Inga Kvalbukt (Sp): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

Den sterke legespesialiseringen som pågår, fører til at « generalistene » etter hvert kan forsvinne. Dette kan bli mange lokalsykehus sin bane.

Hvordan vil helseministeren møte denne utfordringen?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg går ut fra at representanten Kvalbukt stiller spørsmål ved spesialisering innen de store fagene i sykehus, dvs. innen indremedisin og kirurgi. Oversikter viser at det hvert år de siste seks årene er godkjent omkring 600 spesialister i Norge, hvorav knapt halvparten i allmennmedisin. De øvrige godkjente spesialistene har vært i sykehusfag, av disse er det i alt 50 til 100 pr. år innen indremedisin og kirurgi.

Oversikter over de siste seks årene viser at andelen av spesialister innen indremedisin og kirurgi som gjennomgår ytterligere grenspesialisering i f.eks. hjertesykdommer eller ortopedisk kirurgi, er omtrent stabil. I sum vil omkring 90 % av alle spesialister i indremedisin og kirurgi i tillegg utdanne seg til grenspesialister.

Den faglige utviklingen og de økende kravene til at avansert medisinsk kompetanse skal være tilgjengelig ved ulike typer behandling og ulike inngrep, gjør det nødvendig at også de minste sykehusene har spesialister i f.eks. ortopedisk kirurgi og hjertesykdommer. Det er i dag ikke mulig å bli spesialist i grenspesialiteter uten først å være spesialist i enten generell indremedisin eller generell kirurgi.

Spesialisering i indremedisin og kirurgi har nylig vært utredet av et eget utvalg nedsatt av Helsetilsynet, Haffner-utvalget, i januar 1994. Av mandatet fremgår det at:

Arbeidsgruppen skal vurdere organiseringen av de indremedisinske og kirurgiske tjenester i Norge med utgangspunkt i tidligere utredninger, den eksisterende sykehusstruktur, og den utvikling som ventes å skje de neste ti år.

Innstillingen er for tiden ute til høring, med frist til 15. juni i år. Den foreslår en alternativ utdanning der det legges spesiell vekt på at det må stilles krav til ferdigheter for spesialister som skal dekke vaktfunksjoner.

Jeg vil se høringsuttalelsene til Haffner-utvalgets innstilling, og vil komme tilbake til den konkrete utfordringen representanten tar opp, når høringen er avsluttet.

Inga Kvalbukt (Sp): Jeg takker statsråden for svaret, der han viste til at det nå parallelt foregår utredninger som går på hva slags spesialistutdanning en skal ha, og hva slags sykehusstruktur en skal ha.

Her kan vi risikere at vi får et bordet fanger-system, der det ene argumentet fører til at den andre siden taper, f.eks. ved at vi får en spesialistutdanning som gjør at det er vanskelig å opprettholde full akuttberedskap ved lokalsykehus, og det vil selvsagt få stor betydning for den endelige sykehusstrukturen.

Jeg vil gjerne spørre: Hvor sterkt vil statsråden vektlegge spesialistutviklinga, eventuelt mangel på personell, når departementet skal godkjenne endelig sykehusstruktur?

Statsråd Gudmund Hernes: Representanten sa at « bordet fanger ». Jeg vil snarere si at i dette tilfellet er det bordet som frigjør, fordi det vi har gjort nå, er å ha tre ulike løp, nemlig avgivelsen av Hellandsvik-utvalgets innstilling, utarbeidelsen av regionale helseplaner og utredningen om spesialistutdannelsen. Alle disse tre vil ses i sammenheng. Av den grunn har vi også satt en felles høringsfrist for de dokumenter som foreligger i denne forbindelse, dvs. høringsfristen for Hellandsvik-utvalget er satt til 15. juni, innlevering av de regionale helseplanene er satt til samme dato, og høringsfristen for kommentarene til forslagene om en endret spesialistutdanning er også satt til den 15. juni. Dermed blir det mulig å se alt dette i en sammenheng, og det er nødvendig for å få en god avveining.

Inga Kvalbukt (Sp): Da takker jeg igjen statsråden for svaret, som veldig godt viste det som nå foregår, hvor vi faktisk har en stor mulighet til å påvirke utviklinga og foreta en aktiv styring, slik at personellmangel ikke skal bli et argument for å legge ned sykehus.

Nå viste statsråden bl.a. til de regionale helseutvalg som ser på sykehusstrukturen. Disse helseutvalgene - i hvert fall i den regionen jeg kjenner - består jo stort sett av leger og økonomer. Det har blitt uttalt at en her skulle gå til ekspertene, og på dette området var det de medisinske ekspertene. Men skal vi ha et sykehusmønster og et helsefaglig tilbud der hensynet til legene er førsteprioritet? Eller skal pasientene komme i første rekke? Da kan vi ikke legge for stor vekt på det disse utvalgene kommer med, når de for det meste består av den ene gruppa av eksperter.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg har i forbindelse med avslutningen av de såkalte 100 dagene i tenkeboksen selv formulert regler om hvordan norsk helsetjeneste skal møte pasientene, og stikkordet for dette er: pasienten først. Det er således klart at det må ligge til grunn.

På den annen side er det også nødvendig å ha en sykehusstruktur og en spesialistutdanning som gjør at pasientenes behov blir møtt av et personale som er kvalifisert, og som også har lyst og mulighet til å være ved de sykehusene hvor pasientene kommer. Jeg tror også at det er all grunn til å lytte til eksperter. Hvis man i det hele tatt har dokumenter som er ute på det en kaller en høring, er forutsetningen for at det skal virke, at man også lytter, inklusiv til eksperter og inklusiv til dem som man eventuelt kunne komme til å bli uenig med. Det er formålet med hele høringsinstituttet.