Erling Folkvord (RV): Eg skal få stille følgjande spørsmål til helseministeren:

Helseministeren ønsker fra 1997 å innføre vaksinasjon av alle ungdomsskoleelever mot hjernehinnebetennelse. I perioden 1986-89 deltok ca 250.000 personer i Folkehelsas vaksineforsøk mot hjernehinnebetennelse. Flere av dem er blitt syke av vaksina, minst en person har fått lammelser.

Vil statsråden forbedre vaksineprogrammet for å unngå bivirkninger og slike svært tragiske følger, eller gjøre noe drastisk for å bedre oppfølginga av dem som blir syke av vaksina?

Statsråd Gudmund Hernes: Som jeg gav uttrykk for i min folkehelsepolitiske redegjørelse for Stortinget, ønsker jeg, som representanten Folkvord sier i sitt spørsmål, å inkludere ytterligere en vaksine i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet fra 1997. Dette gjelder vaksinasjon av alle ungdomsskoleelever mot en bestemt type hjernehinnebetennelse. Beregninger antyder at vi i løpet av en femårsperiode vil kunne forebygge 270 nye tilfeller på denne måten - inklusiv over 50 nye dødsfall.

Vaksinasjonsprogrammer er et velprøvd og viktig folkehelsetiltak med bred oppslutning i befolkningen. For eksempel er barnesykdommer så godt om utryddet i Norge gjennom vaksiner. På den annen side er ikke innføring av nye vaksinasjoner uten en viss risiko, så også når det gjelder meningokokkvaksine. Jeg mener likevel at vi med de erfaringer vi har høstet gjennom det vaksinasjonsforsøket som representanten Folkvord viser til, står atskillig bedre rustet nå til å unngå bivirkninger og til å få bedre oppfølging av dem som blir vaksinert, enn vi gjorde i 1988-1989.

Den aktuelle vaksinen i dette tilfellet er en videreutvikling av den norske vaksinen som ble prøvd ut blant ungdomsskoleelever i 1988-1989. Da ble ca 93.000 elever vaksinert, mens 87.000 elever fikk placebo, altså en sprøyte uten virksomt innhold. Selv om over 3.000 personer hadde fått vaksinen før selve vaksinasjonsforsøket uten noen alvorlige komplikasjoner, var det en teoretisk mulighet for uforutsette komplikasjoner. Det var også en risiko for tilfeldige sammentreff av vaksinasjon og andre sykdommer. Det ble meldt elleve tilfeller av alvorlig sykdom i en seksukers periode etter vaksinasjonen. Fire av elevene hadde fått placebo, sju hadde fått vaksine. Blant de vaksinerte var det tre med lammelser, for to gikk lammelsene tilbake. Dermed var det, som representanten Folkvord påpeker, én elev som fikk varige lammelser.

Slik jeg vurderer det, ble forsøket fulgt godt opp av helsemyndighetene og helsetjenesten ellers. Under forsøket var en lege ved Folkehelsa tilgjengelig døgnet rundt for mottak av meldinger om komplikasjoner. Alle meldinger ble vurdert av en uavhengig overvåkingsgruppe, slik at forsøket kunne stoppes umiddelbart dersom det ble avslørt alvorlige komplikasjoner. Den medisinske oppfølgingen av den enkelte pasient skjedde i helsetjenesten i kommuner og fylkeskommuner, og pasienten fikk behandling tilpasset vedkommendes sykdom. Siden tilfellene med komplikasjoner ble rapportert, har Folkehelsa forsøkt å avklare om sykdommene kan skyldes vaksinen, og har bl.a. samarbeidet med de behandlende legene. Problemet ble også belyst på en konferanse i 1993 med over 30 fremstående norske medisinske spesialister.

Deltakerne i forsøket var dekket av en egen erstatningsordning - St.prp.nr.98 (1987-1988). Staten har plikt til å yte erstatning dersom eleven led skade og vaksinen ikke kan utelukkes som årsak. Denne omvendte bevisbyrden ble innført for at skadede elever ikke skulle lide under problemene med å avgjøre om deres eget sykdomstilfelle var forårsaket av vaksinasjon, eller om det var et tilfeldig sammentreff. Flere av elevene har søkt erstatning. Dessverre har det tatt for lang tid å avslutte disse erstatningssakene. Når den nye, videreutviklede vaksinen inkluderes i vaksinasjonsprogrammet, vil de vanlige erstatningsregler for vaksiner gjelde. Med smittevernloven ble det innført plikt for staten til å yte erstatning dersom vaksinen er den mest sannsynlige årsak til skaden.

