Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg har følgende spørsmål til kulturministeren:

Det er en tiltagende tendens til at TV-rettigheter for store sportsbegivenheter selges til utenlandske selskaper, som så videreselger dette til svært høye priser til TV- selskaper som har relativt begrenset dekning i Norge.

Hvordan ser statsråden på dette ut fra en medie- og idrettspolitisk synsvinkel, og er det noe statsråden kan og vil gjøre?

Statsråd Turid Birkeland: Interessen for de største internasjonale idrettsarrangementene fra medienes side har økt enormt de siste 10-15 årene.

Foruten OL er det arrangement som VM i fotball, VM i friidrett og diverse tennisarrangementer som presser prisene utover alle tidligere tenkte grenser.

Prisgaloppen innenfor de mest populære arrangementene har imidlertid smitteeffekt over på andre idretters og arrangørers prisforlangende. Idrettsarrangement formidlet gjennom TV faller i smak hos et stort og kjøpesterkt publikum, og det finner vi først og fremst i Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan.

Konkurransen mellom kapitalsterke TV-selskaper om å skaffe seg tilgang til rettighetene til de mest populære arrangementene er selvsagt en grunnleggende forutsetning for den utviklingen vi har vært vitne til på dette felt. Det er de reklamefinansierte selskapene som har drevet prisspiralen til de aktuelle høyder, ut fra de mulighetene dette programtilbudet har skapt for videresalg av programelementer til sponsorer, eller salg av reklameinnslag under sendetid.

Interessen for dette sterkt voksende markedet har så brakt en tredje gruppe inn « på banen », nemlig profesjonelle selgere og kjøpere. Selgeren opererer på vegne av eierne av sportsrettighetene mot et honorar knyttet til oppnådd salgssum. Kjøperen er pengesterke enheter eller enkeltpersoner som videreselger rettigheter ut fra forretningsmessige hensyn.

På bakgrunn av denne utviklingen spør altså representanten Bondevik om det er noe departementet kan gjøre « ut fra en medie- og idrettspolitisk synsvinkel ».

Jeg deler uroen over utviklingen på dette området av mediefeltet. Jeg må imidlertid med en gang tilkjennegi at det ikke er så enkelt å anvise tiltak som kan holde Norge utenfor eller regulere denne internasjonale medieutvikling.

En nasjonal lovgivning rettet mot kjøpere, dvs. i realiteten norske kringkastingsselskap, vil i dagens mediesituasjon ikke bli effektiv. En eventuell lovgivning måtte derfor rette seg mot selgerne. Men en nasjonal lovgivning kan utelukkende sikre at rettighetene til visse nasjonale arrangement tilfaller selskaper med bred dekning. Med nasjonale idrettsarrangement forstås i denne sammenheng arrangement som den nasjonale arrangør, særforbund osv., har eiendomsretten til. Cupfinalen i fotball vil således kunne sikres mot salg til en « smal », men betalingsdyktig kanal.

Samtlige arrangement som norske særforbund har rettighetene til, dvs. førstehånds og ikke avledede rettigheter til, vil kunne lovreguleres slik at distribusjonsretten begrenses til norske selskaper med en bestemt dekningsgrad.

En nasjonal lovgivning vil ikke kunne gjelde for internasjonale idrettsarrangement på « norsk jord », med mindre en de facto vil avskjære Norge som arrangør. Den vil heller ikke kunne gjelde norsk deltakelse i internasjonale arrangement gjennomført i et annet land.

Når det gjelder internasjonale arrangement i Norge, tildeles disse et nasjonalt særforbund av det europeiske eller internasjonale særforbund. Medierettighetene tilhører i disse tilfeller europeiske eller internasjonale særforbund. Slike rettighetsspørsmål faller således reelt utenfor det Norge kan regulere.

Hvis man ønsker å lovregulere med henblikk på å sikre allmennheten tilgang til visse nasjonale idrettsbegivenheter, vil en måtte regne med å bli trukket inn i en debatt om kompensasjon for bortfall av inntekter som følge av begrensninger i særforbundenes rett til fri omsetning. Siden slik lovgivning vil regulere rettigheter tilhørende « populære » idretter og særforbund, og således kunne ha en innvirkning på disse idrettenes konkurransesituasjon både hjemme og i forhold til europeisk og internasjonalt nivå, bør konsekvensene nøye overveies før eventuelle skritt tas i den retning. Det kan også reises innsigelser av prinsipiell karakter mot å gripe inn i adgangen til fritt å kunne inngå avtaler.

