Annelise Høegh (H): Jeg skal få stille følgende spørsmål til helseministeren:

Mange pasienter med psykiatriske lidelser har ikke råd til å gå til behandling fordi psykiatere og psykologer uten avtale med fylkeskommunene må kreve hele behandlingen dekket av pasientene.

Er det grunn til å håpe at statsråden i løpet av sine 100 skoledager i helsesektoren vil tilegne seg forståelse for at forbudet mot trygderefusjon for helsepersonell uten avtale bør oppheves?

Statsråd Gudmund Hernes: Privatpraktiserende psykiatere og spesialister i klinisk psykologi er personellgrupper som er svært skjevt geografisk fordelt. For begge grupper gjelder at Oslo alene har rundt 30 % av besatte avtalehjemler, og Oslo og Akershus mellom 40 og 50 %. Når det gjelder virksomhet uten avtale, er konsentrasjonen enda større.

Formålet med lovbestemmelsen om at den som etablerer privat praksis uten avtale etter 10. oktober 1992, ikke mottar refusjon fra folketrygden, er over tid å oppnå en bedre geografisk fordeling av personellressursene, og i større grad innenfor det offentliges rammer og prioriteringer. Dette vil kunne skje som følge av at det blir mindre lønnsomt å etablere praksis uten avtale i de mest sentrale strøkene, og dermed tilsvarende mer aktuelt å søke alternative arbeidsmuligheter i sykehus eller i privatpraksis med driftsavtale. Det kan i denne sammenhengen nevnes at det i 1994 på landsbasis var 130 ledige stillinger for psykiatere i sykehus, dvs. nesten en tredel av alle ledige spesialiststillinger i sykehus.

Det må understrekes at det langt fra er noe totalt forbud mot trygderefusjon for helsepersonell uten avtale. Hvis noen finner økonomisk grunnlag for å etablere en privatpraksis uten avtale og uten trygderefusjon, er det fullt lovlig. Men jeg regner med at det skjer i begrenset utstrekning. Etter min vurdering må det være viktigere å framskaffe et tilbud i de deler av landet som mangler tilbud i dag, enn å gi et enda bedre tilbud i de deler av landet som allerede har det beste tilbudet. Jeg ser derfor ikke noe grunnlag for å foreslå opphevelse av lovbestemmelsen fra 1993.

Annelise Høegh (H): Jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig å takke for et så negativt svar på et så velvillig spørsmål - dette desto mer som Stortingets flertall, hvori også opptatt Arbeiderpartiet, faktisk har bedt statsråden om å komme tilbake med en vurdering av dette spørsmålet. Vi ser det som et stort problem - spesielt innenfor psykiatrien der det trengs lang behandlingstid - at folk i dag ikke har råd til å gå til psykiater utenfor sykehus, og de fleste har problemer også med å komme inn.

Jeg oppfattet den forrige helseministeren slik at han hadde følgende motto: Det er en god ting å si ingenting, og det er i alle fall alltid en god ting å gjøre ingenting. Jeg hadde håpet at den nye statsråden ville valgt seg Chestertons ord som valgspråk, nemlig at målsettingen ved utdanning ikke er å lære ting, men å glemme gammeldags lærdom. Jeg håper at det er det Arbeiderpartiets nye statsråd nå har tenkt å bruke den gjenværende tiden til, og innse at ikke minst psykiatriske pasienter trenger den behandlingen som dette tilbudet ville gi dersom forbudet ble opphevet.

Statsråd Gudmund Hernes: Først når det gjelder Chesterton: Jeg er enig i at en viktig del av læring er å glemme det som er gammelmodig, men jeg er ikke sikker på at det er noen automatikk i at det som er det nyeste og beste, er å finne i Høyres program.

Når det gjelder spørsmålet om det velvillige spørsmål, er det også spørsmål om: velvillig overfor hvem? Det som må være det overordnede hensynet når det gjelder fordeling av medisinsk personale, er at vi får en noenlunde lik tilgang for pasienter uansett hvor de bor i landet. Hvis man gikk inn på en ren tilbakevending til det gamle system, ville man få en skjevere fordeling enn i dag. Men i salderingsproposisjonen ble det varslet at Regjeringen i løpet av våren 1996 ville komme tilbake med tiltak overfor avtaleløs virksomhet, og i denne sammenheng kan det være naturlig også å vurdere spørsmålet om en geografisk avgrenset opphevelse av lovbestemmelsen. Det vil da bli vurdert i den sammenheng.

Annelise Høegh (H): Chesterton er ikke nevnt i Høyres program, men vi har brukt ham som en ledesnor, og som Høyres partileder var inne på tidligere, har vi vært i tenkeboksen ganske lenge. Jeg hadde håpet at når statsråden nå hadde gitt seg så god tid, så ville han bruke den gjenværende tid til virkelig å se om det ikke er grunnlag for å gjøre noe her, for dette forbudet har ikke ført til det ønskede resultat. Fremdeles er det slik at avtaleløs praksis ikke har vist noen nedgang i Oslo og Akershus, men i Oppland, i Vest-Agder og i Sør Trøndelag.

Det er en ganske entydig oppfatning i fagmiljøet - som ikke i så veldig stor grad er preget av Høyre-folk kan jeg betro statsråden - at det er ønskelig å få en gjeninnføring av trygderefusjon, for det er jo pasientene dette vil hjelpe. Det vil føre til at vi kan stoppe flukten av psykiatere og psykologer ut av det offentlige helsevesenet, fordi de kan få kombinere en offentlig stilling med å drive fritidspraksis og hjelpe enda flere. Norsk Psykologforening har faktisk regnet på dette, (presidenten klubber) og de sier det er flere tusen timer i uken å hente på at dette forbudet blir opphevet. (Presidenten klubber.) Jeg ber statsråden om at han bruker sine gjenværende dager og måneder til å komme frem til et bedre svar enn det han fant å ville gi her i dag.

Presidenten: Presidenten vil igjen minne om taletiden ved spørsmål i spørretimen.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg føler meg nokså overbevist om at jeg ville hatt større glede av å lese Chesterton enn av å lese Høyres program.

Når det gjelder mitt svar, er hovedhensikten å få en likeverdig tilgang på psykiatrisk personale over landet, og uansett hvor pasientene bor i landet. Da er det to ting som en må se på. Det ene er hva slags vilkår psykiatere har i offentlige sykehus. Og det andre er hva slags vilkår de har i praksis utenfor sykehus. Det er i den sammenheng det kan komme på tale å vurdere en geografisk avgrenset opphevelse av lovbestemmelsen, for å sikre at man får et tilbud til pasientene, og at man ikke får en overopphoping av psykiatrisk personale der tilbudet på forhånd er best, selv om det er vanskelig alle steder i landet.