Inga Kvalbukt: Siden jeg har vinklet spørsmålet som jeg har gjort, hadde jeg nok kanskje også trodd at landbruksministeren hadde vært rette vedkommende til å svare. Men jeg skjønner at det er EØS-direktivet som gjør at det er helseministeren som er rette vedkommende til å svare. Og siden han har vist at han takler flere idretter, får vi håpe at han takler dette også på en tilfredsstillende måte.

Jeg har stilt følgende spørsmål til landbruksministeren:

Gårdsbruk som i dag har basert sin drift på produksjon av smør, får som en følge av EØS-avtalen ikke anledning til å fortsette med dette etter 1997.

Vil statsråden arbeide for at det likevel kan bli mulig å fortsette med denne produksjonen?

Statsråd Gudmund Hernes: Spørsmålet fra representanten Kvalbukt berører både landbruksministerens og mitt ansvarsområde. Jeg vil så langt det står i min makt, svare for oss begge.

Rammebetingelsene for matproduksjon er sentrale helsepolitiske tiltak. Som representanten Kvalbukt selv påpekte under interpellasjonsdebatten om merking av matvarer tidligere denne uken, er hovedmålene for norsk mat- og ernæringspolitikk helse, forbrukersikkerhet og matkvalitet.

Representantens kollega, representanten Marit Arnstad, mente å vite at tilpasningen til EØS-regelverket vil gi mindre mulighet til kontroll av matvarer gjennom nasjonalt lovverk.

Forskrift av 30. juni 1995 om produksjon og frambud av rå melk, varmebehandlet melk og melkebaserte produkter - heretter omtalt som melkeforskriften - er hjemlet i næringsmiddelloven og er en EØS-basert forskrift. Denne forskriften er et eksempel på det motsatte av det som Senterpartiets representanter hevder. Melkeforskriften er gitt med utgangspunkt i EØS-regelverket, og formålet er å sikre forbrukerne et produkt av høy kvalitet og å trygge forbrukernes helse. Selv om vi også tidligere har hatt et godt regelverk og god kontroll på dette området, har EØS-regelverket ført til en ytterligere forbedring.

Melkeforskriften åpner for mulighet til å ivareta gårds- og seterproduksjon av smør, men det legges begrensninger på dette salget ved at smøret bare kan selges direkte til forbruker fra eget gårdsbruk.

Dersom smøret er laget av pasteurisert melk, gir forskriften ikke flere begrensninger enn at salget skal skje direkte til forbruker.

Dersom smøret er laget av ikke pasteurisert melk, legges det noen flere begrensninger på salget. Produksjon og frambud kan bare skje i forbindelse med tiltak som baserer seg på næringsmessig og kulturell egenart som finnes i nærmiljøet, f.eks. bygdeturisme. Kun melk fra egen produksjon, eventuelt fellesseter, kan nyttes, og salget kan bare skje direkte fra gården der smøret er produsert.

Skal produktet omsettes på linje med smør fra andre bearbeidingsvirksomheter og meierier, må gården eller seteren autoriseres som sådan og får derved fulle rettigheter til salg av sine produkter. En slik autorisasjon krever imidlertid at virksomheten oppfyller melkeforskriftens krav. Disse kravene er bl.a. satt for å ivareta kravene til god hygiene og dermed hindre matbårne infeksjoner. Dette vil for de fleste bety en betydelig oppgradering av den hygieniske standarden på lokaler og utstyr.

Melkeforskriften gir også mulighet for å gi autorisasjon til virksomhet med begrenset produksjon. Alle produsentene av hjemmeprodusert smør faller inn under kategorien virksomhet med begrenset produksjon. Melkeforskriften kan etter en totalvurdering av de hygieniske forholdene gi virksomheter med begrenset produksjon mulighet for unntak fra enkelte av melkeforskriftens bestemmelser. Det er i dag et par virksomheter som er autorisert for produksjon med begrenset produksjonskapasitet, bl.a. en liten geitostprodusent som kun produserer geitost av egen melk.

Jeg regner med at flere etter hvert vil søke om autorisasjon med begrenset produksjon, dersom de vil omsette smøret gjennom vanlige kanaler. Smør som ikke tilfredsstiller hygienekravene i melkeforskriften, kan ikke omsettes og vil måtte bli brukt i produksjon av dyrefôr. Hvordan en slik endring vil påvirke forbruket av smør i den norske befolkningen, er usikkert.

