Roy N Wetterstad (uavh): Jeg har følgende spørsmål til sosialministeren:

Etter krigen tok Norge imot et tilsvarende antall jøder som var blitt deportert fra landet til tyske konsentrasjonsleirer i løpet av krigsårene. Ifølge Aftenposten har de ca 700 jødene som kom hit til landet, ikke blitt gitt krigspensjon.

Vil statsråden ta initiativ til nødvendig lovendring, slik at denne gruppen kan få krigspensjon?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Våre krigspensjoneringslover ble vedtatt i 1946. Lovene tok primært sikte på å gi invalidepensjon for ødelagt helse til norske statsborgere som var blitt skadet under krigen 1940-45. Norske jøder som var i fangenskap under krigen, har selvsagt fått krigspensjon.

Det kan gis dispensasjon fra kravet til norsk statsborgerskap for personer med tilknytning til Norge under krigen, bl.a. for utenlandske statsborgere i tjeneste på norske skip eller for utenlandske statsborgere som ble krigsskadet i Norge under krigen. Et eksempel på utenlandske statsborgere som har fått dispensasjon, er jugoslaver som ble skadet under arbeidet med « Blodveien » i Norge under krigen.

Derimot faller alle grupper utenlandske statsborgere som først fikk sin tilknytning til Norge etter krigen, utenfor våre krigspensjoneringslover.

En eventuell lovendring kunne ikke bare omfatte jøder, den måtte også omfatte andre utenlandske statsborgere som var utsatt for påkjenninger under krigen 1940-45, og som har bosatt seg i Norge etter krigen.

Krigspensjoneringslovene som ble vedtatt i 1946, og tilleggsloven av 1968 har vært uendret fram til i dag.

En eventuell endring av krigspensjoneringslovene nå, vel 50 år etter krigen, vil medføre betydelige problemer og være vanskelig å praktisere. Det vil oppstå bevisspørsmål som nærmest vil være umulig å få avklart så lenge etter krigen. Et annet forhold er likhetshensynet til de mange som har falt fra, og deres etterlatte.

Roy N Wetterstad (uavh): Jeg vil takke statsråden for svaret, selv om hun egentlig ikke sier at hun har tenkt å ta noe initiativ i den retning som jeg ber om. Det synes jeg er beklagelig. Da får vi eventuelt gjøre det på annen måte her i Stortinget.

Det er kommet en del avsløringer den siste tiden som viser noen svarte flekker i vår etterkrigshistorie. Først gikk den jødiske verdenskongress ut med at eiendom og verdier for 100 mill. kr som nazistene konfiskerte under krigen, aldri ble erstattet, og kort tid etter kom det fram at tyske og polske jøder som bosatte seg i Norge etter å ha overlevd redslene i Hitlers konsentrasjonsleirer, ikke ble tilkjent krigspensjon her i landet.

Jeg synes vi har grunn til å skamme oss over at vi ikke gav krigens ofre en bedre behandling. Når forholdene er blitt kjent, burde det ikke være så vanskelig å erkjenne den urett som er begått. Slik jeg ser det, har vi en moralsk forpliktelse til å be om unnskyldning og rydde opp raskt og effektivt. Det dreier seg tross alt ikke om mange. Jeg vil spørre statsråden om hun ser den samme moralske forpliktelsen i forhold til disse gruppene som har lidd.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Det er ikke tvil om at det opp gjennom årene etter at den norske lovgivningen var på plass når det gjaldt krigspensjoneringsordningen, mange ganger har vært stilt spørsmål om hvorvidt man på beste måte hadde greid å ordne opp for dem som var utsatt for lidelser under krigen og ellers brukte år av sitt liv i tjeneste. Jeg er selvfølgelig fullt ut enig i at jødenes situasjon under krigen var helt spesiell. Like fullt vil jeg peke på at spørsmålet om endring av vår krigspensjoneringsordning i dag også måtte gjelde andre grupper. Derfor er det at jeg ikke har signalisert noe initiativ på bakgrunn av det som ligger i spørsmålet i dag.

Det er et faktum at Norge også mottok andre grupper etter krigen som hadde vært utsatt for tilsvarende forfølgelser, eksempelvis sigøynere som også kom til Norge etter krigen. Man kan selvfølgelig gjøre seg mange moralske vurderinger omkring dette, men i tillegg vil det etter min oppfatning være umulig å konkludere på dette spørsmålet gjennom et ordskifte i spørretimen. Det måtte i så fall - om det skulle være et bredt politisk ønske om det - ligge en ganske bred gjennomgang og utredning til grunn for å kunne ta stilling til endring av krigspensjonseringslovgivningen 50 år etter krigen.

Roy N Wetterstad (Frp): Jeg føler et visst behov for å uttrykke skuffelse over at sosialministeren legger opp til en såpass byråkratisk og tungvint håndtering av dette spørsmålet. Tross alt dreier dette seg om grupper som det ikke er så mange igjen av. Det er anslått kanskje 40 - 50 av den gruppen jøder som jeg tar opp her. Så vil det være andre grupper, som statsråden var inne på - det erkjenner også jeg - men uansett vil det ikke dreie seg om veldig mange. Jeg synes derfor at det er skuffende at man ikke i et slikt tilfelle viser evne til å skjære gjennom og rydde opp i den urett som helt åpenbart må være begått.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg oppfattet det slik at spørreren mener at dette burde det være meget enkelt å konkludere på. Jeg deler ikke fullt ut den oppfatningen. Jeg mener at dette - i tilfelle et politisk flertall skulle ønske det - vil nødvendiggjøre ganske vesentlige og grundige vurderinger, ikke minst ut fra et rettferdighetshensyn, fordi det er gått 50 år, og fordi vi da også må se på konsekvensene av en lovendring så lenge i ettertid. Og som jeg allerede understreket: Det lar seg ikke gjøre å vedta en slik lovendring for enkeltgrupper, vi måtte se på konsekvensene for andre, tilsvarende grupper.