Tove Kari Viken (Sp): Jeg vil stille følgende spørsmål til sosialminister Hill-Marta Solberg:

Antall rusmisbrukere øker, og mange får ikke nødvendig hjelp. Stortinget har innført muligheter for tvangsbehandling, men dette er nesten ikke brukt. Kvaliteten på behandlingsplassene er svært varierende, og ettervernet er mangelfullt.

Hva vil statsråden gjøre for å følge opp intensjonene i rusmiddelmeldingen og sosialloven om hjelp til rusmisbrukere?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Det er neppe grunnlag for å hevde at det tunge narkotikamisbruket øker. Det knytter seg derimot usikkerhet til spredningen og omfanget av misbruket av ecstasy og andre syntetiske stoffer i ungdomsmiljøer utenom de tradisjonelle misbrukermiljøene. Sosial- og helsedepartementet har satt igang et arbeid for å finne bedre metoder for å følge misbruksutviklingen. Uansett er jeg enig med Tove Kari Viken i at narkotikaproblemet er svært alvorlig.

St.meld.nr.69 (1991-1992), som ble lagt fram høsten 1992, pekte på mange av de utfordringer vi stod overfor i omsorgen for rusmiddelmisbrukere. Siden den gang har vi fått sosialtjenesteloven, som la et bredt ansvar til kommunene, som samlet ansvaret for institusjonene i fylkeskommunen, og som åpnet for tvangsbruk. Det er i stor grad lagt til rette for helhet og bredde i tiltaksapparatet. Likevel må vi erkjenne at mange ennå ikke får den nødvendige hjelp til å komme ut av en vanskelig og destruktiv livssituasjon, og at de heller ikke får den nødvendige oppfølging etter endt behandling.

Utfordringen i dag er i noen grad en annen enn i 1992. Den gang var det viktig å bygge opp behandlingskapasiteten og klargjøre ansvar. I dag handler det mer om å styrke kompetansen i forhold til forebygging, behandling og ettervern enn å bygge flere institusjoner. Det finnes ingen enkle løsninger eller metoder for behandling. Det å komme ut av et misbruk er en lang og møysommelig prosess, hvor et behandlingsopplegg som er riktig for den ene, kan virke mot sin hensikt for en annen. Det handler ikke bare om å gi hjelp, men ikke minst om å gi riktig hjelp.

Tvang kan være et viktig hjelpemiddel for å starte en behandlingsprosess. Jeg vil minne om at hovedregelen om tvang i sosialtjenesteloven er den som gir institusjonen anledning til å sette som vilkår at misbrukeren samtykker i å bli holdt tilbake tre uker hvis motivasjonen sprekker underveis. I den grad tvang er nødvendig i et behandlingsopplegg, vil denne bestemmelsen ofte dekke det praktiske behovet. Jeg har nylig tatt kontakt med fylkeskommunene for å få en oversikt over bruken av bestemmelsen. Erfaringer innhentet av en ekspertgruppe nedsatt av departementet for å vurdere bruk av tvang, kan tyde på at den benyttes i relativt stor grad. I 1995 ble det også fattet 19 tvangsvedtak av fylkesnemndene. Dette betyr at det nå har skjedd en vesentlig økning i bruken.

Ekspertgruppen avgav sin rapport høsten 1995. Gruppen konkluderer med at tvangsbestemmelsene i sosialtjenesteloven er et egnet virkemiddel i behandlingen, og kommer med en rekke interessante forslag. Rapporten er sendt ut på høring. I stortingsmeldingen om narkotikapolitikken som skal legges fram i løpet av høsten, vil jeg legge grunnlaget for en bred drøfting av hjelpe- og behandlingsapparatet for de tyngste misbrukerne. Her vil også ekspertgruppens forslag bli tatt opp.

Tove Kari Viken (Sp): Jeg er glad for at statsråden sa at i dag handler det om å styrke kompetansen mer enn om flere institusjoner. Da vil jeg gjerne minne om Senterpartiets forslag i budsjettet i høst, hvor vi etterlyser en offentlig godkjenningsordning for kvalitet i institusjonene, slik at en virkelig får sett på om kompetansen er god nok.

