Anne Enger Lahnstein (Sp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

Hvordan vil Regjeringen fram mot og under WTO-toppmøtet 9. - 13. desember 1996 arbeide for å styrke u-landenes og særlig de fattigste landenes evne til å utvikle en bærekraftig produksjon av de mest basale matvarer?

Utenriksminister Bjørn Tore Godal: Det er viktig og riktig, som representanten Enger Lahnstein gjør, å sette de fattigste landenes evne til å utvikle en bærekraftig matproduksjon i sammenheng med internasjonal handel og WTO. De fattigste landene har få produkter å selge på det internasjonale markedet, men de har et potensial for bl.a. å eksportere enkelte landbruksprodukter. Inntektene av slik eksport kan bidra til utvikling i retning av en mer allsidig og robust økonomi uten at matvaresikkerheten settes i fare. Jeg vil mene den vil bli forbedret.

De fattigste utviklingslandene krever bedret markedsadgang for sine produkter, herunder særlig landbruks- og tekovarer, og vil tillegge dette stor vekt under ministerkonferansen i WTO.

Norge vil på ministerkonferansen i Singapore oppfordre andre land til å bedre adgangen til sine markeder for produkter som de fattigste landene ønsker å eksportere. Vi gir selv i vår preferanseordning til utviklingslandene, de såkalte GSP-ordningene, de fattigste landene, toll- og kvotefri adgang for alle produkter, unntatt korn, mel og fôrstoffer, der det er gitt 30 % preferanse.

På ministerkonferansen vil Norge understreke betydningen av å bedre integreringen i WTO-systemet av utviklingslandene, og særlig de fattigste, slik at de settes bedre i stand til å utnytte de rettigheter og overholde de forpliktelser som følger av selve avtaleverket. Norge har allerede bidratt aktivt i denne forbindelse, bl.a. gjennom opprettelsen av et WTO-fond for faglig bistand til de fattigste landene samt bidrag til et eget WTO-seminar for de fattigste landene som forberedelse til ministerkonferansen.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Dette svaret illustrerer etter min mening hva som er det store paradokset og konflikten i spørsmålet om frihandel, kontra det å sikre matvaresikkerhet og bekjempe fattigdom og rettferdig fordeling.

Statsråden svarer at løsningen er at de fattige landene skal få tilgang på markedene for å selge internasjonalt og dermed få eksportinntekter. Men problemet er jo at de fattigste i de fattigste landene ikke har råd til å kjøpe mat, og at man ved strukturprogrammer har lagt om produksjonen for å få eksport istedenfor å gå inn og møte de basale spørsmål knyttet til matvareproduksjon. Det var det mitt spørsmål dreide seg om.

I mars 1995 kom det en rapport som ble offentliggjort i FAO, som nettopp tar utgangspunkt i og dokumenterer at de fattigste landene som er avhengig av matvareimport, faktisk kommer i en mye verre situasjon etter første Uruguay-runden. Jeg hadde trodd at Regjeringen hadde noen ambisjoner om å gjøre noe for å sette rammer for handel, sånn at folk får mat. Det er noen som ikke har penger til å kjøpe, og da må vi sikre det på annen måte.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal: Jeg er klar over at vi ser forskjellig på dette. Men det er lite faktisk grunnlag for å hevde at u-land som har satset på eksport av landbruksvarer, har dårligere matvaresikkerhet enn land som har satset på matvareproduksjon for nasjonalt forbruk. Tvert imot har studier foretatt av International Food Policy Research Institute, som er knyttet til IBRD og FAO, vist at eksportorienterte u-land samtidig også har hatt den største økningen i matproduksjon for nasjonalt forbruk. Regjeringen er for sin del enig med Bistandskommisjonen som bl.a. peker på hvor viktig det er å komme bort fra et sårbart selvforsyningsjordbruk og over til en økonomi som er basert på bredere produksjonsspektre med handel og arbeidsdeling. Kommisjonen anfører at en slik økonomi er langt mer robust til å fange opp konsekvensene av tilbakeslag som følger av spesielt ugunstige vekstbetingelser. I en selvforsyningsøkonomi vil slike tilbakeslag lett bety sult, heter det i Bistandskommisjonens innstilling.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Den rapporten jeg viser til, er bl.a. omtalt i Financial Times i mars 1995. Den viser klart at de fattigste landene, som er avhengig av matvareimport, kommer dårligst ut. FAO-konferansen om verdens matvaresituasjon i Roma i midten av denne måneden konstaterte at 800 millioner mennesker lever i sult. Norge kunne, fordi vi er uavhengig av blokkene, agere sammen med G-77 og være brobygger mot EU og USA og få til at man i sluttkommunikeet derfra får med at retten til mat er en menneskerett. Jeg hadde ærlig talt trodd at den norske regjering i forbindelse med WTO-forhandlingene nå i desember ville følge opp det, og ikke ta utgangspunkt i de landene som har mulighet til å eksportere mat, men å ta utgangspunkt i de fattigste blant de fattige, som faktisk er avhengige av å importere mat, og som således er avhengig av å ha en småskalaproduksjon av mat, basert på egenproduksjon.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal: Ja, selvsagt mener Regjeringen at alle ska ha mat. Det er jo en temmelig skrudd problemstilling. Hvis man mener at den norske regjering med støtte av en bistandskommisjon står for et annet syn, er det en ganske drøy påstand. Jeg innser at det kan være forskjellige analyser av virkningene på dette området, men det er ikke nødvendig å ikle seg en så moralsk tone.