Kjellbjørg Lunde (SV): Mitt spørsmål til statsråden er:

Vil statsråden bidra til å rydde opp i uverdige lover og regler for norske kvinner som hadde forhold til tyskere under andre verdenskrig?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg antar at spørsmålet gjelder kravet til en verdig nasjonal holdning under krigen for rett til krigspensjon, som har vært omtalt i media.

Våre krigspensjoneringslover fra 1946 gjelder personer som fikk ødelagt helsen eller mistet livet ved krigsinnsats, fangenskap eller krigsulykke under krigen 1940-45, samt etterlatte til disse. Krigspensjoneringen skal samtidig være en form for « ærespensjon » og belønning for innsats og krigspåkjenning, noe som viser seg ved at krigspensjoneringen gir forholdsvis høye ytelser.

Krigspensjoneringslovene setter krav til en verdig nasjonal holdning under krigen. De samme krav som gjelder for den krigsskadde selv, gjelder også for de etterlatte. Det betyr at NS-medlemmer, personer som hadde fordel av arbeid for tyskerne, og kvinner som innlot seg med fienden, etter krigspensjoneringslovenes bestemmelser og dens forarbeider skal nektes krigspensjon.

Ved hver søknad om invalidepensjon og etterlattepensjon fra krigspensjoneringen undersøkes det i Landssvikarkivet om vedkommende har vært etterforsket for forhold som nevnt. Dette er forhold som ligger langt tilbake i tid, og som det er vondt å rippe opp i. Jeg deler fullt ut representantens syn på det, slik jeg oppfatter spørsmålet.

På den annen side er det krigen 1940-45 som gir grunnlag for krigspensjon, og lovgiverne i 1946 bestemte at søkerens nasjonale holdning under den samme krigen derfor skal være et vesentlig vilkår for tildeling av krigspensjon. La meg få si at loven praktiseres liberalt.

Det kan selvsagt diskuteres hvorvidt de samme vilkår som stilles til den krigsskadde selv, også bør stilles til den etterlatte, slik det ble vedtatt i 1946.

En eventuell lovendring nå, 50 år etter krigen, anses likevel lite aktuell. En diskusjon om en liberalisering i så fall bare skulle gjelde kvinner som hadde forhold til tyskere, eller også NS-medlemmer og andre som samarbeidet med okkupasjonsmakten, er det etter min oppfatning noe sent å ta opp i dag. Krigsinvalideforbundet har gitt uttrykk for at man heller ikke ønsker noen endring her. Jeg vil understreke at det fåtall enker som ikke får overta mannens krigspensjon, får den samme pensjon og de samme etterlatteytelser for øvrig i folketrygden som andre norske enker de kan sammenlignes med.

Som jeg har nevnt i andre sammenhenger i forbindelse med våre krigspensjoneringslover, synes det lite korrekt med særlige endringer i tildelingsvilkårene for krigspensjon nå, 50 år etter krigen.

Jeg vil gjerne tilføye at mange norske kvinner som av ulike grunner var sammen med tyskere under krigen, ved frigjøringen ble behandlet på en måte som vi tar avstand fra i dag. Men dette er forhold som ikke bør blandes sammen med de spesielle vilkårene til en verdig nasjonal holdning under krigen for rett til krigspensjon, som altså er en helt spesiell ordning knyttet til alle som søker krigspensjon.