Når det gjelder tvang: Den ekspertgruppen som statsråden nå nevnte, konkluderte høsten 1995 med at tvang er et egnet virkemiddel. Da er jeg noe skuffet over at departementet ikke følger opp det sterkere. Jeg ser ingen signaler om hvordan en vil følge opp, slik at folk får den nødvendige behandling.

Jeg har lyst til å sitere fra Oppland Arbeiderblad 20. februar. En elev ved Tyrili-kollektivet, Jan Trana, sier følgende:

Problemet med mange behandlingsinstitusjoner er så mye frivillighet at de narkomane bruker dem som supermarked - et sted du vandrer inn og ut av ...

(Presidenten klubber.)

President! Kan jeg få stille spørsmålet? Hva vil statsråden gjøre for å følge opp både for å få skikkelig kvalitet i behandlingsplassene og for å sørge for at de som trenger det, får hjelp?

Presidenten: Presidenten vil likevel minne om at tilleggsspørsmåla skal liggje innanfor eitt minutt.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Først til dette med kvalitet. Da vil jeg igjen påpeke at jeg overfor Stortinget ved flere anledninger har pekt på at vi i løpet av første halvår 1996 vil ha utarbeidet et system for å evaluere den behandlingen som vi gir rusmisbrukere i dag, og vi vil også i budsjettet for 1997 melde resultater så langt det er mulig, overfor Stortinget. Evaluering av en slik behandling må selvfølgelig gå over tid, slik at de første rapporteringene vi gjør, selvfølgelig vil være preget av at det ikke er evaluert tilbake i tid.

Så litt om hva som er aktuelt å gjøre om oppfølging av utvalget. Utvalget blir fulgt opp. NOUen er sendt ut på høring, slik vi gjør med alle NOUer. Denne har vært ute på en tre måneders høring. Fristen er nettopp gått ut, og departementet går nå i gang med å behandle det materialet som foreligger, også gjennom de innkomne høringsreaksjonene. Det utvalget la opp til, var f.eks. å se på om visse justeringer i forskrifter til loven kunne bidra til at loven ble mer anvendt, og også å vurdere standardregler for institusjoner som skal ta imot rusmisbrukere under tvangsbestemmelse.

Til slutt: Vi skal arrangere en konsensuskonferanse nettopp med det siktemål å få en faglig samling på dette temaet.

Tove Kari Viken (Sp): Når jeg hører på statsråden her, syns jeg det handler veldig mye om papirarbeid og utredninger og lite om hva en konkret skal gjøre. Nå skal det legges fram en ny melding om rusmisbrukere - bare tre år etter at den forrige meldingen ble behandlet i Stortinget. Intensjonene i den meldingen er langt fra oppfylt - og det gjelder både det vi snakket om som gjaldt kvalitet, ettervern, oppfølging og bruk av tvang, og en ting til, nemlig gråsoneproblematikken mellom rus og psykiatri. Vi var veldig opptatt av at en skulle få samordne de behandlingskjeder, at kompetansesentrene ikke skulle ta seg av bare ett område, men at rus, psykiatri og barnevern skulle samordnes. Blir det fulgt opp, eller hva blir gjort for å få til et helhetlig behandlingsopplegg? Jeg mener at det er viktig å konsentrere seg om det framfor ytterligere nye utredninger og papirarbeid.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg noterer meg at representanten Viken ikke har særlig sans for utredning og papirarbeid. Samtidig antar jeg at også vedkommende representant ønsker å ha gode vurderinger som skal ligge til grunn for de beslutninger som i hvert fall dette forumet - Stortinget - skal fatte. Og det er mitt ansvar når jeg skal bringe fram saker hit, at de er godt begrunnet.

Når det gjelder faglig oppfølging: Som jeg var inne på i mitt første svar, brukes det ulike behandlingsmetoder, noe som er vel kjent også for representanten Viken. Slik vil det også måtte være fremover, fordi misbrukerne er svært ulike. Vi forsøker å samle fagmiljøene 28. - 30. mai gjennom en nasjonal konsensuskonferanse, der vi skal forsøke å jobbe fram - hvis det er mulig å få til, og det tror vi det er - noen felles prinsipper for godt behandlingsarbeid på dette området. Det vil være et meget viktig steg framover, etter min oppfatning, for å få større faglig enighet på et meget vanskelig behandlingsområde.