Som helseminister kan jeg i denne sammenhengen ikke unnlate å peke på kostholdets betydning for helsen. Siden 1970-tallet har det vært en nedgang i nordmenns konsum av mettet fett, noe som har ført til en gledelig nedgang i sykelighet og dødelighet som følge av hjerte- og karsykdommer. Men enda er det mye å hente på en ytterligere reduksjon av fettinntaket. Dette tydeliggjør at det kan være kryssende interesser mellom en god næringspolitikk og landbrukets interesser. Et slikt eksempel er også lettmelken, som ble innført mot protester fra landbruksnæringen.

Når det gjelder spørsmålet om det kan legges bedre til rette for at flere kan fortsette denne produksjonen, vil landbruksministeren se på mulige virkemidler for å forbedre kvaliteten av gårdsprodusert smør og legge forholdene til rette for at omsetning av gårdsprodusert smør kan oppfylle hygienekravene i melkeforskriften.

Inga Kvalbukt (Sp): Jeg takker for svaret, som var mer positivt enn jeg hadde forventet. Jeg ser at det her er en åpning for at det kan gå an å fortsette med produksjon. Jeg hadde jo håpet det, for jeg vet at i Frankrike er det gitt dispensasjon til produksjon av en del ostetyper med den begrunnelse at det er tradisjon, og at produksjonen er knyttet til spesielle regioner.

Jeg har lyst til å knytte en kommentar til det siste helseministeren sa om smør. Jeg vil påstå at smør er et naturprodukt som er sunt i kontrollerte mengder, og de lærde strides jo nå om hva som er verst av soya/melange og smør. Det viser seg at smør kan ha mange gode egenskaper.

Nå sa statsråden i sitt svar at det kunne bli gitt tillatelse til fortsatt smørproduksjon hvis en solgte direkte til forbruker. Jeg vil da spørre statsråden om han har tolket retningslinjene slik at det kan gis mulighet til å organisere smørlag som omsetter dette gårdsproduserte smøret.

Statsråd Gudmund Hernes: Når det gjelder det siste spørsmålet, tror jeg ikke en umiddelbart kan si at det følger av det jeg sa. Det er nok noe som må undersøkes nærmere, siden det forskriften sier, er organisering av direkte salg fra produsent. Og smørlag vil vel, slik jeg umiddelbart ser det, dreie seg om et indirekte salg. Men dette er noe som kan undersøkes nærmere.

Når det gjelder mettet fett, tror jeg ikke det er så stor strid blant de lærde om at det er noe som kan være helseskadelig i motsetning til flerumettet fett.

Ellers er det med glede jeg konstaterer at også representanten er enig i at vi bør gå inn for de regler vi får fra EU når de styrker norske forbrukere, også hvis det skulle gå på bekostning av produsentinteresser.

Inga Kvalbukt (Sp): Det siste svaret fra statsråden gav grunn til å oppklare en misforståelse.

Nei, jeg er ikke enig at det her er noen fordeler ved å slutte seg til EUs regelverk. Tvert imot viser dette hvor store problemer det påfører oss at vi slutter oss til et system som forutsetter globalisering av handelen. Det er greit når en vare skal produseres med tanke på at den skal gå jorden rundt - da stilles det spesielle krav til den, på grunn av at vi veit at når forskjellige bakteriesystem kommer i kontakt med hverandre, kan det føre til store problemer. Men samtidig kan jeg vise til et tidligere spørsmål jeg har hatt til statsråden, der jeg viste til at det er et problem i dag at immunforsvaret svekkes. Vi vet at en måte å styrke immunforsvaret på er å ha en naturlig omgang med bakterier, så hvis vi kan opprettholde en del produksjon med tanke på at dette skal selges i et avgrenset område, vil det være en helsefordel. Men nettopp EU-reglementet gjør at vi ikke kan produsere på den måten. Dermed utsetter vi oss både for en fare med fremmede bakterier, og vi får heller ikke trent opp vårt immunforsvar ved at vi omgås de naturlige bakterier.

Statsråd Gudmund Hernes: Når det gjelder globalisering av handelen, snakker vi vel først og fremst om World Trade Organization, altså ikke om EU. Og så vidt jeg vet, gjelder det beslutninger Senterpartiet har vært med på - at vi skal ta del i liberaliseringen av den internasjonale handel som skjer gjennom WTO og tidligere GATT.

Men ellers kan det ikke være slik at man er for hygieneforskrifter og helseforskrifter når de berører utenlandske produsenter av landbruksvarer, og at man er imot hygieneforskrifter og helseforskrifter hvis de skulle berøre innenlandske produsenter av landbruksvarer. Man ville jo få en mistanke om at det dreier seg om vikarierende motiver, altså ikke første og fremst helsemotiver, dersom man skulle gå inn på en slik linje.