Erling Folkvord (RV): Eg skal da få stille følgjande spørsmål til statsråden - den eine er vel like god som den andre:

Ligninga fra 1993 viser at kvinners gjennomsnittsinntekt fortsatt bare er 55 % av menns inntekt. Det er altså svært langt igjen til likelønn. Noe må åpenbart gjøres med både arbeidstid og lønn for å få kvinnene opp. Siden svært mange kvinner er offentlig ansatte, og hovedtariffoppgjøret står for døra, ligger det godt til rette for en innsats fra Regjeringa denne våren.

Hva blir Regjeringas innsats for likelønna denne gangen?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Representanten Erling Folkvord spør om hva som blir Regjeringens innsats for likelønn denne gangen.

Regjeringen vil, som i de foregående år, sette likelønnsspørsmålet i fokus ved tariffoppgjøret. I tillegg til ansvaret som statlig arbeidsgiver tar Regjeringen også et helhetlig ansvar for å legge forholdene til rette for likestilling i samfunnet. Utviklingen går da også i riktig retning. Tallene for lønnsutvikling i staten viser at forskjellene i lønn mellom kvinner og menn både i samme og sammenlignbare stillinger minker.

Likelønnspolitikken må føres på mange områder. I forhandlingssammenheng, som dette spørsmålet viser til, har staten de senere år lagt vesentlig vekt på likelønn, og partene i staten har fått til mye i en tid der streng prioritering har vært nødvendig. Ved fjorårets oppgjør var de tre elementene - det generelle tillegget, det sentrale justeringsoppgjøret og de lokale forhandlingene - alle preget av likelønnshensynet. Men det er fortsatt behov for aktiv satsing. Staten vil som arbeidsgiver videreføre senere års likelønnssatsing i tariffoppgjørene.

Jeg vil peke på at forhandlingene føres mellom selvstendige og likeverdige parter. Det er partene som må finne løsninger. Vi har sammen oppnådd resultater, og det er ingen grunn til å tro at våre forhandlingspartnere ikke vil være med videre.

På arbeidsgiversiden vil vi gjøre vårt for at det også i det forestående oppgjøret, innenfor forsvarlige økonomiske rammer, blir en innretting på tariffoppgjøret som bringer oss videre i riktig retning.

Erling Folkvord (RV): I åra 1991, 1992 og 1993 auka den gjennomsnittlege lønsinntekta for kvinner frå 54 til 55 % av tilsvarande inntekt for menn. Det er sjølvsagt ei forandring i riktig retning. Fagbladet til Norsk Kommuneforbund har fått gjennomført ei undersøking som viser at 97,6 % av dei spurde ville prioritere likeløn ved årets oppgjer.

Det er overdokumentert at det er oppslutning om at kvinner skal ha same løn som menn. Kvinnerørsla sin kamp har sett den låge kvinneløna på dagsordenen, men det som også ligg bak statsrådens svar, er at det framleis er Regjeringa som står i vegen for å få flytta pengane frå dagsordenen og over til kvinnfolka sine lønskonti.

Eit enkelt spørsmål: Kan ikkje statsråden i alle fall vere einig i at det er ei grunnleggande strukturell kvinneundertrykking som kjem til uttrykk når det viser seg at kvinner i gjennomsnitt berre tener 55 % av det menn tener?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: De tallene som representanten Folkvord viser til, gir vel mer et inntrykk av den forskjellige holdningen og forskjellige erfaringen kvinner har i forhold til arbeidsliv, enn hvordan staten prioriterer likelønn. Erfaringene de siste årene er at partene sammen faktisk har gått i riktig retning, for mens kvinner og menn hadde samme lønnsutvikling i prosent i staten i perioden 1984-1989, hadde kvinnene bedre lønnsutvikling i prosent i perioden etter, fra 1989-1994. Staten er også nærmere likelønn enn privat sektor. Forskjellen i lønn mellom menn og kvinner i samme stilling varierer fra 0 til 2 % i staten, mens det tilsvarende tallet i privat sektor er fra 2 til 6 %. Men det ligger i svaret mitt til representanten Folkvord at Regjeringen ikke er fornøyd med status når det gjelder likelønnsspørsmålet, og den vil derfor prioritere det høyt også framover.

Erling Folkvord (RV): Dei tala som eg gjengav, viser at kvinner og kvinners arbeid blir verdsett til litt meir enn halvparten av menn og menns arbeid. Statsråden erkjente i det første svaret sitt at Regjeringa har eit heilskapleg ansvar for dette, og da går det ikkje an å skyve det over på såkalte likestilte partar i frie forhandlingar.

Eit ordtak seier at pengar er makt, eit anna seier at tid er pengar. Viss det er sanning i dei uttrykka, er det slik at kvinnfolk i Noreg har lite både av tid, pengar og makt. Dei tala som eg gjengav, viser mykje meir enn det som er situasjonen når det gjeld tariffavtalene. Dei viser den usynlege kjønnskontrakten som heile Regjeringas politikk byggjer på, og som held ved lag ei underordna stilling for kvinner (presidenten klubber).

Spørsmålet til slutt blir: Ser Regjeringa at det er nødvendig både å heve kvinnelønna drastisk og å sette 6-timars normalarbeidsdag på dagsordenen for å få forandra på den grunnleggande (presidenten klubber) kjønnskontrakten som held kvinnfolka nede i dag?

Presidenten: Presidenten vil minna om at spørsmålet skal liggja innanfor eitt minutt.

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Jeg sa i mitt svar at likelønnspolitikken må føres på mange områder. Jeg har lyst til å vise til svaret fra barne- og familieministeren på spørsmål fra Jorunn Hageler i dagens spørretime om likelønnsproblematikken.

Når det gjelder arbeidstid, er det klart at både praktisk erfaring og statistikk forteller oss at omsorgsarbeid er en viktig grunn til at kvinner har hatt - og fremdeles har - et annet mønster i forhold til arbeidslivet. Derfor har Regjeringen prioritert at det offentlige må ta ansvar for å lette småbarnsforeldrenes tidspress. Nevnt i stikkord, har mye blitt gjort: 52 ukers svangerskapspermisjon, som kan tas ut fleksibelt, 6-årsreformen, utbygging av barnehager og en fritidsordning knyttet til skole. Alle disse tiltakene er ment å skulle gjøre det lettere for småbarnsforeldre generelt, men i praksis letter de i veldig stor grad småbarnsmødres mulighet til å ta del i arbeidslivet på like vilkår som menn.