For øvrig vil jeg vise til at departementet planlegger en nærmere gjennomgang av vaksinasjonsprogrammet i forbindelse med at departementet har overtatt det overordnede ansvaret for dette fra Statens helsetilsyn, som en følge av overgangen til to-nivåmodellen for den sentrale helseforvaltning. Spørsmålet om hvordan vi best mulig kan sikre oss mot bivirkninger av de anbefalte vaksinasjonene, vil også bli utredet i denne sammenheng.

Erling Folkvord (RV): Statsrådsord er til lita hjelp når dei som handlar på vegner av staten, ikkje følgjer opp. Vi er sjølvsagt einige om at vaksinasjonsprogram er bra og at dei aldri kan bli heilt risikofrie. Men 13-åringen som vart lamma i 1988, synest ikkje at ho vart følgd godt opp, som statsråden sa, ho føler seg overkøyrd. Ho og dei pårørande har måtta føre ein kamp med helsestyresmaktene for å få dei opplysningane og den hjelpa som skulle ha vore sjølvsagd. Helsevesenet tok ikkje ansvaret for å hjelpe dei, verken med opplysningar om om lammingane var biverknader av vaksinen, eller om erstatningsprosedyren.

Eg synest det er uverdig at det er gått nesten åtte år sidan skaden. Og det handlar om meir enn at det har tatt for lang tid, det har gått åtte år utan at saka er løyst og avslutta på ein god måte. Er statsråden einig i at dei som har handla på statens vegner i denne saka, til dels har gjort det på ein ueigna og utilfredsstillande måte, som dessverre har svekt den tiltrua dei det gjeld, burde ha til helsevesenet?

Statsråd Gudmund Hernes: Ja, jeg mener at det er beklagelig at en sak av denne art har tatt så lang tid som åtte år, og jeg håper at en med det nye opplegget vi nå legger, skal være sikret at en ved tilsvarende forsøk ikke kommer i en lignende situasjon.

Erling Folkvord (RV): Det er prisverdig å svare kort, og det er kanskje svar på tiltale, når eg sa at statsrådsord i seg sjølv ikkje er til noka hjelp. Men viss desse orda skal bli truverdige for eventuelle liknande saker i framtida, må denne konkrete saka bli avslutta på ein måte som gjer at dei det gjeld, får tilbake tiltrua til helsevesenet. Det er viktig at det skjer, fordi vi alle saman er avhengige av å ha tiltru til helsevesenet. Eg krev ikkje noka umogleg forsikring om at uhell ikkje kan skje. Men eg vil be statsråden bruke det siste svaret sitt til å forklare litt konkret kva han sjølv skal gjere, eller kva han skal få andre til å gjere for å oppnå dette. For viss ikkje han syter for ei heilt eintydig opprydding etter forsøksprosjektet som rettar opp att tilliten til helsevesenet, blir det stor mistru og frykt knytt til det generelle vaksinasjonsprogrammet som skal starte til neste år, og det bør ikkje vere frykt knytt til det.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg tror ikke det er grunn til noen allmenn frykt og uro når det gjelder norsk helsevesen. Jeg tror også at den nye vaksinen, som er en forbedret utgave utviklet på grunnlag av alle forsøk som er gjort, er en vaksine man kan ha større tillit til nettopp på grunn av det forsøk som ble gjort.

Når det gjelder den konkrete saken, regner jeg med at den vil finne sin løsning. Og som jeg også sa i mitt forrige svar, er det klart at når man legger opp til vaksinasjonsprogrammer, bør også den omvendte bevisbyrde, som jeg nevnte i mitt første svar, gjelde. Og den må ikke bare gjelde, men den må selvsagt også være virksom overfor dem som eventuelt berøres.

Presidenten: Spørsmål nr. 19 er besvart tidligere.