Terje Sandkjær (Sp): Jeg skal få stille følgende spørsmål til landbruksministeren:

En ny rapport som bl.a. FN-programmene UNEP og UNDP står bak, viser at det vil finnes mat for dem som har råd til å betale, mens de fattige vil mangle mat i framtida.

Bør norsk landbrukspolitikk vurderes på denne bakgrunn, eller skal heller ikke denne prognosen for framtida tas på alvor?

Statsråd Gunhild Øyangen: I de senere år har det kommet flere viktige innspill internasjonalt om muligheten for å dekke matvarebehovet til en stadig voksende befolkning i verden. Innspillene spriker imidlertid betydelig i sine framtidsvurderinger - fra Worldwatch Institute, som spår en dramatisk utvikling, til den konsultative gruppen for internasjonal landbruksforskning, CGIAR, som ser mer optimistisk på muligheten til å forbedre verdens matforsyning. FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, er på sin side nøktern optimist og anslår at verdens matproduksjon vil øke mer enn befolkningsveksten fram mot år 2010. Erfaring viser at det over tid har vært godt samsvar mellom FAOs prognoser og den faktiske utviklingen.

I likhet med synspunktet i rapporten fra FNs miljøprogram og utviklingsprogram, som representanten Sandkjær refererer til, synes de fleste organisasjoner likevel å være enige om at matvaresikkerhet på husholdningsnivå like mye er et fordelingsspørsmål som et matforsyningsspørsmål. Får en ikke bukt med verdens fattigdomsproblemer, vil en heller ikke klare å løse verdens sultproblemer.

Ut fra erkjennelsen av disse sammenhengene har en fra norsk side derfor sterkt vektlagt behovet for fattigdomsorientering, tilgang på inntektsskapende muligheter og fordelingsaspekter generelt som viktige sider i den handlingsplanen som ventelig vil bli vedtatt under det kommende toppmøtet om matvaresikkerhet i Roma til høsten. Det overordnede formålet med toppmøtet er å nedfelle forpliktende mål og tiltak for realisering av global matvaresikkerhet på alle nivå.

Når det gjelder spørsmålet om norsk landbrukspolitikk i forhold til de globale utfordringer, ble det foretatt en vurdering av disse aspektene i St.prp.nr.8 (1992-1993), « Landbruk i utvikling ». Regjeringen la her til grunn at den norske landbrukspolitikken best kan forholde seg til de problemer en står overfor i global sammenheng, gjennom en strategi for langsiktig matvaresikkerhet. Stortinget gav sin tilslutning til disse vurderingene.

Jeg vil i den forbindelse få framholde at den norske landbruksproduksjonen i dag er større enn noen gang tidligere i historien. Vi er stort sett selvforsynt, og vel så det, med alle hovedgrupper av matvarer det er naturlig å produsere her i landet. Videre er det mer fulldyrket jord i hevd enn noen gang før.

Jeg vil også peke på at beregninger gjort av FNs matvareorganisasjon FAO i 1995 tyder på at Norge er blant den fjerdedel av verdens land som har den høyeste selvforsyningsevnen når en tar hensyn til både fisk og jordbruksprodukter.

Jorunn Ringstad hadde her teke over presidentplassen.

Terje Sandkjær (Sp): Jeg takker for svaret, som jeg syns inneholdt interessante elementer, men som jo var nokså generelt.

Utgangspunktet, at økningen i matproduksjonen ikke holder tritt med befolkningsveksten, syns jeg er realistisk, og at det er nok mat til dem som har penger å betale med, syns jeg virker troverdig.

Debatten om norsk matproduksjon henger selvfølgelig sammen med vurderingen av den internasjonale forsyningssituasjonen. Når kjøpesterke Norge, selv om vi har bare 4 millioner mennesker, melder seg på verdensmarkedet som kjøper av mat, vil det bidra til å gjøre maten dyrere, og høyere matpriser - vi kan se på prisstigningen på hvete som skjer nå for tiden - gjør det stadig mindre realistisk for sultne mennesker i fattige land å skaffe seg mat.

Statsråden har ved mange anledninger pekt på viktigheten av at Norge er en aktiv aktør på den internasjonale arenaen, og det er jeg enig i. Men dette slår begge veier. Da vil jeg gjerne spørre statsråden om hun kan bekrefte at den internasjonale matforsyningssituasjonen kan eller vil kunne avspeiles i norsk jordbrukspolitikk, og eventuelt hvilke strategiske grep som er mest aktuelle i så henseende.

Statsråd Gunhild Øyangen: Jeg har bare lyst til å gjenta at hele den problemstillingen som blir tatt opp, er bredt behandlet i Alstadheim-utvalget og i St.prp.nr.8 (1992-1993), Landbruk i utvikling. Det er bred enighet i Stortinget om at vi fra norsk side gjennom landbrukspolitikken skal sikre arealer i hevd og ta vår del. Samtidig er det på det rene at Norge er en stor netto eksportør av mat, der særlig fisk inngår som et viktig element.

Det jeg tror vi må ta innover oss, er at norsk matproduksjon ikke kan avhjelpe de betydelige fordelingsproblemer som representanten tok opp. Her må vi ha en bred politisk tilnærming, og der er Norge i aller høyeste grad aktiv.

Terje Sandkjær (Sp): Jeg vil ikke gå inn på - på ett minutt - beredskapshensynet og forholdet mellom jordbruksmat og fiskemat. Det er en egen diskusjon, som er interessant nok.

Jeg vil gå litt tilbake til statsrådens første svar, hvor hun pekte på Worldwatchs prognoser i forhold til FAOs prognoser. De peker i hver sin retning. Statsråden har i en spørretimesekvens i februar i år forsvart departementsråden sin, som kalte Worldwatchs prognoser for skremselspropaganda og dommedagsprofetier. I stedet ville han velge seg FAO.

Nå er denne WRI-rapporten, som er tema for dette spørsmålet, ganske skeptisk til FAOs framtidsvisjoner, som den kaller noe optimistiske. Sett på bakgrunn av WRI-rapporten, og videre sett på bakgrunn av prisen på hvete, som - som kjent - er doblet i år på grunn av avlingssvikt i USA og EU, vil jeg gjerne spørre hvilken kommentar statsråden har til en uttalelse fra departementsråd Grue, som ifølge Aftenposten 10. februar 1996 sier (presidenten klubber):

Spådommene om ny kornpris i verden er ikke bare overdrevet. De kan føre til ny overproduksjon av korn.

Og så beklager jeg, president, at jeg gikk over tiden.

Statsråd Gunhild Øyangen: Som jeg gjorde rede for, er det ulike syn på mulighetene for å skaffe nok mat til verdens befolkning i framtiden. Det er en utfordring som Regjeringen er veldig opptatt av, og som vi har en bred tilnærming til, og der vi må ta innover oss at det i hvert fall ikke er den norske landbrukspolitikken som kan løse de store problemer. Det tror jeg vi må erkjenne. Vi er nødt til å arbeide på et helt annet nivå for å avhjelpe de store fattigdomsproblemer som er i verden.