Hallvard Bakke (A): Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

Vil Regjeringen fremme forslag til endring av straffeprosessloven § 125 og tvistemålsloven § 209 a, slik at personer som gir opplysninger til presse eller kringkasting, kan være trygge på at de får være anonyme?

Statsråd Grete Faremo: Vern av kilder som er blitt lovet anonymitet, hører til den journalistiske yrkeskodeks. I praksis er dette gjort til en yrkesetisk norm på linje med taushetsløfte som avgis av andre yrkesutøvere, selv om det ikke skjer ved noen formell erklæring. I Norge er det i pressen en mangeårig praksis for at kilden ikke oppgis, selv om retten eventuelt skulle pålegge dette.

Spørsmålet om kildevernet er igjen aktualisert ved en dom nylig avsagt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i en sak reist av en engelsk journalist. Journalisten hadde skrevet om økonomiske forhold i et datafirma. Menneskerettighetsdomstolen la til grunn at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 10 om ytringsfrihet gir en journalist rett til å nekte å oppgi sine kilder. Artikkel 10 nr. 2 bestemmer imidlertid at den enkelte stat ved lov kan gjøre innskrenkninger i ytringsfriheten når dette er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til bl.a. « den nasjonale sikkerhet », « for å forebygge uorden eller kriminalitet », « for å beskytte helse eller moral », « for å verne om andres omdømme eller integritet » eller « for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet ». Domstolen fant i dette tilfellet at saken ikke var av en slik art at det kunne gjelde noe unntak for kildevernet ut fra de hensyn som er beskrevet i artikkel 10 nr. 2.

De innskrenkninger som den norske straffeprosessloven § 125 og tvistemålsloven § 209 a gjør i det norske kildevernet, er i tråd med de unntak som tillates etter Menneskerettighetskonvensjonens artikkel 10 nr. 2. Spørsmålet blir imidlertid om innskrenkningene bør gjøres mer presise og kildevernet mer absolutt enn det som følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og dagens norske regelverk. Vern om kilder betrakter jeg som en grunnleggende forutsetning for fri informasjonsformidling og nødvendig for å bringe kritikkverdige forhold fram i offentligheten. Spesielt er dette viktig når det gjelder kritikk av samfunnet og forhold som har samfunnsmessig interesse. Det er i denne forbindelse avgjørende at kildene ikke frykter for at de kan bli utsatt for reaksjoner fra personer som vil hindre at opplysninger om kritikkverdige forhold kommer til allmennhetens kunnskap.

Regjeringen ønsker derfor å styrke kildevernet.

Medlemmene av det regjeringsoppnevnte utvalget som avgav sin utredning i 1988, NOU 1988:2, var i sin tid enige om å styrke vernet for pressens kilder i forhold til gjeldende rett. Men utvalget var delt i synet på hvor langt kildevernet bør strekke seg.

Mindretallet - de fire representantene for presseorganisasjonene - foreslo å innføre et absolutt forbud mot at pressen skal kunne pålegges vitneplikt med hensyn til en kildes identitet. Flertallet i utvalget ønsket også å beskytte pressens kilder, men pekte på at det kan finnes hensyn som taler så sterkt for å klarlegge hvem som er kilde til en opplysning, at hensynet til kildevernet må vike. Det kan f.eks. gjelde ved brudd på taushetsplikt som har betydning for rikets sikkerhet, eller brudd på yrkesmessig taushetsplikt som har betydning for noens personlige forhold.

Et absolutt kildevern kan i realiteten gjøre at det uten unntak blir medienæringen, ikke lovgiver - eller i konkrete saker domstolene - som i siste instans avgjør om taushetsplikten skal respekteres, og om hensynet til rikets sikkerhet, kriminalitetsbekjempelsen og personvernet veier så tungt at kildevernet må vike.

Med utgangspunkt i NOU 1988:2 om kildevern og offentlighet i rettspleien sluttfører nå Justisdepartementet en odelstingsproposisjon om disse spørsmålene.

Hallvard Bakke (A): Jeg takker for svaret, som jeg oppfatter som svært positivt.

Som statsråden understreket, er vern om kilder en grunnleggende forutsetning for fri informasjonsutvikling og nødvendig for å bringe kritikkverdige forhold fram for offentligheten. Poenget er at skal kildevernet kunne oppfylle denne funksjonen, må det være absolutt. Hvis en kilde er i tvil om han eller hun vil bli avslørt, blir resultatet lett at opplysninger kan holdes tilbake. I dag er det pressens eget absolutte prinsipp om kildevern som sikrer dette. Og når justisministeren sa at Regjeringen ønsker å styrke kildevernet, håper jeg den tar konsekvensen av dette, og at den derfor vil foreslå absolutt kildevern.

Jeg vil også gjerne spørre om når Regjeringen regner med å kunne legge fram den varslede lovproposisjonen.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Grete Faremo: I denne saken kunne det være fristende å si det slik at fremtiden for det arbeidet man har på gang i departementet når det gjelder denne saken, definitivt skal bli kortere enn fortiden. Det er likevel en mager trøst når man ser at NOUen kom så langt tilbake som i 1988.

Spøk til side: Vi er nå i innspurten med proposisjonen, og planen er å legge den fram i år - om mulig allerede i første halvår.

Hallvard Bakke (A): Som statsråden viste til i sitt første svar, kan det utvilsomt være situasjoner der viktige hensyn isolert kan tilsi at kildens navn blir opplyst. Men det må avveies mot det viktige overordnede hensynet til pressefrihet og informasjonsformidling, der en generell og absolutt trygghet for anonymitet vil være avgjørende. Det må også veie sterkere enn ønsket om å avsløre personer som har brutt sin taushetsplikt. Jeg tror det er svært få eksempler på at andre tungtveiende hensyn kommer inn. I tillegg kommer at pressen uansett ikke vil oppgi sine kilder, slik at det eneste man oppnår ved et gradert kildevern, er å oppta rettsapparatets tid og å innkreve noen bøter.

Når det gjelder viktige hensyn, som rikets sikkerhet, personvern og andre ting, er det viktig å understreke at det er publiseringen eller spredningen av slik informasjon som er skadelig, og at redaktør og utgiver her har et uavkortet ansvar helt uavhengig av kildevernet, og jeg har også derfor vanskelig for å se at det kan være noe argument mot et absolutt kildevern.