Hilde Frafjord Johnson (KrF): Først vil jeg gjerne få beklage mitt fravær, også de konsekvenser dette måtte få for miljøvernministeren når han strukturerer sine svar, men det ligger altså i forhold som lå utenfor min kontroll.

La meg få stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

I debatten om klimameldingen 22. februar 1996 sa miljøvernministeren at « det er svært få - om noen - av landene i OECD-området som når sine klimamål. ... Det er muligens bare ett land som greier å innfri målsettingen om stabilisering... Det er Storbritannia... » Ifølge opplysninger i Aftenposten 22. mars 1996 ligger seks land an til å nå målsettingen om stabilisering av CO2-utslippene på 1990-nivå.

Hva er miljøvernministerens kommentar til dette?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Et svar som kunne være fristende å gi, er at selv om Aftenposten er en utmerket avis, skal man ikke bruke den som en slags bibel for svarene i disse sammenhengene.

De i-landene som først ratifiserte Klimakonvensjonen, leverte sine rapporter om den nasjonale klimapolitikken i 1994. Disse rapporteringene er hovedgrunnlaget for den rapporten fra FNs klimasekretariat som Aftenposten refererte til i sin artikkel 22. mars. Dette er et foreløpig utkast til en rapport som skal presenteres på det andre partsmøtet under Klimakonvensjonen til sommeren. Utkastet, som ble presentert for landene på et møte i Genève uken etter debatten om klima- og NOx-meldingen i Stortinget, er nå ute på høring.

Mitt poeng under stortingsdebatten 22. februar var at flere forhold har endret seg siden den første rapporteringen til Klimasekretariatet, og at mye tyder på at det kan bli vanskeligere for landene å nå sine klimamål. Dette skyldes først og fremst lavere energipriser og høyere økonomisk vekst enn tidligere antatt og bekreftes av teksten i rapportutkastet fra Klimasekretariatet. Det fremgår at det for flere land, som Canada, Nederland, USA og Norge, nå forventes høyere CO2-utslipp fram mot år 2000. For Storbritannia derimot indikerer nyere framskrivninger en mer positiv utslippsutvikling enn tidligere, bl.a. som følge av økt bruk av naturgass i stedet for kull i elektrisitetsproduksjonen.

I rapportutkastet er det for første gang presentert tall for forventet utslippsutvikling i Tyskland fram til år 2000. Disse indikerer en reduksjon i CO2-utslippene på mellom 13 og 15 % i forhold til 1990. Dette svarer omtrent til den reduksjonen som er oppnådd etter gjenforeningen, om lag 11 % i perioden 1990-94.

Jeg vil gjøre oppmerksom på at det i det omtalte oppslaget i Aftenposten er foretatt en sammenstilling av tall fra Klimasekretariatets rapport som ikke uten videre er sammenlignbare. Ut fra de faktiske utslippene i 1990 forventes f.eks. en vekst i de danske CO2-utslippene fram til år 2000 på om lag 3 %. Danske myndigheter har imidlertid foretatt et tallmessig påslag i 1990-tallene for å korrigere for at de dette året importerte mye elektrisitet fra Norge. Det er disse oppjusterte tallene som er basis for den utslippsreduksjonen Aftenposten refererer til. En slik fremgangsmåte avviker fra sekretariatets og våre egne beregningsmetoder. For Nederland angis det en stabilisering i CO2-utslippene fram mot år 2000. Som omtalt tidligere foreligger det nå materiale hos sekretariatet som indikerer at Nederland vil kunne få en reell vekst i utslippene. For Belgia og Sveits er det fortsatt usikkert om disse landene oppnår stabilisering innen år 2000.

Ut fra det foreliggende tallmaterialet og Klimasekretariatets egne vurderinger i sitt utkast til rapport vil jeg konkludere med at det blant de tradisjonelle OECD-landene bare er Storbritannia og Tyskland som kan forvente en klar nedgang i CO2-utslippene fra 1990 til år 2000. Den spesielle utslippsutviklingen for Tyskland har, som tidligere påpekt, direkte sammenheng med den tyske gjenforeningen. Det synes også fortsatt som om de færreste vil kunne nå en stabilisering på 1989/90-nivå uten at vesentlige nye virkemidler blir tatt i bruk.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Det er ikke noen som bruker Aftenposten som bibel i Stortinget, i hvert fall ikke jeg. Som også miljøvernministeren var inne på, var det Klimasekretariatets opplysninger en baserte seg på, og intet annet. Også når det gjelder de danske tallene, var modifikasjonene og beregningsmåtene med i artikkelen så vidt jeg vet.

