Ansgar Gabrielsen (H): Jeg skal få lov å stille følgende spørsmål til helseministeren:

I flere avisreportasjer blir det antydet at helseministeren ikke anbefaler at den forbedrede ventetidsgarantien innføres fra 1997.

Hva mener helseministeren er akseptabel ventetid for sykehusbehandling for alvorlige lidelser i Norge?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg vil selvsagt gjøre hva jeg kan for å oppfylle Stortingets vedtak om å redusere ventetiden for pasienter med garanti for behandling. La meg i den forbindelse nevne at de aller fleste pasienter, og spesielt garantipasientene, i dag får behandling innen en ramme på tre måneder. Vi iverksetter også spesielle tiltak, f.eks. innen ortopedi, for å øke behandlingskapasiteten.

Men Stortinget sa i sitt vedtak:

« Stortinget ber Regjeringen

• legge frem forslag om at ventetidsgarantien blir 3 måneder for dem som i dag omfattes av ordningen, og at ventetidsgarantien på 6 måneder utvides til å gjelde for de fleste pasienter i gruppe 3.
• legge frem en oversikt over økonomiske og faglige konsekvenser en slik reduksjon i ventetiden vil ha. »

I dette ligger at Stortinget selv var klar over at gjennomføringen av en slik ordning kan medføre ikke bare økonomiske utgifter, men også faglige problemer når det gjelder gjennomføring. Garantiordningen har hatt gode virkninger både når det gjelder å øke behandlingskapasiteten, og ved å møte pasientenes behov. Men det er flere problemer som knytter seg til dagens ordning, f.eks. med ulik praktisering av garantikriteriene, ulik utøvelse av medisinsk skjønn, uoverensstemmelse mellom kriteriene og legenes vurdering av hastegrad, vridning av innsats bort fra pasienter med kroniske eller psykiatriske lidelser osv., men også vridninger av pris- og kostnadsforhold.

Fra flere hold i norsk helsevesen er det gitt uttrykk for store betenkeligheter ved de faglige virkninger et vedtak om forbedret garantitid vil ha. Det er nødvendig å komme tilbake til Stortinget med dem, slik at Stortinget kan få den gjennomgang det har bedt om. Det naturlige er å gi denne samlede vurdering av muligheter og begrensninger i forbindelse med behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen.

Ansgar Gabrielsen (H): Ved behandlingen av helsemeldingen var det, som statsråden sa, et enstemmig storting som bad Regjeringen legge fram forslag om reduksjon av ventetidsgarantien. Men det jeg virkelig savner, er et offensivt uttalt utsagn fra statsråden om at dette skal vi greie og dette skal oppnås. Ventetiden så langt er bare blitt lenger, bruddene på garantien flere, og da er det tid for handling, selv om disse 100 dagene ikke er omme.

Statsråden pekte på de innkomne merknadene fra fagfolk og kanskje fra fylkespolitikere i særdeleshet. Alle disse innvendingene var kjent da Stortinget enstemmig vedtok dette.

Mitt spørsmål er: Hva er statsrådens ambisjoner, er det fortsatt å peke på innvendinger som alle er kjent med, eller er det å sørge for at folk får behandling innen rimelig tid?

Statsråd Gudmund Hernes: Det er ett prinsipp jeg har fulgt i hele min statsrådstid, og det er ikke å gi løfter jeg ikke kan holde. Det tror jeg er en klok praksis, og derfor tror jeg også det var klokt at Stortinget da la inn punkt b) i sitt vedtak, hvor de sa at det måtte en oversikt til over mulige økonomiske og faglige konsekvenser. For hvis f.eks. konsekvensene er en sterk dreining av innsatsen bort fra andre pasientgrupper, f.eks. psykiatriske pasienter eller kroniske pasienter, som et eksempel på skjevvirkninger denne ordning kan ha, spesielt hvis det rammer de samme, så er det klart at dette må være et viktig premiss som vi ikke kan se bort fra før vedtaket settes i verk. Og det vil da også Stortinget få anledning til å vurdere på et mer informert grunnlag.

Jeg begynte med å si at jeg skal gjøre det som er mulig for å iverksette Stortingets vedtak, men jeg vil ikke love å gjøre noe som er umulig, og hva som er mulig eller umulig, det har heller ikke Stortinget oversikt over i øyeblikket.

Ansgar Gabrielsen (H): Som helsestatsråden sa nå implisitt, var helsemeldingen også dårlig når det gjaldt å problematisere rundt dette, hvilket Høyre i hvert fall påpekte i sine merknader. Jeg registrerer med en viss undring det statsråden sa nå - og jeg vil si en skuffelse over at denne saken er tenkt gjemt bort i kommuneøkonomiproposisjonen, som skal behandles i kommunalkomiteen. Jeg hadde virkelig forventet, selv om vi ikke har uttalt det eksplisitt i vedtaket, at dette hadde kommet som en egen sak. Det er et meget viktig helsepolitisk område det er snakk om, og jeg hadde forventet at det hadde kommet som egen sak, slik at den kunne ha blitt behandlet i sosialkomiteen.

Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om han vil vurdere å la dette komme som egen sak, sånn at saken kan få den behandlingen som jeg mener at et samlet storting, en samlet komite, den gangen antok.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg er ikke sikker på om representanten hørte nøye nok etter det jeg sa, for det jeg sa, var ikke at dette spørsmålet skulle behandles « i » kommuneøkonomiproposisjonen, selv om det også må behandles der. Jeg sa « i forbindelse med » behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen. Når det er nødvendig å behandle det i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen, er det jo fordi de tiltak en måtte treffe for så langt som mulig å imøtekomme Stortingets ønsker, også vil ha økonomiske konsekvenser. Da må også kommunene og fylkeskommunene tildeles økonomiske midler - altså må det være en behandling i tilknytning til kommuneøkonomiproposisjonen. Men jeg har bevisst brukt uttrykket « i forbindelse med » og ikke « i ».