Anneliese Dørum (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

Ifølge oppslag i Romerikes Blad 13. februar 1996 brukte fem politimenn makt da de skilte en 23-årig kvinne fra resten av familien og sendte henne tilbake til Iran. Verken kvinnen eller hennes advokat ble varslet om vedtaket, og begjæring om rettslig behandling av saken ble derfor mottatt av byretten først to timer etter at hun hadde forlatt landet.

Hva vil statsråden gjøre for å sikre en forsvarlig behandling av asylsøkere som får avslag på sine søknader?

Statsråd Grete Faremo: Myndighetenes framgangsmåte etter vedtak om avslag på søknad om asyl eller oppholdstillatelse er nedfelt i utlendingsloven § 41. Vanlig prosedyre er at søker underrettes via sin advokat. Samtidig sendes vedtaket til politiet, som setter en frist for utreise. Der fristen oversittes eller der det av andre grunner er nødvendig av hensyn til unndragelsesfare, vil politiet gjennomføre tvungen uttransportering. Der det etter en konkret vurdering i den enkelte sak anses å være en slik fare for unndragelse, vil forkynning av vedtaket kunne gjøres i forbindelse med at søkeren pågripes for uttransportering. Dette skjer i en meget liten andel av sakene.

I saken som representanten Dørum viser til i sitt spørsmål, ble søkeren, den iranske kvinnen N.A, på vanlig måte underrettet om avslaget på sin asylsøknad via sin advokat. Underretningen skjedde dagen før uttransportering, idet det ble vurdert å foreligge fare for unndragelse. Advokaten tok etter underretningen straks kontakt med N.As familie i Norge og deretter med Justisdepartementet.

Overfor departementet ble det ikke på noen måte gitt uttrykk for at det ville bli innlevert en stevning og begjæring om midlertidig forføyning. Om ettermiddagen samme dag ble det imidlertid oversendt til departementet en kopi av stevning og begjæring om midlertidig forføyning adressert til Oslo Byrett.

Etter gjennomgang i departementet fant man ikke at stevningen inneholdt opplysninger som skulle tilsi at uttransporteringen skulle stanses. Oslo Byrett mottok stevningen og begjæringen om midlertidig forføyning fra advokaten først om morgenen, ca klokken 09.00, den 14. februar 1996, dvs. kort tid etter at uttransporteringen av N.A og hennes kusine hadde startet.

Advokaten, N.As familie og N.A selv var således meddelt vedtaket dagen før uttransporteringen fant sted. Advokaten ble gitt tid til å innlevere en stevning og begjæring om midlertidig forføyning før den planlagte uttransporteringen skulle gjennomføres.

Det framgår av det jeg her har sagt, at behandlingen av denne saken ikke er i strid med gjeldende regelverk. Jeg vil understreke at departementet og politiet alltid vil bestrebe seg på å foreta uttransporteringer så skånsomt som mulig. Men det er samtidig viktig at lovlig fattede vedtak blir fulgt opp.

Anneliese Dørum (A): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg reagerer på måten denne unge kvinnen er blitt behandlet på. Hun ble hentet tirsdag morgen fra sitt oppholdssted og sendt ut av landet neste morgen - uten at familien fikk anledning til å ta farvel. Effektueringen av utsendelsen skjedde så raskt at advokaten hennes ikke fikk nødvendig tid til å sende stevning med begjæring om midlertidig forføyning til byretten.

Resultatet i denne saken ville muligens blitt det samme, nemlig utsendelse, om fremgangsmåten hadde vært mer human. Men hastverket med utsendelsen og den brutale opptreden fra politiet gjør at mange av oss blir skremt over måten vi behandler asylsøkere på. Hvorfor hadde myndighetene så voldsomt hastverk med å sende denne unge kvinnen ut av landet? Hvorfor ikke vente med selve utsendelsen til søknaden fra moren og resten av familien var ferdigbehandlet?

Statsråd Grete Faremo: Så vidt jeg kan skjønne, gir ikke de merknadene som representanten Dørum kom med i sitt tilleggsspørsmål, grunnlag til kommentarer utover dem som allerede ligger i svaret. Det er en rekke vanskelige problemstillinger utlendingsmyndighetene må ta stilling til i de enkelte saker. Her var det en selvstendig sak som i sin tid var innlevert og vurdert i forhold til det regelverket vi har, og med den konsekvens at avslag ble gitt og effektuert slik som beskrevet.

Anneliese Dørum (A): Jeg syns det er en rettsstat uverdig at man behandler mennesker på flukt, som har traumatiske og vonde opplevelser bak seg, på en slik måte.

Menighetsrådslederen som lot moren og den unge kvinnen bo hos seg, er en nøktern mann. Han ble dessuten som 18-åring sammen med sin far arrestert av det norske nazipolitiet under krigen. Han forstår at det norske politiet kan ha problemer i saker som denne utvisningssaken når det først er kommet så langt. Men han reagerer sterkt på politiets framferd i denne saken. Han karakteriserer den som mer brutal enn sin egen arrestasjon under krigen - ikke bare den rent fysiske brutaliteten, men også det psykiske inntrykket det gav.

Denne saken er ikke spesiell. Det er mange slike saker. Vil justisministeren se nærmere på politiets opptreden i slike saker, slik at vi får en praksis som er det norske samfunnet verdig?

Statsråd Grete Faremo: Det er en selvfølge for meg at politiet opptrer i henhold til de lovregler og retningslinjer som finnes, også i disse vanskelige sakene. Jeg har også lyst til å si at jeg ikke kjenner meg igjen i den beskrivelsen som representanten Dørum gir, for behandlingen av saken hos utlendingsmyndighetene har jo nettopp gått på å klarlegge fakta i saken, og med det - etter at man kom fram til at det ikke forelå grunnlag for opphold - også å vite at retur kunne skje i trygghet. Derfor vil jeg benytte anledningen til å informere om at den norske ambassaden i Teheran har vært i kontakt med familien, og familien opplyser at de to iranske asylsøkere er vel tilbake i Iran, og at de ikke har hatt noen problemer med iranske myndigheter. Det var nemlig to som ble uttransportert samtidig.