Per-Kristian Foss (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til finansministeren:

Det er kjent gjennom pressen at Folketrygdfondets administrerende direktør, Tore Lindholt, tar aktivt del i stridighetene også i Aker.

Opptrer Lindholt i slike sammenhenger som privatperson, med fullmakt fra styret i Folketrygdfondet, eller med fullmakt fra fondets eier, Finansdepartementet?

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Folketrygdfondet ble gitt adgang til å plassere i aksjer og egenkapitalinstrumenter i forbindelse med St.prp.nr.69 (1990-1991). Adgangen ble gitt både for å sikre Folketrygdfondet en bedre avkastning og for å bedre egenkapitaltilgangen for norsk næringsliv. Adgangen ble begrenset til 10 % av fondets forvaltningskapital. Denne grensen er senere blitt hevet først til 15 %, og sist i forbindelse med nasjonalbudsjettet for 1995 til 20 % av forvaltningskapitalen.

Det ble også satt begrensninger på Folketrygdfondets adgang til å eie aksjer i ett enkelt selskap. Opprinnelig ble grensen satt til 10 % av selskapets totale aksjekapital. Grensen ble i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1992 hevet til 15 % av aksjekapitalen. I St.prp.nr.69 ble det fra departementets side uttalt at Folketrygdfondet vil opptre som en porteføljeinvestor i norske aksjer, og at fondets plasseringer i det enkelte selskap bare bør utgjøre minoritetsinteresser. Det ble videre uttalt:

Ved en sterk spredning av eierandelene vil engasjementet i det enkelte selskap bli begrenset, noe som vil gjøre det mindre naturlig at Fondet lar seg representere i styrene i selskapene.

Departementet har ansett at styrerepresentasjon i et selskap ikke vil være naturlig ut fra fondets rolle som finansiell investor. Fondet skal med andre ord ikke utøve et aktivt eierskap gjennom styrerepresentasjon. Jeg mener at fondet heller ikke bør opptre aktivt med en styrelignende rolle fra utsiden. Departementet har ikke reist innvendinger mot at fondet lar seg representere i representantskap og bedriftsforsamlinger. Forutsatt meget bred tilslutning og oppfordring fra de øvrige aksjonærene bør det også kunne forsvares at representanter fra fondet i enkeltstående tilfeller ikke motsetter seg å lede f.eks. en bedrifts bedriftsforsamling.

Fondet skal således ivareta sine og statens økonomiske interesser gjennom de beslutninger som fattes om kjøp og salg av aksjer i markedet og gjennom deltakelse i generalforsamlinger, og som nevnt medvirke ved deltakelse i representantskap og bedriftsforsamlinger. Fondet skal på denne måten ivareta sine porteføljeinteresser ved å følge den økonomiske utviklingen i selskapet. Fondet skal likevel, som sagt, ikke utøve eierskap utover de retningslinjer som er forutsatt av de politiske myndigheter, eller det som følger av fondets rolle som finansiell investor. Når det gjelder spørsmål som blir lagt fram i generalforsamlingen for avgjørelse og ellers saker som blir lagt fram for eierne, vil det være naturlig at Folketrygdfondet tar stilling til dette på linje med det som vil være tilfelle for andre eiere og selskaper ut fra en vurdering av hva som best tjener fondets interesser.

Det norske aksjemarkedet har historisk vært preget av sterke svingninger og perioder med lav tilførsel av egenkapital. Regjeringen legger vekt på at fondet skal bidra til større stabilitet i aksjemarkedet. For å få dette til er det nødvendig med en bred oppslutning om fondets virksomhet. Det er mitt inntrykk at fondet blir oppfattet som en viktig aktør i så måte.

Folketrygdfondets styre står ansvarlig overfor Finansdepartementet for forvaltningen av fondets midler og for at fondet når målet om høyest mulig avkastning, gitt betryggende sikkerhet, innenfor de retningslinjer som fastsettes av Stortinget. Kongen - senere delegert til Finansdepartementet - kan gi nærmere retningslinjer for fondsforvaltningen. I St.prp.nr.69 (1990-1991) står det:

I den grad slike nærmere retningslinjer gis, vil disse naturlig være av generell karakter, f.eks. ved kvantitative samlede rammer for virksomheten. Styrets ansvar for å vurdere og fatte beslutning i den enkelte plasseringssak vil ikke bli berørt ved de retningslinjer som kan fastsettes. Noen instruksjonsmyndighet i enkeltsaker forutsettes ikke tillagt verken Kongen eller departementet.

Eksempel på såkalte nærmere retningslinjer som Finansdepartementet gir, er f.eks. de årlige rammer for hvor mye Folketrygdfondet kan øke sine ikke-statlige plasseringer med.

I det som er sagt over, ligger det at Finansdepartementet ikke skal behandle enkeltinvesteringer som Folketrygdfondet befatter seg med. Det har Finansdepartementet ikke gjort, og departementet vil heller ikke gjøre det i framtida.

