John Alvheim (Frp): Jeg skal få lov å stille den ærede helseminister følgende spørsmål:

Lederen av Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring og lederen av Helseutvalget for homofile oppfordrer til uansvarlige og, i sin ytterste konsekvens, livsfarlige handlinger når de gir uttrykk for at homofile ikke skal behøve å underrette sine sex-partnere om at de er HIV-smittet.

Hvorledes ser statsråden slike utspill i forhold til straffelovens §§ 155 og 156?

Statsråd Gudmund Hernes: Det er mulig jeg kommer til å gå noen sekunder over tiden, hvis presidenten tillater?

Presidenten: Det er greitt for presidenten.

Statsråd Gudmund Hernes: Representanten Alvheim stiller spørsmål om hvorledes jeg ser på utspillene til nevnte organisasjoner i forhold til straffelovens §§ 155 og 156.

Om straffeloven, som vanligvis tolkes av Justisdepartementet, vil jeg bare si at vi fra Sosial- og helsedepartementets side rent generelt legger til grunn at nevnte bestemmelser i straffeloven gjør det straffbart å smitte eller utsette andre for smitte og å bryte de regler og påbud som er gitt for å forebygge smitte. Jeg antar videre at det å holde sin HIV-status skjult for en sexpartner etter omstendighetene kan være et forhold som rammes av disse bestemmelsene. Med unntak av informasjonsplikt overfor lege er det ikke egne bestemmelser om plikt til å informere om smittestatus i smittevernloven, da vi antar at dette i nødvendig grad er dekket av nevnte bestemmelser i straffeloven. Samtidig vil jeg si at straffeloven ikke er noe viktig middel i kampen mot HIV-epidemien i Norge. HIV-epidemien begrenses best gjennom frivillig atferdsendring blant så vel smittede som usmittede.

Åpenhet om egen HIV-status er et viktig ledd i helsemyndighetenes strategi for å begrense smittespredning og å redde liv. Dette gjelder ikke bare i situasjoner hvor smitte kan finne sted, men trolig er åpenhet også viktig for å bekjempe diskriminering og utstøting av HIV-positive. En åpen og inkluderende holdning til HIV-positive fra samfunnets side vil senke terskelen for å gjennomføre en HIV-test og gjøre det enklere å være åpen om egen HIV-status i alle relasjoner, også overfor seksualpartnere. Dette har en viktig plass i arbeidet med den nye handlingsplanen mot HIV og AIDS, som departementet nå er i ferd med å avslutte. Her understrekes det at HIV-positive har både etisk og juridisk plikt - den siste avledet av nevnte bestemmelser i straffeloven - til å informere personer som kan komme i fare for å bli smittet. Dette innebærer, slik jeg ser det, en klar plikt for HIV-positive til å informere sexpartneren om sin HIV-status. Dette kan det ikke være noen tvil om.

Det er mange HIV-smittede som i dag ikke er klar over at de er bærere av viruset. En opplysning fra seksualpartner om at vedkommende er HIV-negativ kan derfor umulig gi en garanti for at vedkommende ikke er smittet. Det enkelte menneske må derfor ta vare på seg selv og ta ansvaret for sine egne handlinger ved å beskytte seg selv og partneren mot smitte. Dette gjelder i aller høyeste grad når det gjelder å spre HIV-viruset til andre.

Jeg har registrert at Helseutvalget for homofile nå har trukket tilbake sine utspill etter samtaler med Statens helsetilsyn. Jeg vil be Helsetilsynet fortsette samtalene med denne og andre organisasjoner som har gått ut med tilsvarende synspunkter, for å avklare hvordan helsemyndighetene på sin side og organisasjoner som mottar offentlige tilskudd til HIV/AIDS-forebygging, på sin side kan komme fram til et samarbeid slik at organisasjonene i hovedtrekk følger den strategi og de normer som Sosial- og helsedepartementet legger til grunn for dette arbeidet. Vi vurderer dette som svært viktig, ikke minst fordi nettopp disse organisasjoner når bedre ut til grupper med risikoatferd enn myndighetene klarer alene.

Edvard Grimstad hadde her gjeninntatt presidentplassen.

John Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret, som var klart og entydig, slik jeg oppfattet det. Men tydeligvis er det helseministeren nå sier, ikke helt i tråd med Statens helsetilsyn, for de har i en fellesuttalelse med de homofiles helseutvalg sagt at de har forståelse for at enkelte HIV-positive ikke er åpne i forhold til sin seksualpartner og kan av den grunn i et seksuelt forhold velge å la være å si fra om at en er HIV-positiv. Da er mitt oppfølgingsspørsmål til helseministeren: Vil helseministeren sørge for at Statens helsetilsyn kommer på linje med helseministeren i det svaret han gav meg her, slik at HIV-positive ikke har noe valg overhodet når det gjelder å informere om sin sykdom i forhold til sin seksualpartner?

Statsråd Gudmund Hernes: Den enkleste måten jeg kan informere Helsetilsynet om mitt svar på, er jo ved å oversende mitt svar på dette spørsmål nettopp til Helsetilsynet, og det skal jeg selvsagt med glede gjøre.

John Alvheim (Frp): Jeg takker igjen helseministeren for svaret. Jeg er enig i det han sa i sitt første svar, at straffeloven egentlig ikke har så veldig stor betydning i dette tilfellet, fordi skaden allerede har skjedd, og den som er smittet, går mot den sikre død.

Mitt siste oppfølgingsspørsmål er: Hvordan vil helseministeren se på et forslag om et tillegg til smittevernloven som pålegger HIV-smittede å gi opplysninger til sin seksualpartner om at en er HIV-positiv?

Statsråd Gudmund Hernes: Den generelle holdningen er den jeg har gitt uttrykk for i mitt svar. Nå er jo kutymen i vårt politiske system at før vi foretar lovendringer, foretar man gjerne en utredning, og berørte parter får også etter alminnelig forvaltningsskikk anledning til å uttale seg på forhånd. Så før en eventuell endring her blir gjort, er det naturlig at de som berøres, høres, før man da eventuelt kommer tilbake til Stortinget.