Øystein Djupedal(SV): Jeg vil gjerne stille barne- og familieministeren følgende spørsmål:

Ved det nyvalgte kollegiet ved NTNU i Trondheim har to kvinner blitt kvotert ut av kollegiet med henvisning til kjønnsmessig balanse i valgreglementet, til tross for at de fikk flere stemmer enn de mannlige kandidatene.

Mener statsråden dette er i samsvar med likestillingslovens intensjon og bestemmelser?

Statsråd Grete Berget: Likestilling betyr lik fordeling av goder og plikter mellom kjønnene. Menn og kvinner skal ha like muligheter til å delta i og påvirke samfunnsutviklingen. Dette er likestillingslovens intensjon, og de ulike bestemmelsene bygger opp om dette.

Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling. FNs utviklingsprogram la i fjor fram en rapport, « Mennesker, samfunn og utvikling », som tar for seg likestilling mellom kjønnene. Ikke uventet kom Skandinavia og Norge i tet. Som statsministeren sier det i sitt forord til rapporten:

Ikke minst i Norge er vi kommet langt i likestillingsarbeidet. Men også hos oss er det et stykke igjen til at den formelle likestillingen gjenspeiles fullt ut i våre holdninger og i det praktiske liv.

Slik jeg ser det, er det et viktig område som særlig trenger å utvikles i Norge. Det er likedelt omsorg for barna og en likedeling av det ubetalte arbeidet. Dette betyr at vi kvinner må være villige til å tre tilbake og overlate mer til menn. Menn må på sin side ta ansvar for barneomsorg og husarbeid. Dette krever innsats og vilje til nytenkning hos menn. Vi kvinner må på den annen side gi slipp på noen privilegier.

Den saken som representanten tar opp, handler om det samme. Vi krever - med likestillingsloven i hånd - at det i offentlige utvalg og råd skal være 40 % av hvert kjønn. Disse reglene har så langt vært av størst betydning for å sikre kvinner plass. Men poenget i alle regler om representasjon av begge kjønn er å sikre størst mulig demokrati og mest mulig rettferdighet. Reglene kommer derfor selvsagt også til anvendelse for menn når de står i fare for å bli for svakt representert.

Skal vi ha troverdighet i likestillingsarbeidet, må loven følges, også når det, som i denne saken, får uheldige utslag for enkeltpersoner. Det sentrale her er at det endelige resultatet er slik vi vil ha det: et kollegium med jevnest mulig representasjon av kjønnene.

Denne saken viser at likestillingsarbeidet er kommet langt i Norge. Vi skal ikke miste troverdighet i det videre arbeidet ved å kreve at loven ikke følges der vi ikke liker alle sider av resultatet. Dette har vært den store bøygen for mange kvinner; maktens menn har ikke ønsket oss inn i maktens korridorer, mens kvinner med likestillingsloven i hånd har krevd innpass. Vi kvinner må ønske å dele med mennene, også der ellers dyktige kvinner må tre tilbake for å oppnå en jevnere kjønnsfordeling.

Øystein Djupedal(SV): Det var et vakkert foredrag om likestilling, men om det var noe svar på mitt spørsmål, er en annen historie, for det er valgreglementet og ikke loven, som statsråden henviste til, som gjør dette mulig.

Ved kollegievalget deles kollegiet inn i fire grupper, rektoratet, vitenskapelig ansatte, teknisk/administrativt ansatte og studentene. Når hver gruppe skal ha likestilling eller kjønnsbalansert sammensetning, blir det ikke tatt hensyn til totaliteten. Nå har det blitt slik at totaliteten ble riktig, og det ville den også ha vært hvis de to kvinner ikke var blitt kvotert ut.

Det som jeg kunne tenke meg å utfordre statsråden på, er at dette åpenbart ikke er i tråd med likestillingslovens bestemmelser. Universitetet er og har bestandig vært en tradisjonell mannsbastion. I dette tilfellet kunne vi fått et flertall av kvinner i kollegiet hvis ikke valgreglementet til departementet hadde gjort det vanskelig. Min utfordring til statsråden er da: Vil statsråden ta initiativ til, sammen med sin kollega Sandal, å se på om valgreglementet er i tråd med de intensjonene som ligger i likestillingslovens bestemmelser.

Statsråd Grete Berget: Vi må vurdere det som her har skjedd, i forhold til likestillingsloven.

Representanten spør om jeg vil ta initiativ til å se på valgreglementet i forhold til likestillingsloven. Det er allerede gjort, og konklusjonen er klar: Så lenge likestillingslovens bestemmelser og kravet om 40 % representasjon av hvert kjønn ikke er oppfylt, skal en se på om det er mulig å fylle opp, slik at begge kjønn blir representert med 40 %. Slik jeg kjenner saken, var det menn på varamannsplass som kunne flyttes opp, slik at en kunne få en riktig kjønnsbalanse i forhold til likestillingsloven.

Øystein Djupedal (SV): Jeg forstår at statsråden ikke har satt seg tilstrekkelig inn i saken, men det skal hun da få anledning til når vi er ferdig med spørretimen.

Nå er det altså seks menn og fem kvinner, og to eksterne representanter skal senere oppnevnes av departementet. Her snakker vi ikke om lovens bestemmelser, her snakker vi om at kollegiet inndeles i fire grupper som hver internt skal ha en kjønnsmessig balanse slik at totaliteten blir riktig. Hvis man hadde tatt med de to kvinnene, hadde det blitt 38 % - altså like under 40 %-regelen. Det burde i hvert fall ha vært plass til én av kvinnene, da ville det blitt 6-5 den andre veien.

Når departementet har vurdert dette, har de selvfølgelig gjort det ut fra de bestemmelsene som finnes i det eksisterende valgreglementet. Det aksepterer jeg fullt ut, det er slik et departement skal opptre. Men mitt spørsmål er da: Er dette en rimelig måte å tolke et valgreglement på, eller bør valgreglementet om nødvendig omgjøres, slik at man sikrer at kollegiet som helhet, og ikke hver enkelt gruppe innenfor kollegiet, har en kjønnsmessig balanse?

Så jeg vil på nytt utfordre statsråden: Vil det ikke være nødvendig at hun og hennes kollega Sandal sammen går gjennom dette for å unngå en slik uheldig situasjon som den som har oppstått ved NTNU?

Statsråd Grete Berget: Vi må jo forholde oss til det eksisterende lovverk når vi skal vurdere konkrete saker, og ikke da ha formeninger om at det burde være slik og slik. Hvis det er et ønske om å foreta en vurdering av valgreglementet, sier ikke jeg nei til det, men i den aktuelle saken og den aktuelle situasjonen er det helt klart at vi måtte forholde oss til likestillingsloven. Og der er det klart.