Rolf Ketil Bjørn (SV): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

I den siste tiden har det vært en rekke oppslag i nordnorske aviser om lange vakter blant legene. Enkelte har gått i hele 26 timer uten hvile. Selv om loven tillater dette, er det ikke tvil om at så lange vakter vil kunne gå ut over kvaliteten på diagnostisering og behandling av pasienten.

Hvilke tiltak vil statsråden iverksette på kort sikt, slik at leger slipper å jobbe så lange vakter uten hvile?

Statsråd Gudmund Hernes: Vaktordningene for leger er hjemlet i avtaler mellom arbeidsgiverne, i hovedsak Kommunenes Sentralforbund og Lægeforeningen, hvor rammene for arbeidstidsordningene er definert, herunder også det maksimale antall timer aktivt arbeid som den enkelte lege kan ha pr. døgn og pr. uke.

Legearbeid i sykehus er imidlertid ikke sammenhengende konsentrert virksomhet; selv under lange vakter er det pauser. Leger kan også få støtte av kolleger fra andre fagområder og av andre erfarne medarbeidere. I de fleste tilfeller vil en vakthavende lege i sykehus ha mulighet til å tilkalle hjelp fra annen lege som er i såkalt hvilende vaktberedskap. Den enkelte lege har selv ansvaret for å tilkalle hjelp fra kvalifiserte kolleger dersom arbeidssituasjonen eller arbeidsoppgavene skulle gjøre dette påkrevd.

Det er ikke påvist noen kvalitetssvikt knyttet til lange vakter. Forekomst av komplikasjoner ved operasjoner foretatt på nattetid er ikke hyppigere enn på dagtid, selv om kirurger og anestesileger har vært på vakt i mange timer før inngrepet starter.

Som kjent er det til dels betydelige problemer med å få tilsatt leger i ledige legestillinger ved mange avdelinger i norske sykehus. For å beholde et tilfredsstillende antall leger i dagarbeid, der arbeidsbyrden er størst, har man i de fleste sykehus valgt å ha lange, sammenhengende vakter, der deler av vakttiden er beregnet å være hvilende vakt.

Uten lange, sammenhengende vakter for leger ville det være behov for atskillig flere leger. Dette ville imidlertid ha negative konsekvenser for de sykehusene som allerede i dag sliter med rekruttering, og mulighetene for å dekke sykehusets planlagte aktiviteter på dagtid ville bli påvirket. Dette ville i særlig grad ramme de små sykehusene og sykehusene i utkantene.

Jeg ser det som en viktig oppgave å rekruttere og beholde leger ved de offentlige sykehusene. For å oppnå dette er det nødvendig å se på et bredt spektrum av virkemidler, som spenner fra avlønning og takster til forskningsmuligheter og barnehageplasser. Ikke alle disse forhold styres av staten. Derfor er det også nødvendig å samordne oppleggene med den største arbeidsgiver i helsesektoren, som er kommunene. Men å få en spesialist utdannet nok til å ta en overlegestilling tar minimum tolv år. Grunnlaget for en del av de kapasitetsproblemer vi har i dag, ble derfor lagt i første halvdel av 1980-årene. Det kan være grunn til å minne om at Willoch-regjeringen i 1983 kuttet opptaket til medisinerstudiet i Oslo fra 165 til 150 - ikke bare det, men også at ordningen med 45 studieplasser for studenter med preklinisk utdanning fra utlandet skulle opphøre. Denne beslutningen merker vi konsekvensene av i dag.

Dersom en ønsker å begrense de lange vaktene som til nå har vært vurdert som påkrevd i sykehusene, vil dette ha betydelige konsekvenser. For eksempel må sykehusstrukturen endres slik at langt færre sykehus har akuttberedskap, ellers vil det gå ut over de planlagte aktivitetene på dagtid.

På noe lengre sikt vil tilgangen på helsepersonell bli bedre. Under den nåværende regjering er opptaket til medisinerstudiet økt med 1/3, fra 310 studenter pr. år til ca 420. I samme periode er opptaket til sykepleierstudiet økt med ca 1.000, fra ca 2.500 til ca 3.600. Stortinget har dessuten i høst vedtatt at man skal øke opptaket til medisinerstudiet i Norge med 75 plasser, og jeg kan også nevne at opptaket til medisinerstudiet i utlandet i fjor økte med ca 175 plasser. Det tar tid før disse studentene kommer i medisinsk tjeneste, men på sikt vil det gi en bedre rekruttering.