Kjellbjørg Lunde (SV): Eg må ærleg tilstå at eg ikkje i min villaste fantasi kunne tru at vi over 50 år etter krigens slutt hadde folk sitjande i byråkratiet og leite i dei innarste kvelv i statens arkiv for å finne ut om det kunne vere noko som hefta ved ei kvinne som no er blitt enkje etter ein som var krigspensjonist. Som det blei sagt i fjernsynsprogrammet: Til og med dersom ein hadde arbeidd for tyskarane, blei ein ikkje funnen verdig til å få enkepensjon. Men menn som har vore gifte med desse kvinnene, hadde forlengst tilgitt. Dei såg ikkje at det var så alvorleg hefte på kvinnene at dei ikkje kunne tilgi og oppføre seg anstendig. Men den norske staten praktiserer framleis lovreglar frå 1946 - som er forståeleg ut frå situasjonen den gongen - 50 år etter, og har folk med full lønn til å sitje og grave i gamle arkiv for å straffe kvinner som eg må seie etter vanleg oppfatning ikkje har gjort så forferdeleg mykje gale, til og med for å ha arbeidd for tyskarane, er det sagt. Eg stilte spørsmålet fordi eg ville at vi no skulle ha ein fullstendig gjennomgang, så vi får slutt på at vi har folk til å leite fram desse lovreglane. Og dersom det er slik at statsråden ikkje vil endre lovreglane, får vi iallfall syte for at dei ikkje blir praktiserte.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Stortinget er den lovgivende forsamling, og lovene for krigspensjonsordningen er vedtatt og blir praktisert for så vidt i samsvar med det som har ligget til grunn. La meg få understreke at det spørsmålet som knytter seg til temaet her i spørretimen, gjelder ikke bare kvinner. Det er også slik at det fremdeles i dag kommer nye søknader om krigsinvalidepensjon på grunn av senvirkninger også fra menn som deltok i krigen eller på ulike måter relaterer sitt sykdomsforhold til krigen. Også for disse er det slik etter lovene vi har om krigspensjonering, at det stilles spørsmål om nasjonal lojalitet. Det betyr at det også er menn som har fått avslag på sin pensjonssøknad på grunn av manglende nasjonal lojalitet - som vi sier - under krigen.

Jeg ser svært mange problemer med å endre disse lovene når svært mange de angår, kanskje allerede har fått avslag, på grunn av gjeldende bestemmelser og kanskje enda flere av dem i dag faktisk er borte. Jeg oppfatter endring av lovene i dag som å skape ny urettferdighet. Jeg vil understreke at lovene praktiseres liberalt, og det er da også min oppfatning at det skal gjøres.

Kjellbjørg Lunde (SV): Det blei iallfall ikkje skapt eit inntrykk av at krigspensjoneringslovene blir praktiserte liberalt gjennom det fjernsynsprogrammet der den ansvarlege saksbehandlaren sat og fortalde kva slags kriterium ein lette etter i desse fjerne arkiva når det galdt hefte for desse kvinnene, når til og med arbeidsforhold blei tillagt vekt og sett på som unasjonal holdning. Eg veit ikkje kor mange hundre tusen det i tilfelle kan dreie seg om som arbeidde for tyskarane, men det er jo symptomatisk at kvinnene som arbeidde for tyskarane, måtte straffast hardare for det enn dei menn som gjorde det.

Eg forstår sjølvsagt innvendingane mot å byrje å endre dette lovverket no. Hadde eg ant då eg kom inn i Stortinget i 1981, at vi framleis hadde slike lovreglar som blei praktiserte på denne måten, skulle eg ha tatt det opp då. Eg skal vurdere, dersom ikkje statsråden no vil ta dette initiativet, om eg er nøydd til å gjere det. Min intensjon er å bli sikker på at vi har fått ein gjennomgang av alt rundt den nokså umenneskelege behandlinga av desse kvinnene. Vi hadde ei sak for nokre år sidan om dei som måtte flytte til Tyskland, og eg trudde faktisk at vi hadde rydda opp. Er statsråden no sikker på at vi ut frå dagens situasjon har ei skikkeleg haldning og eit skikkeleg regelverk, og at det ikkje framleis finst « lik i lasten », som eg synest dette er?

Presidenten: Presidenten vil minna om at vi er på overtid, så det er fint om vi iallfall held tida.

Statsråd Hill-Marta Solberg: La meg igjen få understreke at det er misvisende å si at kvinner behandles hardere enn menn. Denne bestemmelsen om nasjonal lojalitet i norsk krigspensjonslovgivning gjelder alle - også menn. Det betyr at også menn som har blitt skadd under krigen, men som ikke har vært på riktig side, heller ikke får krigspensjon etter norske bestemmelser.

La meg så si, som jeg har sagt ved en del andre anledninger, at det kanskje er slik at vi 50 år etterpå vil gjøre noen andre vurderinger om hvorvidt alle sider ved norsk krigspensjonslovgivning var fullkommen slik den ble utformet i 1946. Jeg ser også sider ved den som ikke kan karakteriseres som fullkomne, men jeg ser som sagt flere problemer med å forsøke å endre den i dag. Jeg vil understreke at nettopp når det gjelder dette forhold, er det min oppfatning at denne bestemmelsen skal praktiseres så liberalt som det overhodet går an uten å være på kollisjonskurs med en klar intensjon i lovene.

Presidenten: Den reglementsmessige tida for formiddagsmøtet er over. Presidenten føreslår at møtet held fram inntil dagens kart er ferdigbehandla - og ser det som vedteke.