Ingvald Godal(H): Eg vil gjerne få stilla fylgjande spørsmål til forsvarsministeren:

Under forsvarskomiteens reise i USA nyleg blei det både i FN og NATOs Atlanterhavskommando etterlyst eit sterkare innslag av høgare norske offiserar, idet ein viste både til god norsk kompetanse og til at Noreg yter sterkt økonomisk.

Kvifor denne beskjedenheita frå norske myndigheiter si side?

Statsråd Jørgen Kosmo: Først må jeg få lov til å be om unnskyldning om svaret tar litt lenger tid enn normalt, fordi det er ganske omfattende.

Atlanterhavskommandoens hovedkvarter er bemannet i henhold til en stillingsramme som i utgangspunktet ble avtalt som en del av NATOs nye kommandostruktur i 1992. Fordeling av stillingene til den enkelte nasjon var en del av avtalen. I ettertid er justeringer gjort.

Når det gjelder fordelingen av viktige stillinger i den tilpasningen av NATOs kommandostruktur som ble foretatt i 1992, vil jeg for øvrig understreke at Norge kom meget godt ut. Norske offiserer innehar en rekke fremtredende stillinger i de kommandoer som betyr mest for forsvaret av Norge, særlig i Nordvestkommandoen i Storbritannia og Nordkommandoen i Stavanger. Vår bemanning av stillinger i Atlanterhavskommandoen må selvsagt vurderes i lys av dette.

Norge har sterke interesser i det arbeidet som foregår i Atlanterhavskommandoen og er en bidragende nasjon med bl.a. et fartøy til den stående Atlanterhavsflåten. Videre har norske interesser i forbindelse med all maritim virksomhet i vårt nærområde samt behovet for nær koordinering av virksomheten vært bidragende faktorer til at Norge er tildelt stillinger ved hovedkvarteret. Norge bekler fast seks offisersstillinger: en kommandør II, fire kommandørkapteiner, derav en i Brussel, og en oberstløytnant. Norge har ingen faste admiralstillinger, men deler en kontreadmiralstilling som sjef for Ressursstaben med Danmark og Portugal på rotasjonsbasis. Stillingen medfører en personlig assistent på orlogskaptein/kommandørkapteinnivå og en sekretær i den perioden den innehas av Norge.

Videre er Norge en av nasjonene som etter valg blant aktuelle kandidater bekler stillingen som SACLANTs representant i Europa og til NATOs militærkomite. Stillingen er plassert i Brussel, er på viseadmiralsnivå og deles med Danmark, Tyskland, Nederland, Portugal og Storbritannia.

Ved hovedkvarteret for den østatlantiske kommandoen, som ligger i Storbritannia, har Norge fire stillinger: en kommandør II, to kommandørkapteiner og en major.

Norsk politikk går ut på å sikre at Norge tildeles innflytelsesrike stillinger på fast basis ved relevante allierte hovedkvarter. Ved de fleste hovedkvarter finnes også noen stillinger som ikke er tildelt en nasjon fast. Det gjelder først og fremst International Military Staff ved NATO-hovedkvarteret i Brussel. Norge søker å fremme egnede kandidater til de åpne stillinger som oppfattes som interessante, og som gir innflytelse eller bidrar til å tilføre norske offiserer verdifull kompetanse.

Når det gjelder FN, har Norge tre tjenestegjørende offiserer ved FN-hovedkvarteret. Disse er i gradssjiktet oberstløytnant/major og lønnes av Norge.

Det er vanlig at stillinger på høyere nivå avlønnes av FN. Dette har skapt et problem når det gjelder norske kandidater til slike stillinger. Boligutgiftene er usedvanlig høye i New York, og uten ekstra støtte kommer norske kandidater som besetter slike stillinger, langt dårligere ut enn norsk personell som avlønnes etter det norske utenlandsregulativet. Forsvarsdepartementet vurderer nå ulike tiltak som kan kompensere for dette, slik at stillinger på høyere nivå avlønnet av FN kan bli mer konkurransedyktig. Det finnes tross alt et begrenset antall kvalifiserte kandidater til slike stillinger i Norge, og de aktuelle kandidatene vil ofte ha mulighet til å oppnå interessante stillinger andre steder. Av den grunn er det nødvendig å finne en løsning på bostøtteproblemet, og det er jeg innstilt på at vi skal gjøre.