Rolf Ketil Bjørn (SV): Jeg vil takke for svaret, men minne om at mens legestudentene studerer, dør mennesker - akkurat som ordtaket « Mens gresset gror, dør kua ». Jeg synes derfor det er litt skremmende at statsråden ikke har et eneste tiltak som på kort sikt vil bedre situasjonen.

Hele systemet innenfor sykehusvesenet er jo basert på overtid for at det skal gå rundt, og den gjennomsnittlige arbeidstiden for leger på Rikshospitalet er nå 45,5 timer pr. uke - omtrent det samme som landsgjennomsnittet. Nå sier også mange leger opp den såkalte F-avtalen, som har sikret at de kunne arbeide elleve timer ekstra pr. uke i tillegg til overtid. En slik oppsigelse av avtalen vil da skape ytterligere kaos. Det er klart at når det offentlige sykehusvesen blir dårligere, åpner det for private løsninger - og det er akkurat det jeg er redd, at det offentlige sykehusvesen skal bli så dårlig at private må overta.

Derfor vil jeg spørre statsråden: Ser han ikke et eneste tiltak som på kort sikt kan bedre situasjonen?

Statsråd Gudmund Hernes: Tilgangen på medisinske tjenester kan økes på to måter, enten ved å øke tilgangen på personell eller ved å øke eller endre bruken av det medisinske fagpersonalets tid.

I mitt svar pekte jeg på en rekke forhold som vi kan endre på, for å dreie spesielt legenes innsats mot andre oppgaver enn de i dag velger. Jeg nevnte fire - jeg kunne nevne flere. Jeg nevnte bl.a. lønnsforhold, jeg nevnte forskningsmuligheter, og jeg nevnte barnehageplasser. I tillegg kunne man også se på videreutdanningsmuligheter og selvsagt også vaktordningene. I første omgang tror jeg det er disse tingene som kan ha effekt på kort sikt. Det er ikke alle de ordningene jeg har myndighet til å bestemme over, med unntak av de statlige sykehusene, men der vil vi også gå inn på slike ordninger. Det er helt klart at vi er inne i en situasjon når det gjelder norske sykehus, hvor vi kan få onde sirkler, altså hvor leger forlater de offentlige sykehusene, og at belastningen på disse sykehusene dermed blir større. Det er for å møte en slik utvikling vi må se på de tiltakene jeg har nevnt.

Rolf Ketil Bjørn (SV): Jeg håper man gjør noe aktivt for å sette i verk de tiltakene som helseministeren nå skisserte som løsninger. Det er klart at mange mennesker er skremt over situasjonen innenfor sykehusvesenet i dag, og jeg mener med god grunn.

Jeg vet at helseministeren er en modig mann, og derfor vil jeg gjerne spørre ham: Hvordan vil han selv reagere på utsiktene til å bli behandlet av en lege som hadde gått på vakt opptil 26 timer uten søvn og med minimalt av pause, dersom han selv ble lagt inn på sykehus for en øyeblikkelig og komplisert operasjon? Det er nemlig det som er realiteten. Det som ble nevnt i det første svaret om situasjonen innenfor sykehusvesenet, står i ganske stor motstrid til det som de som jobber innenfor sykehusvesenet, beretter overfor media angående hvordan situasjonen er, f.eks. når det gjelder å gå lange vakter nesten uten muligheter til pause, nesten uten muligheter til å få mat i kroppen. Situasjonen er ganske alvorlig, og derfor mener jeg det er viktig at det gjøres noe med det.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg er enig i at det her bør gjøres noe aktivt, og jeg er også enig i at det er et helt register av virkemidler en må se på. Det er dette registeret av virkemidler jeg har brukt en del tid på å forsøke å identifisere.

Når det gjelder situasjonen nå, har jeg også sett at det skal ha forekommet at man har hatt vakter innpå et døgns lengde uten søvn, men etter det jeg får rapportert fra Helsetilsynet, er ikke det normaltilstanden. Man kan ha sammenhengende vakter som ikke innebærer en sammenhengende våken tid og ikke en sammenhengende arbeidstid over det strekk som representanten nevnte. Det kan altså forekomme, men det er ikke det normale. Og som jeg nevnte, hvis jeg skulle gå til mer drastiske grep, ville det få en øyeblikkelig konsekvens for sykehusstrukturen - særlig for de små sykehusene og deres akuttberedskap - av en art som jeg ikke er sikker på at representanten ville applaudere.