Morten Lund (Sp): Jeg har stilt følgende spørsmål til fiskeriministeren:

Sildemelfabrikken i Lysøysund er vedtatt nedlagt på grunn av usikkerhet om råstofftilgangen. I løpet av få år kan 14 fabrikker bli redusert til 8-9. Særlig vil kystbygder i Midt- og Nord-Norge miste viktige hjørnesteinsbedrifter. Også for de mindre kystfiskebåtene er dette alvorlig.

Har myndighetene god nok oversikt over råstoffutviklinga og konsekvensene til å la dette skje?

Statsråd Gunhild Øyangen: Sildemelindustrien har gjennomgått store strukturelle endringer de siste tiår. Antall fabrikker er redusert fra 34 i 1983 til 14 i 1996.

I en nylig fremlagt utredning om energi og struktur i sildemelnæringen er det påvist at næringen fortsatt har et betydelig rasjonaliseringspotensial. Næringen har bl.a. på bakgrunn av utredningen og en usikker situasjon med hensyn til et fremtidig råstoffgrunnlag på eget initiativ iverksatt en frivillig ordning med kondemnering av sildemelfabrikker. Staten har i denne prosessen ikke bidratt med midler. Ordningen er iverksatt ene og alene av næringen selv.

Fiskeridepartementet er imidlertid innforstått med at ordningen er iverksatt. På bakgrunn av den store usikkerheten når det gjelder det fremtidige råstoffgrunnlaget for sildemelindustrien, og da spesielt når et eventuelt loddefiske kan starte opp igjen, har Fiskeridepartementet ingen innvendinger til næringens planer om ytterligere strukturrasjonalisering av sildemelindustrien. Fiskeridepartementet er kjent med at eierne av bl.a. Lysøysund sildemelfabrikk har søkt om midler til nedlegging av driften. Det er således opp til eierne selv å vurdere muligheten til fortsatt drift av fabrikken. Fiskeridepartementet har i forhold til dagens strukturdebatt om nødvendige antall sildemelfabrikker, og etter søknad fra næringen om midler til å opprettholde en sildemelfabrikk i Troms, signalisert vilje til å bevilge midler slik at en fabrikk i Troms foreløpig kan bestå i tre år. Hva som vil skje etter denne tiden, er det ikke mulig å si noe om i dag.

Morten Lund (Sp): Jeg takker for svaret, som forteller at her skal markedskreftene få styre. Det dreier seg om hvor vi vil ha bosetting og arbeidsplasser her i landet. Noen vil at alt skal sentraliseres. Det er mulig å foredle all norsk fisk på noen få anlegg, men da må svært mange flytte, og det er vel det Regjeringen vil.

Hvis fabrikken i Lysøysund forsvinner, blir det ingen fabrikk mellom Bodø og Ålesund. Kanskje blir det kun to igjen nord for Ålesund, hvis bare eierne skal få bestemme. For de store båtene og for de fabrikkene som blir igjen, er vel dette greit. Sør-Trøndelag Fiskarlag har protestert kraftig mot nedleggingen i Lysøysund. Notfiskeflåten i Sør-Trøndelag består av mindre båter som vil få problemer om innsiget kommer akkurat der og fabrikken blir borte. De mener at råstoffmengden kommer til å øke. Såpass optimistisk mener de at vi må kunne være.

Jeg vil få presisert fra statsråden om det er slik at departementet slutter opp om de nedleggingsbeslutningene som nå tas, eller om staten faktisk kan tenke seg å være med og bidra andre steder enn i Tromsø for å opprettholde en viss kapasitet i dette området på påvente av bedre tider.

Statsråd Gunhild Øyangen: Etter det jeg har fått opplyst, og etter det svaret som er utarbeidet av Fiskeridepartementet, er det næringen selv som har foretatt de vurderinger som jeg gjorde rede for.

Morten Lund (Sp): Jeg takker for svaret, som sier at når næringen finner ut at fabrikkene skal bort, er det greit for staten. Jeg synes ikke det er greit for staten at det er næringen som skal bestemme bosettingsmønsteret her i landet. Det er meget stor forskjell på en bedrifts beregninger av sin lønnsomhet og et regnestykke om samfunnets tap ved en eventuell nedleggelse. Staten må i noen tilfeller kunne begrense samfunnets tap ved å gi støtte til enkeltbedrifter eller enkeltnæringer. Det er i hvert fall min mening.

Fabrikken i Lysøysund er en hjørnestensbedrift som bærer et samfunn med 700 innbyggere, og fabrikken er basis for en langt større aktivitetskjede. Den har vært viktig for bosettingen i et stort område i 85 år. Lønnsomheten har svingt, men totalt har mange tjent godt - eierne også. Sånn er det også ved de andre fabrikkene som dette dreier seg om.

Er det laget noe samfunnsregnskap som viser effekten av halvert sysselsetting i sildemelindustrien, fra 600 til 300, som viser tap av ringvirkninger, som viser omstillingskostnadene i industrien og i fiskeflåten, og som viser hva nedbyggingen av et lokalsamfunn koster?

Statsråd Gunhild Øyangen: Det er klart en kan ha stor forståelse for at det er problematisk når små lokalsamfunn blir berørt av omstilling, for ikke å si nedlegging av industri. Men det ville i hvert fall føre for langt hvis jeg på vegne av fiskeriministeren her skulle forsøke å overprøve næringens egen vurdering av strukturen i en slik industrigrein.

Presidenten: Vi går tilbake til spørsmål 9.