Ellen Chr Christiansen (uavh): « Alvorlige spiseforstyrrelser er et problem som mange i dag sliter med. For to år siden lovet daværende helseminister Werner Christie at det skulle opprettes et nasjonalt kompetansesenter for disse typer lidelser. I budsjettdebatten i fjor høst var også disse lidelsene en av begrunnelsene for den økte bevilgningen til psykiatrien.

Hva har helseministeren gjort for å følge opp dette, og når vil løftet om et nasjonalt kompetansesenter bli innfridd? »

Statsråd Gudmund Hernes: Spiseforstyrrelser er et område der sentrale helsemyndigheter har engasjert seg over lengre tid. Anorexia og bulimia nervosa er sannsynligvis mer utbredt enn tidligere antatt. Det har derfor vært behov for en betydelig kompetanseoppbygging når det gjelder disse lidelsene.

Fordi spiseforstyrrelser rammer mange, er det viktig at både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er i stand til å gjøre sin del av diagnostikk og behandling. Spesialisttilbudet gis i den fylkeskommunale spesialisthelsetjeneste. For behandling av alvorlige spiseforstyrrelser er det viktig med et nært samarbeid mellom medisinsk og psykiatrisk spesialisthelsetjeneste.

Spiseforstyrrelser var et av satsingsområdene i Handlingsplan for statlig stimulering av psykisk helsevern og mentalhelse 1991-95. Satsingen har skjedd både på forebygging og behandling, dels ved å styrke kompetansen blant helsepersonell og dels ved å styrke det forebyggende arbeid bl.a. i skolen. I denne forbindelse utredet det daværende Helsedirektoratet i 1992 behandlingstilbudet for pasienter med spiseforstyrrelser. Det ble utviklet informasjonsmateriell, og i oppfølgingen av dette arbeidet ble det igangsatt et « Prosjekt spiseforstyrrelser 93-95 ».

I forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett 1995 vedtok Stortinget å øke bevilgningene til psykiatri i fylkeskommunene med 50 mill. kr. En viktig forutsetning for tildeling av disse midlene er at barn og unge med psykiske lidelser skal prioriteres.

Statens helsetilsyn har ved avslutningen av handlingsplanen iverksatt en spørreundersøkelse for å kartlegge helsevesenets organisering og kompetanse når det gjelder behandling av alvorlige spiseforstyrrelser. Resultatet vil foreligge i 1996 og vil gi grunnlag for ytterligere kompetansehevingstiltak.

Helsedirektøren nedsatte i 1993 en arbeidsgruppe for utredning av høyspesialiserte funksjoner innen psykisk helsevern for voksne. Arbeidsgruppen anbefalte at det opprettes et kompetansesenter for spiseforstyrrelser i hver region. En tilsvarende utredning innen barne- og ungdomspsykiatrien er nå under arbeid og vil foreligge sommeren 1996.

På bakgrunn av disse og Helsetilsynets tilråding vil jeg komme tilbake med forslag til oppfølging av spørsmålet om et nasjonalt kompetansesenter.

Ellen Chr Christiansen (uavh): Jeg skal få takke helseministeren for svaret. Det er for så vidt positive signaler, men jeg må innrømme at jeg synes arbeidet går noe tregt når man nå begynner å snakke om opprettelse av kompetansesentre knyttet til regionene. Allerede i 1989 kom en arbeidsgruppe nedsatt av Helsedirektoratet med en slik anbefaling. Det er altså sju år siden en slik anbefaling først forelå, og man har fremdeles ikke tatt en endelig beslutning om hvordan dette skal følges opp. Jeg synes dette tyder på at man bruker mye tid på utredning og lite tid på å gjøre noe konkret.

For noen år siden ble det sendt ut informasjon til fylkene, og man ønsket også informasjon om spiseforstyrrelser. Men denne veiledningen som ble gitt til førstelinjetjenesten for fire-fem år siden, er iallfall pr. forrige uke ennå ikke fulgt opp med noe spørsmål eller noen utredning fra Helsetilsynet om disse veiledningene har virket. Er ikke statsråden enig med meg i at det burde ta mindre enn sju år fra en anbefaling ble lagt frem, til departementet kunne ta stilling til saken?

Statsråd Gudmund Hernes: Jo, det er jeg. Jeg synes at sju år er i lengste laget. Jeg må jo også si at det er en relativt ny erfaring for meg å komme i den situasjon at jeg blir anklaget for å trekke beina etter meg istedenfor å være den som buser for fort fram, men det er mulig at jeg i min nye rolle, etter å ha vært der en stund, kan finne en balanse mellom kritikken med hensyn til å gå for sakte og å gå for fort - at det vil komme på plass. I alle fall er det meningen at vi her skal følge det opp.

Det er også gjort mye konkret arbeid på dette området. Fra min fortid i Utdanningsdepartementet kan jeg nevne at vi der hadde ulike prosjekter som var rettet mot de gruppene som vi her snakker om. Og som sagt, etter at vi har fått utredningen på plass, som nå er underveis, og som jeg føler bør ligge til grunn for beslutningene for å få et oppdatert informasjonsgrunnlag, vil jeg komme tilbake med forslag om hvordan det skal følges opp.

Ellen Chr Christiansen (uavh): Jeg vil igjen takke statsråden for svaret.

Når det gjelder dette området, tror jeg nok det vil være en fordel om stasråden iler minst like raskt som han har gjort med en del reformer i andre sektorer.

For å knytte dette opp til det statsråden var inn på: Det ble foretatt et kartleggingsprosjekt blant ungdomsskoleelever i Buskerud i 1994-95 om spiseforstyrrelser blant unge. Men det er fremdeles ikke, så vidt meg bekjent, gitt noe signal om hva som skal skje videre med dette prosjektet. Det ville være hyggelig om helseministeren overfor muligens utdanningsministeren kunne tenke på å følge opp et slikt prosjekt for å se hva som skal skje videre med det.

Det er også slik at for halvannet år siden ble det uttalt at medisinstudenter i Oslo bare har én forelesning om problemene med spiseforstyrrelser, i forbindelse med legestudiet. Når det nå hevdes at opp til 100.000 har alvorlige spiseforstyrrelser av en eller annen type, er kanskje helseministeren enig med meg i at man kanskje bør vurdere om noe større kunnskap om spiseforstyrrelser skal legges inn i legestudiet ved Universitetet i Oslo.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg skal ta med meg tilbake det spørsmål som representanten Christiansen reiste om prosjektet i Buskerud og oppfølgingen av det.

Jeg vil også på et alminnelig grunnlag si at i fall det er så mange som 100.000 som rammes av de lidelser vi her taler om, er det helt klart at det er viktig at det inngår solid kunnskap om det i legestudiet. Vanligvis er det universiteter og høyskoler selv som fastsetter pensum, og jeg går ut fra representanten Christiansen på et alminnelig grunnlag vil være enig i at man som minister skal være veldig varsom med å forsøke å fastsette universitetenes pensum. Men jeg går ut fra at de også følger med i debatten her i huset, og at de i den grad de da konkluderer med at det er mangelfull opplæring, vil ta konsekvensen av det.