Miljøvernministeren forteller at disse opplysningene ble tilgjengelige uken etter klimadebatten i Stortinget. I disse tider finnes det slike ting som telefon og telefaks og forskjellige tekniske hjelpemidler som kunne gjort at den type informasjon kom til Stortinget i tide til klimadebatten - ikke minst burde så viktige opplysninger som disse vært presentert for Stortinget. Til tross for fortolkningen av alle mulige forhold knyttet til de ulike landene står det igjen at det altså er seks land som vil komme lenger enn Norge i å nå målsettingen. Jeg synes det er alvorlig at miljøvernministeren gir misvisende informasjon, og da mener jeg han må svare på følgende: Mener miljøvernministeren at den informasjonen han har gitt til Stortinget, er tilfredsstillende og riktig?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Ja, ut fra det jeg sa i mitt første innlegg, mener jeg den er tilfredsstillende og riktig, tatt i betraktning at her endrer forholdene seg hele tiden. Det er en annen situasjon i disse landene - i mange av dem - enn den som var da de innrapporterte til den første klimarapporten vi har fått. Dette endrer seg stadig. Jeg nevnte Danmark, og jeg kan nevne Belgia som et annet eksempel, som har 5 % reduksjon i sin opprinnelige målsetting. Der ligger det nå an til - ut fra tall de selv opererer med - alt fra 2,9 % vekst til 3 % reduksjon - og i alle fall ikke 5 %, som de startet med.

I Nederland, det har jeg referert, ligger det an til både en nullvekst - for å si det sånn - og en økning. Og slik kan man for så vidt ta land for land. Dette endrer seg stadig vekk ut fra de forskjellige forholdene som til enhver tid er i de ulike landene. Vi får jo bare håpe at flest mulig land lykkes - og det da innen år 2000.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Jeg takker miljøvernministeren for svaret. Ut fra den fremstilling og gjennomgang han gir av de ulike landene, høres det ikke ut som han håper at de kommer så veldig langt når det gjelder å nå sine miljømålsettinger. I hvert fall ligger det en undertone her som jeg ikke er så veldig glad for. Jeg hadde håpet at innfallsvinkelen hadde vært en helt annen, og at man ville si seg glad for at en del land faktisk vil komme lenger og er kommet vesentlig lenger enn Norge i klimapolitikken, og at man således i hvert fall kunne medgi at Norge ligger langt etter disse landene.

Så til substans: Miljøvernministeren var inne på tiltak, enøk var et. Vi i Kristelig Folkeparti hadde en svær klimatiltakspakke som vi presenterte, og vi hadde mange forslag sammen med SV og Senterpartiet i Stortinget. Miljøvernministerens parti stemte ned en rekke - de fleste - av dem.

Så vil jeg til spørsmålet om gasskraftverk. Jeg skjønner at miljøvernministeren ikke vil flagge konsesjonsbehandlingen her og nå, men jeg vil spørre ham: Mener miljøvernministeren at det ville være en fordel for Norge og for internasjonal klimapolitikk at de norske CO2-utslippene ble rapportert ikke bare som 14 % fra norsk side, men som 20 % i løpet av relativt kort tid og innen år 2000?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Vi kommer til å rapportere alle relevante fakta til Klimasekretariatet og gi alle de informasjonene som Klimasekretariatet ber om. De var for øvrig rett før jul i fjor på en veldig omfattende høringsreise også i Norge - i likhet med en rekke andre land - for å gjøre seg kjent med forholdene her, og for å stille alle de spørsmål og få svar på alle de spørsmål de hadde.

Så synes jeg ikke det er helt fair av representanten Frafjord Johnson å si at det lå en slags undertone i mitt svar, at jeg nærmest håpet at landene ikke skulle nå sine klimamålsettinger. Den synes jeg var i groveste laget! Det må jeg si. Det jeg har uttrykt et håp om, er at landene skal bli flinkere til å samarbeide for å nå forpliktende målsettinger innenfor rammene av avtaler hvor det er en rimelig byrdefordeling mellom de tiltakene som landene skal gjøre. Dessverre har ikke vi kommet så langt. Vi tar jo ordentlig i når det gjelder Tysklands praksis med å subsidiere kull, mens vi legger avgift på CO2 -utslippene eller på olje og gass. Vi har så langt ikke blitt hørt på dette punkt, og det beklager jeg. (Presidenten klubber.) I det øyeblikk Tyskland begynner å legge skikkelige energiavgifter på kull, vil vi få en helt annen situasjon. Men dette kan dessverre ikke vi bestemme - eller kanskje vi får si heldigvis? (Presidenten klubber igjen.) Dette må tyskerne avgjøre selv, men de har ikke gjort det ennå.

Presidenten: Presidenten vil minne om den avgrensa taletida for tilleggsspørsmål og -svar.

Vi går så til spørsmål 11.