Signe Øye (A): Jeg vil få lov til å stille helseministeren følgende spørsmål:

Stortinget har vedtatt i forbindelse med behandlingen av helsemeldingen at det skal satses på forskning innenfor området kvinnehelse og kvinnesykdommer.

Hvordan har departementet fulgt opp dette?

Statsråd Gudmund Hernes: Det er av stor betydning at kjønnsperspektivet inkluderes i medisinsk forskning generelt og bidrar til at medisinsk kunnskap og praksis får en likeverdig fokusering på kvinner og menn.

Et program med en årlig økonomisk ramme på ca 1,5 mill. kr rettet mot å styrke det teoretiske og metodiske fundamentet innen medisinsk kvinneforskning og å innarbeide kunnskap fra kvinneforskningen i det generelle medisinske fagfeltet har pågått fra 1990 til utgangen av 1996 i regi av NAVF/NFR.

Norges forskningsråd har nylig vedtatt en satsing på forskning om kvinners helse for perioden 1997-2001. Her vil det være aktuelt med tilskudd fra Sosial- og helsedepartementet.

Kvinneperspektivet ivaretas for øvrig innenfor en del av de øvrige programsatsingene i NFR som helt eller delvis finansieres over Sosial- og helsedepartementets budsjett. Dette gjelder bl.a. forskningsprogrammet om « Kroniske smertesyndromer » som er under utarbeidelse, og « forskning om rehabilitering ». Her vil det bli utlyst midler for 1996/97, samlet 3 mill. kr.

Departementet støtter også, fra 1996, en satsing på forskning om helsekultur hvor forståelse av helsebegrepet - også i et kjønnsperspektiv - vil bli vektlagt, samlet 1 mill. kr.

Forskningsprogrammet « Helse i arbeidslivet » (1994-1998) har arbeidsmiljøproblemer ved kvinnearbeidsplasser som ett av sine satsingsområder.

Det gis også støtte til et forskningsprogram om seksualisert vold, med 400.000 kr.

For øvrig finansierer departementet flere forsøk - og evaluering av forsøk - rettet mot ulike aspekter ved kvinners helse og sykdom. Eksempler er forsøksprogrammet « Trygd og rehabilitering » rettet mot personer med smertefulle tilstander i bevegelsesapparatet, og forsøks- og utviklingsarbeid, f.eks. innenfor trygdesektoren. Senter for kvinneforskning og andre som er opptatt av kvinneperspektivet, er engasjert i gjennomføring og evaluering av disse forsøkene.

Departementet er bedt om å vurdere hvordan Statens helsetilsyn kan ta klarere ansvar for kvinnehelsespørsmål. Statens helsetilsyn har skissert et forslag til opprettelse av en sekretariatsfunksjon for kvinnehelsespørsmål hvor oppgavene bl.a. omfatter kartlegging, analyse og nettverksbygging, noe som også vil kunne styrke grunnlaget for forskning.

Jorunn Ringstad hadde her teke over presidentplassen.

Signe Øye: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er tilfreds med at det er igangsatt så mange prosjekter innenfor de forskjellige problemområdene, og at det også bl.a. gis støtte til et forskningsprosjekt om seksualisert vold. Vi vet at hvert år forekommer det kvinne- eller barnemishandling i hvert tiende hjem her i landet, og mellom 5.000 og 6.000 kvinner er årlig i kontakt med krisesentrene. I tillegg oppsøker om lag 10.000 kvinner hvert år lege for behandling av skader forårsaket av vold i hjemmet. Med andre ord, vi må fastslå at kvinnemishandling er et stort helseproblem, et helseproblem som forårsaker både fysiske og psykiske skader.

I Sverige har det vært gjennomført et prosjekt med voldsoffermottak ved fem sykehus i fem fylker. Hensikten har vært å kartlegge og synliggjøre omfanget av kvinnemishandling, samtidig som prosjektet skulle utvikle metoder og modeller for et bedre samarbeid mellom alle parter, og at den mishandlede skulle møte et personell som hadde kompetanse uansett hvor i systemet hun henvendte seg først.

Mener statsråden at det bør igangsettes et slikt prosjekt også i Norge?

Statsråd Gudmund Hernes: Den mulighet som representanten Øye her nevner, synes jeg er interessant. Jeg vet at Norges forskningsråd følger veldig godt med i alle spørsmål om forskning som reises her i spørretimen, så jeg tror de vil fange opp denne problemstillingen, men jeg kan jo i tillegg til det også formidle spørsmålet som representanten Øye her brakte på bane.

Jeg er enig i at det er flere områder hvor kvinner helsemessig både fysisk og psykisk er langt mer utsatt enn menn. Det er klart at særlig på disse områdene er det nødvendig med en egen satsing. I tillegg er det, slik jeg også redegjorde for i mitt første svar, viktig at selve perspektivet, hvor også kvinnesidene av øvrige medisinske og helsemessige spørsmål blir tatt med i all forskning, er vesentlig.

Signe Øye (A): Jeg takker igjen statsråden for svaret.

Det har vært to viktige internasjonale konferanser der kvinnehelse har vært tema, og der Norge har forpliktet seg til å følge opp kvinnehelse på forskjellige måter. Jeg tenker da på den internasjonale kvinnekonferansen om befolkning og utvikling i Kairo i 1994 og den fjerde internasjonale kvinnekonferansen holdt i Beijing i 1995. På begge disse konferansene holdt Norge en høy profil og handlingsplanene har gitt helt konkrete anbefalinger når det gjelder kvinners helse.

Ser statsråden at Norge helt klart har en forpliktelse, slik at forskning innenfor kvinnehelse kan prioriteres vesentlig høyere enn det gjøres i dag?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg er enig i at der hvor Norge markerer klare standpunkter internasjonalt, må det følges opp her hjemme. I tillegg til det som representanten Øye var inne på når det gjelder de synspunkter som kom til uttrykk i Kairo og Beijing, tror jeg det særlig tilsier også en forskning som rettes mot kvinners levekår og kvinners helse i andre land og andre verdensdeler. Og da er det klart at mye av det som skjer også i regi av Bistandsdepartementet, vil være vesentlig, slik at det også er et departement som følger opp denne siden av Norges markeringer ved de konferansene som her er nevnt. Jeg er enig i at dette er sentrale satsingsområder. Det er helt klart at kjønnsforskjeller slår til dels sterkere ut i andre land enn i vårt eget, og særlig der hvor det kan være del av bistanden, er oppfølgingen vesentlig.