Arild Hiim (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

I Aftenposten onsdag 6. mars 1996 fremkommer det at det i 1995 rømte 177 fanger fra norske fengsler. Ved Trøgstad kretsfengsel var det 27 rømninger. Direktør Bjørn Krogsrud uttaler at: « Tross alt er det et flertall som blir der. »

Deler justisministeren denne tilfredsheten?

Statsråd Grete Faremo: Det kunne vært fristende å si at uten galgenhumor overlever man ikke i denne bransjen. Det jeg hadde tenkt å svare representanten Hiim, er følgende:

En viktig forutsetning for en troverdig kriminalomsorg er at straff gjennomføres med et helt minimalt nivå av svikt. Jeg kan forsikre representanten Hiim om at alle ansatte på alle nivåer i kriminalomsorgen er opptatt av å forhindre rømninger og andre former for svikt. Representanten Hiim vil selvsagt også vite at det ikke alltid er slik at helheten i et uttrykt budskap kommer fram i en gjengivelse i media. Det gjelder nok også i det referatet som er utgangspunktet for dagens spørsmål. I en annen mediesammenheng nylig ble det for øvrig gitt uttrykk for at enhver rømning oppleves som en « nedtur » for dem som jobber i kriminalomsorgen. Det er dette som reflekterer grunnholdningen i etaten, og direktøren i Østre fengselsdistrikt utgjør her ikke noe unntak.

Når det så gjelder rømningstallene, har det vært fokusert spesielt mye på Trøgstad kretsfengsel. Denne anstalten hadde i løpet av 1995 1.030 innsettinger. De 27 rømningene representerer dermed ca 2,5 %. Dette gir ikke i seg selv grunnlag for det bilde som er forsøkt skapt av en anstalt i oppløsning og krise. Jeg har imidlertid sett behov både for en styrking av bemanningen og en reduksjon av kapasiteten ved anstalten, noe som nå vil bli gjennomført.

Det er gjennom flere år blitt arbeidet særlig med å redusere rømningene fra lukket anstalt. Bedrede rutiner, bygningsmessige endringer og ikke minst bedre tjenesteutøvelse har gitt klare resultater i form av redusert antall rømninger. Ser vi på de absolutte tall for de siste 10 år, var det i den første halvdel av denne perioden gjennomsnittlig 46 rømninger pr. år fra lukket anstalt. I den siste 5-årsperioden er dette gjennomsnittet sunket til 16 rømninger pr. år.

I den samme 10-årsperioden viser de absolutte tall for rømninger fra åpen anstalt en liten økning. Fra gjennomsnittlig 86 rømninger pr. år i den første halvdel av tiåret er dette steget til 103 rømninger pr. år de siste fem år av perioden. Økningen må ses på bakgrunn av at det har vært langt flere innsettelser enn tidligere, og at det er opprettet flere åpne anstalter. Sikkerhetsforanstaltningene i åpne anstalter ligger primært i den egnethetsvurderingen som skal finne sted før plassering. Jevnt over gjøres det gode egnethetsvurderinger, og sviktprosenten er dermed lav.

Sett i forhold til fangetallet, som har økt betraktelig i løpet av de siste ti år, har sviktprosenten i form av rømninger gått ned gjennom perioden som helhet. Dette er meget oppløftende når vi vet at det nå er ca 3.000 flere personer inne til soning hvert år enn for fem år siden.

Vi følger naturligvis utviklingen nøye og vil blant annet derfor gjøre rømningstallene til et tema på neste møte mellom departementet og fengselsdirektørene, vel vitende at lave svikttall er en så viktig forutsetning for kriminalomsorgens troverdighet.

Arild Hiim (H): Det er selvfølgelig en vesentlig forutsetning for at straffen skal ha sin hensikt, at den også gjennomføres. Det er jeg helt enig med justisministeren i. Men jeg synes ikke at den statistikken som justisministeren gjengav, gjengir det som er bekymringsfullt i dette bildet, nemlig at det spesielt de siste fire årene har vært en økning fra år til år når det gjelder antallet rømninger. Det hjelper ikke med en 5-årsstatistikk hvis det er det siste året som er det verste i 5-årsperioden - og det bekymrer meg.

For kort tid siden hadde jeg et spørsmål her i spørretimen hvor jeg pekte på en lettvint holdning til sikkerhetsproblemene i fengslene. Lederen for Fengselsstyret pekte på at ledelsen ved det enkelte fengsel nok tok konsekvensen av inspeksjonens rapporter og syntes fornøyd med det. Jeg påpekte da at dette også burde være departementets ansvar, og jeg venter nå på en bekreftelse fra statsråden på at departementet er engasjert i dette og tar ansvar for denne situasjonen, og at vi ikke nå tillater at antallet rømninger øker fra år til år.

Statsråd Grete Faremo: Jeg kan ikke skjønne at det ikke har interesse å høre hvordan antallet rømninger har utviklet seg over et 10-årsperiode, og at det er et faktum - og et gledelig faktum - at vi har sett en nedgang prosentvis i det antall rømninger som har skjedd i siste del av 10-årsperioden.

Men når det er sagt, deler jeg den bekymringen Arild Hiim gav uttrykk for når det gjelder siste års antall rømninger. Det er selvsagt noe av bakgrunnen for at dette skal tas opp på det kommende møte med direktørene i kriminalomsorgen, hvor vi vil gå gjennom hva vi kan gjøre både når det gjelder rutiner og arbeidsmåter for øvrig for å hindre en utvikling av tallene i negativ retning.

Arild Hiim (H): Den innrømmelsen er jeg glad for. Det var i grunnen den jeg savnet klinkende klart forrige gang jeg hadde et spørsmål av tilsvarende art oppe i spørretimen. Når kapasiteten i fengselsvesenet meg bekjent ikke er økt noe av betydning de siste fem årene, vil prosenten være gal hvis vi sammenligner utviklingen gjennom en 4-årsperiode, slik det ble opplyst i avisen.

Dernest, hadde man ikke vært bekymret nok bare ved antall rømninger, måtte man bli det både ved den reaksjonen man opplevde fra ledelsen i Fengselsstyret og i departementet forrige gang de uttalte seg til denne inspeksjonsrapporten, og når man får en uttalelse - som riktignok representerer galgenhumor, jeg skjønner det - som ikke akkurat er de svarene vi venter når vi ønsker at en straff skal gjennomføres skikkelig og ordentlig, og at vi ikke skal være passive i en situasjon hvor antall rømninger egentlig øker ganske kraftig.

Statsråd Grete Faremo: Dette er ingen innrømmelse, det er en gjennomgang av de fakta som fins i denne saken. Jeg legger jo merke til at representanten Arild Hiim ikke synes å ha tatt innover seg at antallet innsatte i våre åpne anstalter har økt ganske kraftig, og at vi gjennom 10-årsperioden likevel har hatt en synkende prosent når det gjelder antall rømninger. Men det er likevel av stor betydning nettopp for troverdigheten til kriminalomsorgen å holde svikttallet på et minimalt nivå, og derfor vil det være et tema på det kommende møtet med direktørene.