Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille følgende spørsmål til statsministeren:

Byggingen av to gasskraftverk vil føre til en økning i CO2-utslipp på 20 %.

Anser statsministeren dette for å være i tråd med Brundtland-kommisjonen og Rio-konferansens anbefalinger når det gjelder reduserte CO2-utslipp?

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Ja, fordi det vil bidra til lavere CO2-utslipp i Norden. Både Verdenskommisjonen og FNs klimapanel understreket at bruk av gass er langt å foretrekke fra et miljømessig synspunkt framfor olje og kull.

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling tok til orde for samordnet energipolitikk mellom landene for å redusere summen av belastninger på atmosfæren. Rio-konferansen, og særlig Klimakonvensjonen, handlet også om hvordan landene skal samarbeide for å forhindre klimaendringer.

De nasjonale mål er virkemidler som gir mening dersom de fører til at belastningene på atmosfæren samlet sett blir minst mulig. Da gir det god mening når norsk gasskraft fører til at Nordens samlede utslipp reduseres, samtidig som utslipp av svovel, partikler og nitrogen går sterkt ned sammenliknet med kullkraft.

Det som teller her, er verdens samlede utslipp av klimagasser til atmosfæren. Jordas atmosfære er ikke noe enkelt lands eiendom. Den kan ikke deles inn av nasjonale grenser. Klimagasser fordeler seg jevnt over hele jorda uansett hvor i verden utslippet finner sted. Virkningene vil berøre oss alle og kanskje i sterkest grad de land som lite har bidratt til å skape problemet.

Verdenskommisjonens rapport ber ikke noe land om å føre en nasjonal politikk som ikke tar hensyn til helheten. Det er de samlede klimagassutslipp det her gjelder. De norske samlede klimagassutslipp er beregnet å stige med om lag 5 % i perioden 1989-2000 dersom de to foreslåtte gasskraftverkene bygges.

Energibruken i verden er langt fra bærekraftig. Det er beregnet at innen år 2030 vil Kinas energiforbruk bli firedoblet, Thailands, Indonesias og Malaysias vil bli åttedoblet. Det vil føre helt galt av sted hvis en slik økonomisk vekst skal drives fram av kullkraft.

Vi befinner oss derfor nå i en overgangsperiode, der ikke minst den teknologiske utvikling vil avgjøre om vi lykkes med å redde atmosfæren og det globale klima. I mellomtiden må vi velge de løsningene som gir de minste miljøbelastningene. Gasskraftverkene vil føre til at Norden som region belaster atmosfæren mindre enn den ville gjøre om den samme elektrisitet ble produsert i Sverige eller Finland på grunnlag av kull eller olje. For å få til denne reduksjonen i en nordisk sammenheng vil norske utslipp kunne øke med 5-6 % og ikke 20 %, som Solheim sier i sitt spørsmål.

Erik Solheim (SV): Statsministerens svar er selvsagt et brudd både med Brundtland-kommisjonens anbefalinger og med Klimakonvensjonen. Brundtland-kommisjonens anbefalinger antyder en reduksjon i energiforbruket i vår rike del av verden på 50 % som en målsetting, mens vi nå opplever at Regjeringen, statsråden og statssekretærene hver dag reiser rundt og forklarer hvorfor energiforbruket i vår rike del av verden nærmest ved en naturlov må fortsette å øke.

Klimakonvensjonen antyder på sin side en målsetting og en stabilisering av CO2-forbruket på nasjonal basis med 1989 eller 1990 som basisår i år 2000. Også på dette punkt bryter Regjeringens politikk med Klimakonvensjonen.

Så sier statsministeren at vi trenger en nordisk politikk. Det kan det være noe i, men da må spørsmålet bli: Tar Norge nå initiativ til en felles nordisk CO2-målsetting, slik at vi får noe å måle de samlede nordiske utslippene opp mot? Mitt spørsmål er altså: Vil statsministeren ta initiativ til en felles nordisk CO2-målsetting som kan presenteres i internasjonale fora, og som Nordens CO2-utslipp for framtida kan måles opp mot?

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Jeg konstaterer at det er uenighet mellom Erik Solheim og meg om innholdet og anbefalingene, analysen og oppfølgingen av Brundtland-kommisjonen. Slik får det bare være.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet, har Arbeiderpartiets sentralstyre også arbeidet med problemstillingene rundt gasskraftverket. En av de sidene ved det spørsmålet som vi kommer til å følge opp - og det betyr selvfølgelig at Regjeringen følger det opp - er at innføring av felles CO2-avgift på all kraftproduksjon i Norden vil være en viktig målsetting. Problemene på dette området består jo i at politikken ikke er flernasjonal, og at vi kan komme i den paradoksale situasjon at vi ved å si nei til gasskraftverk bidrar til å belaste miljøet i Norden mer enn hvis vi sier ja til gasskraftverk, fordi vi får virkningen med at produksjon av kull vinner i forhold til gass fordi vi ikke har noen avgift på kull. Og det er kullkraftverk det bygges mer og mer av i våre nordiske naboland.

Erik Solheim (SV): Alle land i verden har spesielle forhold. Alle land i verden kan peke på noe ved sitt land eller ved sitt nabolag som gjør det naturlig å fravike en CO2-målsetting. Med andre ord: Skal en nasjonal CO2-målsetting fravikes, vil det veldig lett bare bli snikksnakk og politiske unnskyldninger. Men la oss nå si at man kunne nå det positive at man erstattet en nasjonal målsetting med en regional. Da er det altså bare å konstatere at Regjeringen ikke har tatt noen skritt - og ikke etter statsministerens svar planlegger noen skritt - for en slik konkret regional målsetting. Resten av verden trenger noe å måle Nordens CO2-politikk opp mot, en målsetting som man kan måle om man når eller ikke når, og som vi derfor også kan stilles til ansvar for. Vil Regjeringen ta noen slike skritt? Ellers er jeg redd det kommer til å gå med denne saken som det gikk med en annen miljøsak statsministeren engasjerte seg sterkt i, nemlig Alta-saken, at i ettertid vil man komme til å angre på den beslutningen som nå tas.

Statsminister Gro Harlem Brundtland: Norge har gjennom lang tid arbeidet for flernasjonale og internasjonale løsninger på klimaproblemene, og vi har stått i spissen når det gjelder å få gjennomslag for prinsippene om felles gjennomføring. Det er nettopp på den måten, både regionalt og i og for seg også i enda større sammenheng, vi kan nå fram. Det nytter ikke å videreføre en politikk som ser på hvert land for seg, og helt uavhengig av hva hvert land kan bidra med når det gjelder virkningen på klima og miljø stort sett. Den rollen har Norge spilt, og den kommer vi til å fortsette å spille, så svaret er ja, men vi gjør det allerede.