Forsvarsdepartementet utarbeider nå en overordnet politikk og retningslinjer for utenlands/internasjonal tjeneste, noe vi redegjorde for i St.prp.nr.1 (1995-1996). Målet er å etablere omforente retningslinjer med tanke på å gi oss størst mulig utbytte av vårt internasjonale engasjement. I den forbindelse må viktige og innflytelsesrike stillinger identifiseres, det må utvikles karriereplaner med det formål å utdanne personell til utenlandstjeneste, og det må videreutvikles retningslinjer om personellets kvalifikasjoner, alder, ferdigheter og egnethet. Dette arbeidet kan føre til justeringer av dagens nivå av stillinger i utlandet, både når det gjelder tjenestested, antall stillinger og gradssjikt.

Ingvald Godal (H): Eg vil gjerne få lov til å koma med eit tilleggsspørsmål: Når det gjeld SACLANT, oppfatta eg situasjonen slik at ein sette pris på norske offiserar på grunn av dugleik, og at ein hadde eit godt auge til Noreg fordi me medverkar sterkt, relativt sett, i NATO-samanheng, og fordi me har ein geografisk posisjon som er viktig for alliansen. Eg oppfatta dette som ein invitasjon, at me måtte presse på for å bli sterkare representerte i SACLANT. Dette synest eg var interessant, og eg vil gjerne høyre om statsråden meiner at me kan få gjort dette på ein slik måte at me kan få eit resultat som er meir i samsvar med interessene våre, og det SACLANT ynskjer.

Når det gjeld FN, takkar eg for dei opplysningane som eg fekk, og tilleggsspørsmålet blir: Blir det oppfatta som meritterande for norske offiserar dersom dei gjer teneste i FN? Med det internasjonale engasjementet me har, vil eg tru at dei er svært interesserte i å få folk med erfaring, og at det derfor burde vera meritterande.

Statsråd Jørgen Kosmo: Det er riktig at vi i en rekke hovedkvarterer får skryt for den gode kvaliteten på våre offiserer. Det tar vi til inntekt for at vi har en god utdanning av våre offiserer, og at vi gir dem utfordrende oppdrag som de er i stand til å håndtere.

Besettingen av de ulike stillinger i NATO- hovedkvarterene kan ikke løses på bilateralt nivå mellom Norge og USA - da hadde det egentlig vært ganske greit. Dette går imidlertid gjennom NATO-systemet, og det er mange interesser som her skal tas hensyn til.

Når det gjelder FN, er det helt åpenbart at vi i de fremtidige planer må ta høyde for at relevant internasjonal kompetanse gir muligheter for karriereutvikling i relevante jobber også i Norge.

Ingvald Godal (H): Eit lite tilleggsspørsmål når det gjeld NATO: Reknar statsråden med at alt er så fastlåst at det ikkje er nokon moglegheiter der, og at det berre er snakk ut i lause lufta til den norske forsvarskomiteen når slike ynske blir fremma? Eller finst det moglegheiter for at ein kan oppnå meir ved å presse på?

Statsråd Jørgen Kosmo: Det er åpenbart mulig å oppnå mer ved å presse på. Det gjør vi stadig, og vi har fokusert spesielt på dette i det arbeid som nå er startet, når man nok en gang skal se på NATOs kommandostruktur i Europa. En ting er at vi skal ivareta de norske interesser, en annen ting er om vi skal sørge for at vi har så mange offiserer aktivt med at det gir oss nødvendig kompetanse til å kunne lede utenlandske styrker i krig i Norge, dersom vi skulle komme i en slik situasjon. Vi skal selvsagt gjøre alt vi kan for å presse på.