Inga Kvalbukt (Sp): Jeg vil stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

Mener statsråden at vårt regelverk i forhold til adopsjon av barn fra utlandet gir sikkerhet for at kidnapping og barnehandel ikke er ledd i de aktuelle prosessene?

Statsråd Grete Berget: Norsk adopsjonslovgivning anerkjenner og har lagt forholdene til rette for internasjonale adopsjoner. Norske myndigheter har alltid lagt stor vekt på at internasjonale adopsjoner skal foregå i ordnede og betryggende former, der respekt for barnets grunnleggende rettigheter er avgjørende. Videre skal ingen ha urettmessig økonomisk eller annen vinning av virksomhet knyttet til adopsjon.

Det er departementet som i medhold av barnevernloven § 4-23 gir organisasjoner tillatelse til å drive formidling av barn for adopsjon fra utlandet. Det er forbudt for organisasjoner uten bevilling og privatpersoner å drive slik virksomhet. Overtredelse av bestemmelsen er straffbelagt. Dersom en organisasjon får bevilling, skal departementet føre tilsyn med virksomheten og vurdere hvorvidt den er i samsvar med fastsatte vilkår.

Tre adopsjonsforeninger driver i dag aktiv adopsjonsformidling i Norge.

Statens adopsjonskontor ble opprettet i 1987 og er det sentrale organ for adopsjonsspørsmål. Kontoret skal etter sitt mandat følge med i adopsjonsforeningenes virksomhet i inn- og utland, samt i utviklingen på det internasjonale området generelt.

Adopsjonsloven § 22 krever at den som er bosatt i Norge, ikke må adoptere i utlandet uten at norske myndigheter har gitt slikt samtykke på forhånd. Det er videre en klar hovedregel i retningslinjene at adopsjon skal formidles gjennom en av de tre godkjente adopsjonsforeningene.

Når adopsjonen er gjennomført i utlandet, eller barnet er frigitt av utenlandske myndigheter for adopsjon her i landet, kontrollerer Statens adopsjonskontor de utenlandske dokumentene nøye med sikte på at adopsjonsprosessen er gjennomført på en forsvarlig måte.

På bakgrunn av det omfang internasjonale adopsjoner har fått, og fordi det generelt har vært reist til dels berettiget kritikk mot den måten dette har vært gjennomført på i enkelte land, har Haagkonferansen for internasjonal privatrett tatt initiativ til å utarbeide en konvensjon om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner. Denne skal sikre betryggende saksbehandling når en adopsjon gjennomføres over landegrensene. Konvensjonen trådte i kraft 1. mai 1995, og jeg arbeider nå med sikte på signering og ratifisering av denne Haag-konvensjonen.

Blant mottakerlandene er Norge ansett for å være et seriøst mottakerland med et system som stemmer godt overens med Haag-konvensjonen.

Inga Kvalbukt (Sp): Jeg takker statsråden for svaret, og min kommentar til det er at det kunne vært verre. Det er tydelig at vi har prosedyrer som skal gi sikkerhet, men samtidig vil jeg spørre: Kanskje det kunne ha vært bedre? For når det først er sådd tvil om sikkerheten, er det litt vondt. Det å adoptere et barn er en glede for dem som får det barnet, og jeg vil også tro det er en glede for barnet. Men det er ikke godt å ha den usikkerheten i bakhodet: Kanskje ble dette barnet egentlig kidnappet fra moren sin? Kanskje var moren en analfabet og visste ikke hva hun skrev under på? Når kontorsjefen ved Statens adopsjonskontor uttaler til Arbeiderbladet at vi « må gå ut fra at det enkelte land følger sine egne lover », syns jeg det er litt svakt. Og han sier videre at « Norge selvsagt ikke kan garantere at barn som kommer hit til landet ikke er stjålet eller kjøpt. - Til det er kontrollmulighetene for små ».

Dette synes jeg tyder på at vi ikke har et godt nok kontrollverk. Jeg vil spørre statsråden om hun har planer om og ser mulighet for å styrke kontrollen.

Statsråd Grete Berget: Vi gjør det som er mulig for å forsikre oss om at det ikke har skjedd noen form for barnekidnapping, eller at det ikke skal skje adopsjon på grunnlag som ikke er i samsvar med norsk lovgivning. Når noen sår tvil om dette, er selvsagt også vi og adopsjonskontoret beredt til å gå inn og ta en ekstra sjekk for å forsikre oss om at slikt ikke skjer.

Norge er i utlandet kjent som et land som har veldig klare regler, og som ikke skulle ha noen problemer med å følge opp den nevnte konvensjon. Men i tilfeller der det blir sådd tvil, er vi selvsagt interessert i og klare til å gå inn og foreta slike ekstra sjekker.