Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil få stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

En rekke europeiske land har totalforbud mot deponering av saltslagg. Dette grunnet de miljømessige konsekvensene. I Norge har vi en bedrift, Aluscan AS, som har kapasitet, og som kan behandle saltslagget på en miljømessig forsvarlig måte.

Hvordan vurderer statsråden miljøkonsekvensen ved deponering av saltslagg i Norge?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Saltslagget som omtales i spørsmålet, er et restavfall som oppstår i sekundærsmelteverk som driver gjenvinning av støperislagg fra aluminiumsverk. Det er i dag to slike smelteverk i Norge. I tillegg har Statens forurensningstilsyn til behandling søknad fra en tredje bedrift som ønsker å starte slik virksomhet.

Bedriften Aluscan AS gjenvinner aluminium fra slikt saltslagg. Aluscan mottar saltslagg fra det ene sekundærsmelteverket i Norge og importerer saltslagg fra andre europeiske land til gjenvinning. Det andre sekundærsmelteverket i Norge har tillatelse til deponering av saltslagg på eget deponiområde. Dette deponiet er snart fullt, og SFT har nå til behandling en søknad om utvidelse av dette deponiet.

I vurderingen av hvilke krav som skal stilles til behandling av ulike avfallstyper, legges den avfallsstrategien som ble trukket opp i St.meld.nr.44 (1991-1992), Om tiltak for reduserte avfallsmengder, økt gjenvinning og forsvarlig avfallsbehandling, til grunn. I henhold til denne strategien, som Stortinget gav sin fulle tilslutning, skal man først og fremst hindre at avfall oppstår, og redusere mengden skadelige stoffer i avfallet, dernest skal ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse av avfallet fremmes, og til sist skal det sikres en miljømessig forsvarlig behandling av restavfallet. I valget mellom ulike tiltak skal samfunnsøkonomiske vurderinger legges til grunn.

I vurderingen av om saltslagg skal deponeres eller gjenvinnes, må derfor kostnadene, herunder de miljømessige kostnadene ved de to alternative behandlingsformer, vurderes i forhold til hverandre.

Miljøgevinsten ved gjenvinning av saltslagg må vurderes i forhold til bl.a. kostnadene forbundet med transport av saltslagget til gjenvinningsanlegg og kostnadene ved deponering av slagget. Miljømessige konsekvenser ved dagens deponering av saltslagg vurderes som små. Denne type avfall vil danne noe lukt ved kontakt med vann, f.eks. regnvann, og bør derfor plasseres i god avstand til naboer. Avsig fra saltslaggdeponering vil være saltholdig, men dersom sigevannet føres direkte til sjø, har det ingen merkbare miljømessige konsekvenser.

Andre lands forbud mot deponering av saltslagg er begrunnet med miljøkonsekvensene ved å ha saltholdig avsig til ferskvann og mulige drikkevannskilder. Denne problemstillingen er imidlertid ikke aktuell i Norge, fordi aktuelle deponier for slikt saltslagg kun vil bli lokalisert ved saltvannsresipienter.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg takker statsråden for svaret. Miljøvernministeren pekte i sitt svar på at Stortinget har gitt sin fulle tilslutning til at vi først og fremst må hindre at avfall oppstår, og redusere mengden av skadelige stoffer i avfallet.

I denne saken kan vi oppnå fire ting:

• Det første er miljøgevinsten. Vi får ingen avrenning fra deponier. Det blir minimal gassflyt, ingen støvlukt og de kjemiske reaksjonene som skjer under produksjonsprosessen, gjør at en får en fullstendig avgassing og nøytralisering.
• Det andre er at vi kan oppnå en ressursbesparelse ved resirkuleringen. 1.000 kg saltslagg inneholder 50 kg aluminiummetall, som ved deponering oksyderer og går tapt, samt 300 kg aluminiumoksyd.
• Det tredje er at vi oppnår en verdiskaping av et avfall. Resirkuleringen av 30.000 tonn saltslagg kontra deponering vil gi en netto verdiskaping på minimum 18 mill. kr, etter det jeg har funnet ut.
• Det fjerde er at vi oppnår en stor sysselsettingsmessig effekt.

Helt til slutt vil jeg si at hvis vi ser samfunnsøkonomisk på dette, er deponering det klart dårligste alternativet vi i dag står overfor.

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Jeg synes ikke det er grunnlag for å overprøve de vurderinger som forurensningsmyndighetene har foretatt. Nå skal jo forurensningsmyndighetene vurdere den søknaden som ligger der om utvidelse av det nevnte deponiet, og så får vi se hvilken avgjørelse de kommer fram til. Men de vil jo basere sin avgjørelse på de prinsipper som jeg redegjorde for.

Nå er vi fra tid til annen i kontakt med enkeltsaker hvor f.eks. en bedrift ønsker at miljømyndighetene skal fastsette restriksjoner av en eller annen art, for å få utnyttet en situasjon i sin spesielle bedrift - med i og for seg greie nok begrunnelser. Men vi er nødt til å legge denne samfunnsmessige totalvurderingen til grunn og kan ikke uten videre legge til grunn en bedrifts ønske om at myndighetene skal legge ned et forbud mot deponering fordi bedriften skal få dette råstoffet inn til behandling i sitt anlegg. Det er derfor en vurdering som må gjøres i hvert enkelt tilfelle.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg mener absolutt at det ikke skal være bedriftens eget ønske som skal være avgjørende. Men jeg mener helt oppriktig, etter å ha kikket på denne saken, at SFT tar altfor lett på miljøkonsekvensene ved deponering. Dette saltslagget avgir betydelig mengder gasser, og jeg kan nevne noen: hydrogen, metan, ammoniakk, fosfin. Når disse kommer i kontakt med vann, avgir de gasser. Det er farlig. Jeg kan også vise til at det er flere europeiske land som har et totalforbud, bl.a. Tyskland, Italia og Frankrike.

I Leirfjord kommune i Nordland har det vært så sterke lokale protester mot en utvidelse av deponering at de har trukket søknaden tilbake. Dette er nettopp fordi en får ulemper med støv og lukt. Og etter det jeg kjenner til, vil SFT ikke engang pålegge Multi-Service på Karmøy, som har søkt om utvidelse av deponering, å legge plast på disse saltslaggkakene.

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Det vi hører som oftest når det gjelder SFTs pålegg i forskjellige sammenhenger, er at de er for strenge, ikke at de er for slappe. Jeg ser ikke bort fra at det også kan forekomme i enkelte tilfeller, men det generelle inntrykket er at SFT ikke blir sett på som noen slapp institusjon, som på en måte unndrar seg det ansvaret de har.

Som jeg sa i mitt første innlegg, er det riktig at andre land har et forbud. Men det er begrunnet i det jeg sa, at de da har avsig som lett kan skade grunnvannet, mens de deponier det er snakk om her, vil bli lagt ved saltvannsresipienter og ikke ha noen spesielle miljømessige konsekvenser. Men jeg sa også at sånne deponier må legges i god avstand fra boligområder osv. Og helt til slutt: Det er ikke lenge siden jeg da tok den beslutningen å legge ned en bedrift - som ikke hadde noe med akkurat dette produktet å gjøre - fordi den lå lokalisert tett opptil et boligområde og var veldig sjenerende på grunn av lukt.