Ola D Gløtvold (Sp): Jeg tillater meg å stille landbruksministeren følgende spørsmål:

Tsjernobyl-ulykken og alvorlig smitte- og sykdomsfare i forbindelse med dyresykdommer, slik det nå påvises med BSE (kugalskap), viser hvor sårbare vi er med hensyn til beredskap og sjølforsyningsgrad.

Vil landbruksministeren redegjøre for hvordan dagens sjølforsyningsgrad og beredskap er, og hva vil landbruksministeren gjøre for å styrke sjølforsyningsgraden?

Statsråd Gunhild Øyangen: Den norske landbruksproduksjonen er i dag større en noen gang tidligere i historien. Vi er stort sett selvforsynte, og vel så det, med alle hovedgrupper av matvarer det er naturlig å produsere her i landet. Det er mer fulldyrket jord i hevd enn noen gang før. I tillegg er Norge en betydelig eksportør av fisk og fiskeprodukter.

Alstadheim-utvalget slo fast at selvforsyningsgraden er et lite egnet mål på den beredskapsevne en faktisk har på matområdet. Dette fordi begrepet ikke tar opp i seg mulighetene for omstilling som finnes både på forbruks- og tilførselssiden, herunder vår eksport av matvarer og tilførsler fra lagre, i en gitt krisesituasjon. Dette betyr også at muligheten for å øke det innenlandske forbruket av den fisk som i dag eksporteres, både av vill- og oppdrettsfisk, heller ikke er tatt hensyn til.

Begrepet sjølforsyningsevne tar bedre opp i seg omstillingspotensialet, og bør derfor legges til grunn i vurderinger omkring matvareberedskapen. Stortinget har sluttet seg til disse vurderingene under behandlingen av St.prp.nr.8 om landbruk i utvikling, som ble lagt fram høsten 1992. Med bakgrunn i beregninger av landets sjølforsyningsevne er landets beredskapssituasjon meget tilfredsstillende.

Jeg vil også peke på at beregninger gjort av FNs matvareorganisasjon FAO i 1995 tyder på at Norge er blant den fjerdedel av verdens land som har den høyeste sjølforsyningsevnen når en tar hensyn til både fisk og jordbruksprodukter.

I vurderingene omkring beredskapen i St.prp.nr.8 (1992-1993) la Regjeringen ellers til grunn at i framtida vil en beredskap mot økologiske og ressursmessige kriser antakeligvis være viktigere enn trusselen mot total avsperring. Regjeringen gjorde derfor framlegg om at beredskapsplanleggingen heller burde innrettes mot beredskapsevne og langsiktig matvaresikkerhet. Stortinget sluttet seg også til disse vurderingene

Ola D Gløtvold (Sp): Jeg takker statsråden for svaret, men jeg syns ikke svaret var spesielt konkret og klargjørende. Vi kan gjerne ta en filologisk debatt på sjølforsyningsgrad eller sjølforsyningsevne, men det jeg her er ute etter, er å få mer konkrete tall og bedre informasjon om i hvor stor grad vi kan produsere det vi har behov for av mat hvis vi får en situasjon der vi ikke kan importere innsatsfaktorer, slik vi gjør i dag, innsatsfaktorer som f.eks. kraftfôr, dyrefôr og energi og også teknisk utstyr.

Jeg er enig med statsråden i at vi må ha en beredskapsplan like mye mot økologiske og ressursmessige kriser som mot total avsperring og kanskje krigssituasjon. Derfor syns jeg det er betenkelig at statsråden som fagstatsråd for en stor og betydningsfull næring for sjølforsyningen av mat i Norge ikke har mer tall å forholde seg til. Jeg vil spørre om statsråden har beredskapsplaner i sitt departement for en annen situasjon. Vil statsråden legge fram en melding om vår forsyningsgrad og -evne og om hvilken beredskap vi har og - ikke minst - bør ha, slik at vi kan ta den diskusjonen mer kontinuerlig.

Statsråd Gunhild Øyangen: De spørsmål som her blir tatt opp, ble meget grundig vurdert av Alstadheim-utvalget, som hadde en bred gjennomgang av de langsiktige beredskapsspørsmål og de beredskapsspørsmål som landet står overfor, konklusjonen var jo at det var en tilfredsstillende situasjon. Stortinget er orientert gjennom St.prp.nr.8 (1992-1993) om de vurderingene som var gjort, og jeg kan ikke se at det er trekk i den utviklingen vi har hatt etter den tid, som har forandret bildet - i så fall må det jo være i positiv retning. Jeg kan bl.a. nevne at i 1995 var den samlede norske produksjonen av oppdrettsfisk faktisk større enn den samlede produksjonen av kjøtt av storfe, sau, svin og fjørfe i Norge. Altså: Produksjonen av oppdrettsfisk var større enn den samlede kjøttproduksjonen.

Ola D Gløtvold (SP): Statsråden bruker nå tall fra et annet fagdepartement, nemlig Fiskeridepartementet. Jeg syns det kunne være interessant om hun hadde kommet med tall fra sitt eget departement når det gjelder landbruket, som betyr så mye for matvaresituasjonen. Det blir for lettvint bare å vise til Alstadheim-utvalget og St.prp.nr.8 (1992-1993) når vi ser at situasjonen i dag er en noe annen enn bare for noen uker siden i forhold til bl.a. dette med sykdom og smitte både hos dyr og planter. Bekymrer ikke den situasjonen fagstatsråden mer i dag?

Statsråden har sagt at hun vil være forbrukernes statsråd når det gjelder pris. Men vil hun også være forbrukerens statsråd når det gjelder kvaliteten på mat og sikkerhet for at maten er der i framtiden hvis vi må isolere grensene mer for å bevare en sunn og trygg matvareberedskap?

Statsråd Gunhild Øyangen: Jeg tror representanten Gløtvold må ha gått glipp av de opplysninger om norsk landbruk som lå i mitt første svar:

Den norske landbruksproduksjonen er i dag større enn noen gang tidligere i historien. - Jeg skulle tro det gjorde et visst inntrykk også på stortingsrepresentantene.

Vi er stort sett sjølforsynte, og vel så det, med alle hovedgrupper av matvarer det er naturlig å produsere her i landet.

Og om ikke det er nok: Det er mer fulldyrket jord i hevd enn noen gang før. I tillegg er Norge en storeksportør av fisk og fiskeprodukter.

Samlet sett må jo dette gi et bilde som er meget betryggende også for representanten Gløtvold, og en kan jo lure på hvorfor spørsmålet egentlig er stilt.

Når det gjelder pris, vet vi jo at det har betydning. Men vi vet også at kvaliteten er viktig, og det har aldri vært en bedre matvarekontroll i Norge enn den vi har i dag.