Inga Kvalbukt (Sp): Jeg trodde dette spørsmålet skulle stilles til kulturministeren, da det gjelder en kulturvernsak, men så forstår jeg at det er miljøvernministeren som er rette vedkommende. Spørsmålet lyder:

Fylkeskultursjefen i Nordland har anbefalt fredning av Fonndalen gård i Meløy. Eieren går imot fredningsforslaget på grunn av de belastninger det vil medføre for gården. Meløy kommunestyre har anbefalt begrenset fredning, noe eieren finner akseptabelt. Fylkeskommunens kulturavdeling ved kultursjefen vil ikke vektlegge kommunestyrets forslag og eierens innvendinger.

Hvordan kan statsråden medvirke til at denne konflikten løses?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Arbeidet med permanent fredning av Fonndalen gård i Meløy kommune startet opp den 7. februar 1995, og saken er for tiden til avsluttende behandling hos Riksantikvaren. Riksantikvaren vil ta endelig stilling til fredningsforslaget i løpet av høsten.

Siden 1990 er det etter kulturminneloven etablert et system der fylkeskommunens kulturminneforvaltning forbereder fredningssaken og Riksantikvaren fatter det formelle fredningsvedtaket.

Saksbehandlingen i fredningssaker skjer i samsvar med kulturminnelovens § 22, som er den samme som for fredning etter naturvernloven og regulering etter plan- og bygningsloven. Saksbehandlingsreglene bygger på viktige prinsipper som samarbeid, offentlighet og informasjon. Det er bl.a. sentralt å sikre at fredningsarbeidet ses i sammenheng med den kommunale arealplanleggingen, og at berørte kommuner, eiere og andre interesser kommer med i prosessen på et tidlig tidspunkt og gis muligheter til å utøve innflytelse på den konkrete utformingen av fredningsforslaget.

De opplysninger som fremkommer i denne saken, viser at det er interessemotsetninger mellom fredning og eiers ønsker for gården. Fredningssaken er imidlertid fortsatt på forberedelsesstadiet, og jeg er trygg på at Riksantikvaren på vanlig måte vil vurdere alle relevante momenter når det skal tas endelig stilling til fredningsforslaget for Fonndalen gård. Saken foranlediger derfor ikke noe inngrep fra min side på det nåværende tidspunkt.

Jeg gjør oppmerksom på at et eventuelt permanent fredningsvedtak fra Riksantikvarens side kan påklages til Miljøverndepartementet. En slik klage representerer en anledning for klager til å prøve alle sidene av saken på ny.

Inga Kvalbukt (Sp): Jeg takker statsråden for svaret, der han for så vidt skisserte en del av de vanlige prosedyrene i sånne saker.

Det er i dag mange fredningssaker på gang, delvis som resultat av at mennesker gjennom generasjoner har forvaltet sine eiendommer på en slik måte at det faktisk er noe å verne for ettertida. Vil det ikke da være mer reint spill fra offentlige myndigheter å vektlegge disses interesser i verneplanen i stedet for direkte å anbefale å overse de berørtes syn, slik det faktisk ble gjort i denne saken? Nå nevnte statsråden at de berørte interessene skulle tas med, men dette må være mer enn formaliteter, og jeg vil spørre statsråden om han ikke synes det er uheldig at fylkeskultursjefen i brev til Riksantikvaren faktisk anfører:

Kulturavdelingen finner derfor at eierens innvendinger og kommunestyrets forslag til begrensninger i fredningsforslaget ikke kan tillegges for stor vekt.

Det synes jeg er en direkte provokasjon.

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Alle involverte på myndighetssiden må jo anstrenge seg så slike prosesser går for seg på en slik måte at de som er implisert, får følelsen av å bli behandlet på en skikkelig måte. Nå er jo de interessemotsetninger som viser seg i denne konkrete saken, veldig vanlige i fredningssaker, og akkurat det foranlediger iallfall ikke noe inngrep fra min side på det nåværende tidspunkt. Vi får bare påse at saksbehandlingsprosessen går som den skal, og dersom eieren til sjuende og sist er uenig i det endelige fredningsvedtak som Riksantikvaren gjør, har jo han ytterligere en mulighet ved å anke saken inn for Miljøverndepartementet, som da selvsagt vil vurdere alle sider ved spørsmålet på en best mulig måte.

Inga Kvalbukt (Sp): Jeg takker igjen statsråden for svaret.

Jeg anser det slik at for framtidige vernesaker, som vi vet det vil bli mange av, vil det være en fordel om en legger opp til prosedyrer som gjør at en unngår for mange klagesaker, og at en heller kan være litt positiv og imøtekommende fra Riksantikvarens, departementets og statsrådens side. Jeg tror det vil være klokt å gå fram på måter som gir respekt og forståelse, istedenfor å foreta direkte tvangsfredning, som denne saken egentlig kan bli et eksempel på hvis ikke kommunens og eierens balanserte og imøtekommende syn blir vektlagt. Det beste vern er ofte bruk, og da er dette tilfellet sjølsagt i pakt med en del hensyn som både kommunestyre og grunneier har kommet fram til. Og jeg syns det er svært beklagelig at fylkeskultursjefen ikke ser også det politiske i dette. Jeg skulle gjerne ha hørt om statsråden ser det politisk kloke i å gå inn for en samarbeidslinje istedenfor en konfrontasjonslinje.

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Ja, dette er svært vanlige saker for miljøvernmyndighetene, for i veldig mange av disse sakene står bruk og vern mot hverandre - det er altså direkte interessemotsetninger mellom brukerinteresser og verneinteresser. Jeg kunne nok som ansvarlig miljøvernminister ønsket at verneinteressene hadde hatt gjennomslagskraft i litt større grad enn de faktisk har, for som regel er det brukerinteressene som trekker det lengste strået enten det dreier seg om den type vern som vi snakker om her, eller andre saker.

Jeg er imidlertid helt enig i utgangspunktet, at man her skal forsøke å samarbeide for å komme fram til rimelige løsninger. Men dersom man gjennom en slik samarbeidsprosess ikke kommer fram til enighet, er det da et spørsmål om hva slags hensyn som skal vektlegges til sjuende og sist, om det er vernehensynene eller brukerinteressene, og det er den avveiningen som til sjuende og sist ofte havner på miljøvernministerens bord i slike sammenhenger.

Presidenten: Med helseministeren på plass i salen går vi no tilbake til spørsmåla til helseministeren.