vernes, for å kunne ha en prosess som går fremover, og at man har kontakt mellom vernemyndigheter og de berørte grunneierne. Det er ikke tidspunktet her som er det viktigste, men at man ikke har fått kontakt i det hele tatt underveis.

Jeg vil bare referere et brev:

« Informasjon undervegs har som sakt vært kritikkverdig.

I 1984 ble vi presentert for et utkast til fredn.plan, - og protesterte til fylkesmannen.

I 1990 ble vi presentert for den ferdig utarbeidede fredn.plan, - og protesterte til fylkesmannen.

I 1996 fikk vi forkynt den vedtatte fredningen ... med tinglyst heftelse på eiendommene. »

Jeg går ut fra at miljøvernministeren mener at det ikke skal være slik, og mitt spørsmål er da:

Er miljøvernministeren opptatt av at det skal være kontakt mellom miljømyndigheter og de grunneierne som blir berørt? Hva vil han gjøre med det?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Svaret på det direkte spørsmålet er selvfølgelig ja. Det skal være kontakt. Jeg har som miljøvernminister både skriftlig og på annen måte i forhold til den forvaltningen som ivaretar sånne saker, understreket nettopp dette at det skal være god informasjon og god kontakt mellom vernemyndighetene og dem som blir berørt av verneforslagene i hele prosessen. Sånn sett er vel i og for seg denne saken ikke noe spesielt godt eksempel til etterfølgelse.

Eva R Finstad (H): Jeg takker igjen for svaret.

Det er selvfølgelig ikke den sittende miljøvernminister som har ansvaret for alt det som har skjedd her. Men mitt ønske er at miljøvernministeren faktisk skal foreta en generalopprydning innen sitt departementet og også hos fylkesmennene, slik at sånt som dette ikke skal forekomme. For det er uheldig når situasjonen blir slik at de som bor på stedet og de som eier områdene som skal vernes, sier:

De siste årene har fuglelivet » - som skal vernes - « vært svært mye uroet og forstyrret av en del personer som kaller seg FORSKERE.

Dette henger sammen med at de ikke har kontakt med dem som eier området. De føler nærmest at det skjer noe på dette området som forstyrrer fuglene, men som de overhodet ikke får noe orientering om selv. De som skal reise rundt i landet vårt, trenger derfor å ha kontakt med dem som eier området som skal vernes. Det trengs faktisk litt - jeg tror nesten jeg vil si - folkeskikk!

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Jeg er helt sikker på at det ikke er dekning for den generelle karakteristikken av miljøforvaltningen som er gitt av representanten Finstad. Det er derfor ikke behov for noen generalopprydning, som det ble kalt. Det at det kan bli begått feiltrinn, tror jeg nok at vi må være forberedt på. Denne saken her er ikke noe godt eksempel på god saksbehandling.

Men hvis det er riktig, det som stod i avisen Nationen for noe få dager siden - det var i forrige uke tror jeg - så har arbeidet med den nye store barskogplanen foregått helt eksemplarisk. Der har det vært svært få konflikter. Det er jeg glad for. Jeg tror det egentlig er hovedregelen, men at det selvfølgelig skjer uheldige ting som vi må prøve å unngå mest mulig.