Anders Hornslien (A): Jeg har følgende spørsmål til statsråden:

To svenske statsborgere har vært samboende og jobbet i Oslo siden 1972. De vil nå registrere sitt partnerskap. Paret blir imidlertid avvist av norske myndigheter som viser til at partnerskapsloven forutsetter at en av partene må være norsk statsborger. Svenske myndigheter avviser paret med at den svenske partnerskapsloven forutsetter at paret er bosatt i Sverige.

Hva kan gjøres for at disse kan få sitt partnerskap lovmessig registrert, uten å måtte oppgi sitt statsborgerskap?

Statsråd Grete Berget: Lovregulering av partnerskap finnes pr. i dag i Danmark, Sverige og Norge. Danmark vedtok en lov om registrert partnerskap i 1989. Deretter fulgte Norge i 1993 og noe senere Sverige. Både Norge og Sverige utformet sin partnerskapslov etter mønster fra den danske loven. Vilkåret om tilknytning til registreringslandet er derfor felles for alle de tre landene. Det innebærer at adgangen til registrering av partnerskap er begrenset til de tilfeller hvor minst en av partene er bosatt og er statsborger i det landet partnerskapet skal registreres.

Bakgrunnen for at Danmark innførte et krav om en slik tilknytning, var at ordningen ikke ville kunne anerkjennes i andre land. En registrering av partnerskap mellom to utenlandske statsborgere eller to danske statsborgere bosatt i utlandet, ville ikke få rettsvirkninger i deres hjemland eller i bostedsland. Registrering ble derfor forbeholdt personer med varig tilknytning til Danmark.

Norge innførte tilsvarende vilkår i den norske partnerskapsloven. Begrunnelsen var den samme som i Danmark. Det ble i tillegg lagt vekt på at det var ønskelig med uniform lovgivning med Danmark på dette punkt.

Under forberedelsen av loven uttalte noen av høringsinstansene at de mente det ville få en del uheldige virkninger om adgangen til å registrere partnerskap ble begrenset på denne måten. Vilkåret ble likevel opprettholdt ut fra en vurdering av at dette kun ville gjelde et lite antall personer, og at registreringen inntil videre ikke ville få noen rettsvirkning utenfor Norge og Danmark.

Når flere land får partnerskapslov, vil det være aktuelt at vilkåret om statsborgerskap tas opp til ny vurdering. I dag er det kun Sverige som har innført mulighet for registrering av partnerskap etter Norges vedtak av partnerskapsloven i 1993. Utviklingen går likevel i retning av at flere land vurderer registrering av partnerskap.

Jeg ser at vilkåret om statsborgerskap for registrering av partnerskap kan få uheldige konsekvenser i et tilfelle som beskrevet i spørsmålet. Dette gjelder særlig fordi begge er statsborgere i et land som anerkjenner registrering av partnerskap. Registrering av deres partnerskap forutsetter derfor i dag at en av partene får norsk statsborgerskap, eller en av dem eller begge bosetter seg i Sverige.

En eventuell endring av loven eller en nordisk konvensjon som gir nordiske statsborgere rett til å inngå partnerskap i bostedslandet, er en omfattende prosess. Jeg vil imidlertid følge utviklingen nøye for å kunne vurdere behovet for endring, og dermed også behovet for en nordisk konvensjon.

Anders Hornslien (A): Jeg vil først takke statsråden for svaret og spørre om statsråden kunne redegjøre litt mer spesifikt i forhold til oppfølging av å kunne tilstrebe en likhet mellom de tre nordiske landene, i det minste mellom dem som har vedtatt loven.

Jeg er helt enig med statsråden i at vi får håpe at flere land følger etter, men allikevel synes jeg at når vi klarer å organisere oss så godt i Norden gjennom både passfrihet, fritt arbeidsmarked og gjennom de samme mulighetene til å inngå ekteskap, burde dette også kunne være en prosess - selv om den er omfattende - som det kunne være mulig å få til også når det gjelder inngåelse av partnerskap.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Grete Berget: Bare helt kort: Selvsagt vil jeg nå også undersøke med mine nordiske kolleger om de har støtt på de samme problemene og ser de samme forholdene, også behovet for å gjennomgå dette og eventuelt prøve å finne en vei ut, slik at vi kan få en gjensidig nordisk anerkjennelse. Det vil faktisk kunne tas opp, foreløpig uformelt, allerede over helgen når vi møtes i Island.