Lars Sponheim (V): Jeg skal få stille følgende spørsmål til justisministeren:

I Dagbladet 20. desember 1995 omtales en ung mann som er blitt stoffri gjennom behandling ved Tyrili-kollektivet. Justisdepartementet har imidlertid gitt vedkommende sperre på førerkort « for alltid ».

Er dette et vanlig vedtak, og hvor hensiktsmessig anser justisministeren en slik « dom »?

Statsråd Grete Faremo: Personen det refereres til, er domfelt to ganger for kjøring av motorvogn uten førerkort og i påvirket tilstand. Første domfellelse skjedde i 1991, og gjaldt for to tilfeller av kjøring i påvirket tilstand. Andre domfellelse kom i 1993, for å ha kjørt bil uten førerkort og i påvirket tilstand 27. februar 1992.

Det fremgår av vegtrafikkloven at en person som ikke har førerkort, og som er domfelt for ny kjøring i påvirket tilstand innenfor en frist på fem år fra tidligere domfellelse for samme forhold, skal ilegges en sperrefrist for alltid for erverv av førerkort. Årlig fatter politiet om lag 700 slike vedtak.

Jeg vil understreke at ileggelse av sperrefrist ikke er noen strafferettslig reaksjon, men en forvaltningsavgjørelse som politiet treffer etter at straffesaken er rettskraftig avgjort.

Hensikten med ileggelse av sperrefrist eller inndragning av førerkort er hovedsakelig hensynet til trafikksikkerheten. Førerkortinndragning regnes som et viktig allmennpreventivt og effektivt middel for bedret trafikksikkerhet.

Vegtrafikkloven fastsetter at sperrefristen kan settes ned til en bestemt tid, men som hovedregel ikke til kortere tid enn fem år.

Departementet fattet 20. mai 1994 vedtak om at det i angjeldende sak ikke var grunnlag for å gå under fristen på fem år. Denne fristen utløper 27. februar 1997.

Høsten 1995 søkte vedkommende på ny om opphevelse av sperrefristen. Departementet fastholdt 30. november 1995 at det ikke forelå « helt spesielle grunner » som tilsa at vegtrafikklovens snevre unntaksbestemmelse kom til anvendelse.

Departementet mottok i januar i år igjen en anmodning om omgjøring av vedtaket av 30. november 1995, og denne saken vil bli behandlet på vanlig måte i departementet i løpet av kort tid.

Lars Sponheim (V): Jeg takker statsråden for svaret. Det er selvsagt slik at en slik sperrefrist er ingen dom, men en måte samfunnet beskytter seg mot notorisk farlige sjåfører på. Så er det da at enkelte unge mennesker av ulike grunner kommer skjevt ut i livet og havner i et sammensurium av tilstander som gjør at man kommer i denne situasjonen. Så går det heldigvis slik i enkelte tilfeller at de kan klare å legge dette bak seg - i dette tilfellet gjennom et opphold på Tyrili-kollektivet - og på mange måter kan starte et nytt liv, men så stiller de da med dette handikappet som det på mange måter er å ikke kunne få anledning til å ta sertifikat.

Spørsmålet mitt er: Er ikke statsråden enig i at det nettopp er i slike tilfeller, hvor unge mennesker åpenbart viser vilje til å legge ting bak seg, at en bør kunne vurdere skjønn og gi anledning til å kunne arbeide med å få sertifikat allikevel?

Statsråd Grete Faremo: Dette spørsmålet er drøftet i Ot.prp.nr.61 (1989-1990), og da anførte Samferdselsdepartementet bl.a.:

I heilt særlege høve kan det vere ynskjeleg å gå under minstetida for inndraging sjøl om det ikkje ligg føre særs formildande omstende ved det som har vore grunnlaget for den obligatoriske inndraginga. Ein tenkjer her på sterkt funksjonshemma som kan ha eit særleg behov for bruk av bil og når transportbehovet ikkje kan dekkast ved hjelp av kollektive transportmidel. Departementet vil tilrå å lempe på den obligatoriske minstetida for inndraging av førarkort i slike heilt særlege høve.

Dette sluttet Stortinget seg til, og dette er derfor veiledende for Justisdepartementet når vi skal praktisere denne snevre unntaksregelen i vegtrafikkloven.