Kulturdepartementet følger utviklingen på dette felt innenfor de europeiske og internasjonale samarbeidsfora departementet deltar i. Med mindre det kan etableres løsninger som omfatter et flertall land av betydning for de markedsbaserte løsninger som her er etablert, er det tvilsomt om en ensidig nasjonal lovgivning representerer et aktuelt alternativ.

Jeg ser med bekymring på utviklingen. Det er å håpe at også de internasjonale idrettsorganisasjoner vil innse at kortsiktige økonomiske gevinster på sikt kan ha negative konsekvenser.

Samtidig merker jeg meg med tilfredshet det samarbeid som inngås mellom våre allmennkringkastingskanaler NRK og TV2 for å stå sterkere i konkurransen om bl.a. idrettsarrangement.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg takker for svaret og er glad statsråden deler min bekymring for den utviklingen vi nå ser tendens til, for jeg tror vi er enige om at det er et viktig trekk ved allmennkringkastingen at den skal kunne sende store populære idrettsarrangement, spesielt når det gjelder folkeidrett. Vi har den mulige utviklingen - og det er ikke urealistisk, dessverre - at det kan bli de tre mektigste mediegiganter i Europa, Leo Kirch, Rupert Murdoch og Silvio Berlusconi, som får hånd om TV-rettighetene til slike arrangementer fordi de har kapital til det, og som så sender det ut igjen til kanaler som bare et fåtall nordmenn kan se, eller enda verre: betalings-TV.

En måte å angripe dette på er det statsråden nå oppholdt seg mest ved, nemlig en mulig nasjonal lovgivning, og jeg tror det er riktig som statsråden sier, at her er det begrenset hvor langt en kan komme. Men det kan tenkes en europeisk samordning. Dette spørsmålet har vært drøftet i Europaparlamentet, og mitt ene spørsmål til statsråden er om hun vil se videre på den muligheten. Det andre går da på å møte dette på en offensiv måte, nemlig ved at de to allmennkringkastingskanalene slår sine ressurser sammen og eventuelt etablerer en sportskanal. Hvordan ser statsråden på det, og kan hun medvirke til det?

Statsråd Turid Birkeland: For å ta det siste først: Som jeg sa i mitt innlegg, ser jeg med interesse på det samarbeidet TV2 og NRK har inngått, og vi kommer fra Kulturdepartementets side til å følge det så godt vi kan, sånn at deres posisjon blir styrket i forhold til konkurransen.

Når det gjelder den debatten som foregår på europeisk og internasjonalt nivå, tror jeg det er her vi først og fremst kan finne fram til løsninger. Men som representanten Bondevik åpenbart er kjent med, er disse forhandlingene ganske kompliserte, både hva gjelder Europarådet og Europaparlamentet. Europaparlamentet har nettopp lagt fram et nytt forslag i forbindelse med endring av et rådsdirektiv, som tilsikter å sikre publikums adgang til å se viktige sportsbegivenheter. Men det er vel grunn til å regne med at det også her vil finnes en del uenighet, og at det vil ta tid før man kommer fram til et endelig standpunkt i denne saken. Men jeg tror, som sagt, at det er på dette området vi har best mulighet til å sikre gjennomslag.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg takker for det jeg oppfatter som en klart positiv holdning til at en også fra myndighetenes side kan gjøre det som er mulig for å hindre en uønsket utvikling. Vi har ikke lenger fra de politiske myndigheters side den styring med medieutviklingen som vi hadde i monopolets tid, og det har jo både gode og negative sider. Men jeg håper at statsråden som ansvarlig både for mediepolitikk og idrettspolitikk vil gjøre hva hun kan.

Siden departementet vil følge med på det som skjer i europeiske fora på dette området, vil jeg tillate meg følgende tilleggsspørsmål: Kan vi forvente at statsråden kommer tilbake til Stortinget på en eller annen måte, f.eks. i mediepolitiske redegjørelser eller meldinger, og opplyser om hva Regjeringen har gjort, hva som er situasjonen, og hva man vil gjøre for å oppnå det det virker som statsråden og jeg er enige om, nemlig at viktige idrettsarrangementer fortsatt må kunne sendes over norske allmennkringkastingskanaler - det gjelder både nasjonale og internasjonale mesterskap - og uten å benytte seg av betalings-TV?

Statsråd Turid Birkeland: Jeg vil bare igjen understreke at representanten Bondevik og jeg nok deler bekymringen ikke bare fordi vi står overfor en medieutvikling vi ikke kan styre nasjonalt, men også fordi dette lille landet bombarderes av satellitter, og derfor er det åpenbart behov for en internasjonal regulering på dette området.

Jeg gjentar at vi skal følge dette arbeidet nøye, og jeg kommer med glede tilbake til Stortinget med en redegjørelse om dette. I hvilken form det skal skje, får vi i så fall komme tilbake til.