Jeg har forelagt spørsmålet fra representanten Per-Kristian Foss for styret i Folketrygdfondet og bedt om en kommentar. I svarbrevet fra styrelederen framkommer det at styret har gitt sin tilslutning til administrasjonens håndtering av denne konkrete saken. Videre heter det at administrerende direktør har opptrådt i samsvar med de fullmakter som tilligger stillingen, for å ivareta fondets økonomiske interesser. Brevet er offentlig, og jeg finner derfor ikke grunn til å redegjøre nærmere for innholdet i brevet i dette svaret.

Per-Kristian Foss (H): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg synes imidlertid at svaret innvarsler en « policy », en politikk, fra statsrådens og Regjeringens side som går ut på å tillate at Folketrygdfondet går utover det å være en tradisjonell porteføljeinvestor. Når statsråden sier at det ligger i retningslinjene at man ikke skal spille en styrelignende rolle, men samtidig åpner for at man kan være med og peke ut styret og være formann i bedriftsforsamlingen, må jeg si at begrepet ikke lenger har en grensesettende virkning. Min hensikt med dette har vært å stille spørsmål om hvem som er ansvarlig når makt utøves i denne størrelsesorden, altså på linje med de største eiere - for ikke å si den største i norsk næringsliv. Hvem stilles man til ansvar for? Statsråden har ikke gitt noe godt svar på det.

Jeg har følgende to tilleggsspørsmål: Er statsråden av den oppfatning at det å sitte i ledende roller i selskapet for Folketrygdfondet, som medlemmer av valgkomite og formann i bedriftsforsamlingen, bør være en hovedregel ved større engasjementer? Er statsråden av den oppfatning at redegjørelsen fra styret gir grunnlag for å tro at Lindholts opptreden i tilfellet Aker har gitt Folketrygdfondet økt avkastning?

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Først vil jeg bare peke på følgende: Det var to grunner til at en i sin tid foreslo at Folketrygdfondet kunne gå inn som medeier i norske selskaper. Den ene var å kunne øke muligheten for fondet til å få avkastning på statens kapital. Den andre var behovet for å kunne sikre en tung investor som skulle bidra til å skaffe kapital til veie for norske selskaper. Høyre var i sin tid imot denne ordningen, og jeg vil vel ikke helt utelukke at litt av Høyres syn bærer preg av det.

Så til de to konkrete spørsmålene. Det er klart at en mulig representasjon i bedriftsforsamling, eventuelt valgkomite, er en vurdering som en bør gjøre i det enkelte tilfellet ut fra det en mener tjener fondets hovedformål, nemlig å ivareta statens interesser og de langsiktige formål med eierskap når det gjelder avkastning. Når det gjelder det andre spørsmålet, har jeg ingenting å bemerke til den redegjørelse som styreformannen har gitt i brevet som er sendt Finansdepartementet.

Per-Kristian Foss (H): Bare en kommentar til statsrådens historieskrivning: Den er litt selektiv, for ikke å si svært selektiv.

Folketrygdfondets adgang til å investere i aksjer ble vedtatt med knappest mulig margin i dette hus. Flertallet - Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet - utgjorde det som senere ble døpt Oslo-alliansen. Knappere kunne ikke et flertall i forrige stortingsperiode bli. Det var et meget bredt og stort mindretall som da stemte mot.

Mine tilleggsspørsmål ble delvis besvart, det ene ved at dette er opp til Lindholt å vurdere fra sak til sak. Det synes jeg ikke er en betryggelse, det understreker karakteren av privat maktutøvelse, og ikke innenfor rammer. Det andre spørsmålet, nemlig spørsmålet om avkastning, ble besvart med at det kunne ikke besvares. Det synes jeg er meget viktig, for det var den opprinnelige hensikt fra flertallets side da dette ble vedtatt, at dette skulle bidra til å styrke avkastningen i selskapet. Statsrådens svar understreker at Arbeiderpartiet i dette spørsmålet er på glid bort fra tradisjonell porteføljeforvaltning for å styrke Folketrygdfondets avkastning og over i en aktiv rolle som industriell investor - eller for å sitere partiets leder: « en moderne form for statseie ». Det er i strid med det opprinnelige formålet, slik Stortinget dengang vedtok det med støtte fra Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Jeg utøver ingen form for selektiv historieskriving. Mitt poeng var at Høyre i sin tid stemte imot, og det har jeg jo rett i. Det som jeg synes er viktig å ha med seg her, er at dette må bli en balansegang. Jeg viser til det jeg sa i mitt svar, at det skal ikke være fondets oppgave å blande seg inn i det som er typiske styresaker. Her framgår det av svaret hva min sondring er. Men samtidig tror jeg det er viktig å understreke at Folketrygdfondet heller ikke skal være en « sleeping partner » i sammenhenger hvor det er naturlig at Folketrygdfondet, på linje med andre eiere, har en oppfatning om utviklingen eller andre forhold som berører selskapet, ut fra det jeg sa i sted er fondets hovedformål, nemlig å gi størst mulig avkastning for eieren. Når en ser på de årene denne ordningen har virket, tror jeg faktisk at en med bred penn kan si at Folketrygdfondet har utført sin oppgave på en god måte, gitt en god avkastning, også tatt i betraktning de svingninger som naturlig er i et aksjemarked.